Vi som styrer byen nå sier at vi skal gjøre den kommunale omsorgen så god at det ikke skal være behov for alternativer, skriver Gunhild Johansen, leder i helse og velferdskomiteen i Tromsø kommune.

Det handler om velferdsstaten!

Om kommunen skal satse på å utvikle sine egne tjenester eller la private selskap overta stadig mer, er ikke bare et økonomisk, men også et demokratisk spørsmål og et verdispørsmål.

Kjell Rotvold liker ikke at det røde flertallet i kommunen fører en annen politikk enn det borgerlige byrådet, som ikke fikk fornyet tillit i befolkningen ved siste kommunevalg. Ifølge et avisinnlegg i iTromsø 25.7.17 er politisk ledelse “hybridkommunister som ser spøkelser, ransmenn og profitører i et opplyst rådhus og nekter å ta inn over seg at noen velger bort den kommunale tjenesten”. Jeg er ikke sikker på hva en hybridkommunist er, og Wikipedia kan ikke hjelpe meg, så jeg vet ikke helt om jeg skal føle meg truffet.

Rotvolds avsky for det kommunale fører han ut i trumpisme når han skriver at maten som kommunens sentralkjøkken leverer, ligger i de gamles søppelbøtter der den hører hjemme. Sorry, fake news! Tromsø kommune har ikke eget sentralkjøkken. For to år siden overtok det internasjonale storkonsernet ISS all matproduksjon for kommunen. I begynnelsen var det en del klager. Men jeg er fristet til å ta ISS i forsvar her, selv om jeg mener kommunen bør satse på små institusjonskjøkken for framtida. De har skjerpet seg. Maten ISS lager spises av mer enn 700 personer hver eneste dag. Å betegne den som søppel er en fornærmelse overfor både de ansatte i ISS og alle som koser seg med maten hver dag.

Sager av greina vi sitter på

Å avvikle fritt brukervalg handler blant annet om penger. Kommunen følger en såkalt nøytral kostnadsmodell når noen velger privat leverandør av hjemmetjenester. Nøytral høres ut som om det koster det samme for kommunen om tjenestene blir levert av en privat aktør eller av kommunens egne ansatte. Det er ikke tilfelle. De private får godtgjort det samme som det koster kommunen å yte tjenestene. Prisen er langt mer enn lønn med mer til de som utfører tjenesten. Kvalitetsutvikling, planlegging, fagutvikling og administrasjon tas med. Noen kaller det overhead-kostnader. Dette er kostnader som er beregnet inn i timeprisen som de private fakturerer kommunen. Det betyr at prisen for en privatansatt pleier kan bli mer enn dobbelt av hva det koster å lønne en egen ansatt, siden overhead-kostnadene allerede er der.

Beregningsmodellen forutsetter at kommunen skal redusere sine utviklingskostnader når deler av tjenesten blir overtatt av private. I praksis skjer det selvsagt ikke. Kommunen kan ikke drive med ostehøvel på stillingen til en kvalitetsutvikler etter hvert som noen velger privat leverandør. Kommunen skal drive langtidsplanlegging og fagutvikling, derfor forblir disse kostnadene noenlunde konstante over tid uansett hvor mange ansatte vi har i utøvende tjeneste. I dagens situasjon, der vi har satt i gang flere omfattende utviklingsprosjekt innen helse og omsorg for å møte morgendagens utfordringer, kan det få svært uheldige virkninger at kommunen må bruke stadig mer penger på å få utført tjenester som man kunne få utført til halve prisen med egne ansatte.

Galskapen i systemet kan illustreres med at 18 av de som jobber i privat omsorg i Tromsø, også jobber i kommunens hjemmetjeneste. De koster kommunen mye mer når de jobber for sin private arbeidsgiver enn når de jobber for kommunen.

I tillegg kommer transaksjonskostnadene. Dette er kommunens kostnader med selve anbudsprosessen, med utbetaling etter fakturering, kontroll av tjenestene og privatansattes tilgang til IT-systemet, for å nevne de viktigste. Et vanlig anslag er at disse kostnadene beløper seg til 30-40 % av kontraktsverdien. Det ville være helt uansvarlig dersom vi i Tromsø, som sliter med et stort overforbruk innen helse og omsorg, ikke skulle slå ned på en kostnadsdriver som fritt brukervalg. Det er også årsaken til at så få kommuner har innført denne ordningen. Ålesund kommune avviklet det tvert da politikerne fikk tallene på bordet. Det var helt uaktuelt å betale dyrt for frivillig å sage over den greina de satt på, mente de.

Udokumenterte påstander

Når Virke og NHO til stadighet går ut og sier at kommunene kan spare 4-6 milliarder på å la private drive omsorgstjenester, har de ikke tatt med verken overhead- eller transaksjonskostnadene. De færreste kommunene har laget oversikt over hva de bruker på å administrere ordningene. Tallene NHO og Virke opererer med er fullstendig udokumenterte. Det som derimot er veldokumentert, er de utallige avsløringene av tillitsbrudd mellom kommuner og private tilbydere. Man kan selvsagt drive svært billig dersom man systematisk  misligholder kontrakten. Mindrekostnadene kommer selvsagt ikke kommunen til gode.

Et nylig publisert tilfelle gjelder Bærum kommune som hadde kontrakt med Vitalegruppen AS for å drive hjemmetjeneste og botilbud til noen av kommunens mest hjelpetrengende innbyggere. Etter varsler fikk de revisjonen (BDO mars 2017) til å ettergå firmaet. Det ble avslørt manglende politiattest, vesentlige brudd på arbeidstidsbestemmelser, ikke kompetanse etter kontrakt, vesentlig lavere bemanning, fakturert for flere timer enn levert, bruk av underleverandører uten godkjenning av kommunen og mer til.

Det handler om verdier

Om kommunen skal satse på å utvikle sine egne tjenester eller la private selskap overta stadig mer, er ikke bare et økonomisk, men også et demokratisk spørsmål og et verdispørsmål. Bærum kommune  uttalte i forbindelse med Vitalesaken at kommunen er avhengig av redelighet og seriøsitet hos sine leverandører, da de ikke har anledning til å overvåke tjenestene i brukerens bolig. Det må være et gjensidig tillitsforhold dersom det skal fungere. I dette tilfelle viste det seg altså at beboernes sikkerhet var satt på spill. En lignende sak husker vi fra institusjonen Små Enheter AS i Asker, der en pleier i fjor ble drept og det ble avdekket at det var for få personale på plass i forhold til det som var kontraktsfestet. Kommunen hadde ingen mulighet til å kontrollere bemanningen fra dag til dag. Det ble en katastrofe.

Den norske velferdssmodellen er grunnlagt på verdier som solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, demokrati, rettferdighet og omfordeling. For at vi skal kunne bevare og videreutvikle den velferdsstaten vi er så stolt over og som har gjort Norge til ett av de beste land i verden å bo i, er det viktig at vi holder fast ved disse grunnleggende verdiene. De solidariske og universelle ordningene vi har i vårt velferdssamfunn er den beste mekanismen for å utjamne forskjeller. Samfunn med små forskjeller er de mest stabile og trygge. Er det dette vi vil ha må vi styrke velferdsstaten, ikke undergrave den eller bygge den ned.

Ikke alt er perfekt og velfungerende i den kommunale omsorgen i Tromsø, slik Rotvold mener jeg har proklamert. En politiker som er såre fornøyd med tingenes tilstand, har utspilt sin rolle. Det er forskjell på politikere som sier at vi hele tiden skal strekke oss etter å bli bedre, satse på dyktige ansatte med gode fagkunnskaper, legge forholdene til rette for utvikling og innovasjon - og på den andre siden de som kapitulerer og sier at de ansatte i kommunen er ikke i stand til å yte god nok omsorg så derfor må vi satse på private alternativer fordi det er så mye bedre. Vi som styrer byen nå sier at vi skal gjøre den kommunale omsorgen så god at det ikke skal være behov for alternativer. Det er vårt klare mål, og de ansatte slutter opp det i forbedringsprogrammet.

Høyresidas ideologi

Høyresidas ideologi tilsier at velferden skal styres etter markedsprinsipper og med størst mulig innslag av private. De mener det ikke er noen forskjell på å yte omsorgstjenester til sårbare mennesker og å produsere en hvilken som helst vare for et market. De ser ikke behovet for at velferdstjenestene skal være en del av forvaltningen der skattebetalernes penger fullt ut skal gå til tjenester for innbyggerne. At noen av de største kommersielle omsorgsselskapene som opererer i norske kommuner har hundretalls millioner i profitt, bekymrer verken regjeringa eller NHO og Virke. De ser store muligheter for sine velgere og medlemmer, og bekymrer seg ikke over at økt privatisering fører til at kommunene ikke bare tappes økonomisk og mister demokratisk kontroll over tjenestene, men over tid også blir nødt til styre ned arbeidet med å utvikle velferdstjenestene.

Derfor prøver høyresida stadig oftere å fortelle oss at vi ikke har råd til å opprettholde velferden på det nivået vi har i dag. Det anfekter heller ikke høyresida i Norge at både Danmark og Sverige har vedtatt å forlate markedsmodellen i offentlig sektor fordi den har gjort altfor stor skade på velferdsstaten. Det er selvsagt ideologi å ville bevare en sterk velferdsstat, men man behøver ikke å være verken kommunist eller hybridkommunist - hva nå det enn måtte være - for å støtte opp om den modellen min foreldregenerasjon og alle vi andre skattebetalere har sluttet opp om i hele etterkrigstida.

Men det fordrer at vi ikke tillater at fellesskapet blir ranet på høylys dag - i et opplyst rådhus.

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse