Britene kan imøtese at deres nye statsminister, om det blir Boris Johnson, blir en notorisk løgnhals og populist, en person som av sin tidligere sjef fra tiden Johnson jobbet i avisa The Daily Telegraph (der han fikk sparken), blir vurdert som «absolutt uskikket» til å være statsminister. Foto: David Mirzoeff/PA via AP)

Har britene blitt steike, hakke toillat?

De må gjerne fortsette å være «spesielle». Men Britain er ikke «great» lenger. Og britene oppdager kanskje at alenegang kan få en svært høy pris.

Han har blitt sparket fra jobben tre ganger for å lyve, kommer alltid for sent til møter og avtaler og er kronisk utro. 23. juli blir han sannsynligvis valgt til Storbritannias nye statsminister. Møt Alexander Boris de Pfeffel Johnson, bedre kjent bare som Boris Johnson.

Britene har i mange århundrer hatt en selvforståelse om at de er «spesielle» og «unike», helt siden de beseiret den spanske armadaen i sjøslaget i den engelske kanal 29. juli 1588. (At spanjolene tapte sjøslaget kan muligens ha sammenheng med at krigsskipene deres var utstyrt med ikke mindre enn 82 000 liter med vin). Etter denne gloriøse seieren vokste bare britenes tro på at de var Guds utvalgte nasjon, som sto høyt hevet over katolikkene på kontinentet. Denne selvforståelsen har åpenbart vart helt til våre dager, selv om britenes gamle verdensimperium for lengst har smuldret hen.

For de siste årene har britene på nytt stått opp mot kontinentet. Folkeavstemmingen i 2016 som ga flertall for å melde Storbritannia ut av EU manifesterte dette forvokste selvbildet, etter en valgkamp som ble tilgriset med grove løgner og populistisk svada. Det var en ypperlig anledning for udugelige britiske politikere å forklare at alt som hadde gått galt i landet ikke skyldtes dem, men EU.

I ettertid har vi så kunnet bivåne den oppsiktsvekkende prosessen som statsminister Theresa May har måttet lide seg gjennom i forhandlingene med EU, og alle hennes forsøk på å få det britiske parlamentet til å godkjenne avtaleutkastene hun la frem for de folkevalgte. Før hun til slutt måtte kaste kortene og frasi seg ledervervet i Tory-partiet, og dermed statsministerembetet.  Forrådt av sine egne.

Men noe godt har det jo kommet ut av denne langvarige sirkusforestillingen. Med den omfattende mediedekningen har verden enda en gang fått bivåne det teatralske sirkuset MP-ene (parlamentsmedlemmene) hengir seg til på møtene i nasjonalforsamlingen i Palace of Westminster. Det hoies, bues, ropes, bankes og plystres når noen holder innlegg fra talerstolen. Møtelederen (Speaker) må stadig gripe inn og henstille til «order, order!». Det som utspiller seg på møtene i det britiske parlamentet fremstår som ei blanding av en ustyrlig barnehage og en ellevill Monty Python-sketsj. Møtene i parlamentet lar seg ikke karikere, de er en karikatur i seg selv.

Så hvem er disse MP-ene som befolker denne huskestuen av et parlament? I The Times 1. mai 2014 kunne man lese denne epistelen da et vikingskip seilte oppover Themsen og passerte Westminster, den britiske parlamentsbygningen (min oversettelse).: «Et langskip fullt av vikinger, som promoterte en ny utstilling i British Museum, kunne bivånes da det seilte forbi Palace of Westminster i går. Beryktet for å være usiviliserte, destruktive og rovlystne, med en nesten umettelig appetitt på røff sex og hard drikking, kikket MP-ene likevel opp et øyeblikk for å beundre farkosten».

Joda, britene er «spesielle», særlig MP-ene. Etter Theresa Mays forsmedelige nederlag har det gått fra vondt til verre. Toryenes parlamentsgruppe har nå stemt seg frem til bare to mulige kandidater til å overta statsministerposten. Den ene er utenriksminister Jeremy Hunt og den andre er Boris Johnson. Og sistnevnte har favorittstempelet på seg. Så britene kan imøtese at deres nye statsminister blir en notorisk løgnhals og populist, en person som av sin tidligere sjef fra tiden Johnson jobbet i avisa The Daily Telegraph (der han fikk sparken), blir vurdert som «absolutt uskikket» til å være statsminister. Det samme skussmålet fikk Johnson også i den perioden da han bekledte utenriksministerposten, fra juli 2016 til juli 2018; upålitelig, uærlig og uegnet.

Dette anser nødvendigvis ikke de som frem til 23. juli skal velge mellom Boris Johnson og Jeremy Hunt som diskvalifiserende. For det er ikke det britiske folk som skal velge. Det er derimot de 160 000 medlemmene i det konservative partiet. De utgjør 0,35 prosent av britiske velgere og de tar det ikke så tungt at Johnson er en løs kanon på dekk. Medlemmene i Tory-partiet består nemlig for det meste av hvite, velstående, eldre menn, som er mer opptatt av at Johnson vil gi dem skattelette enn at han etter alle solemerker vil ende opp med en såkalt «hard brexit» 31. oktober, altså uten en avtale med EU. Det vil i så fall kunne avstedkomme en økonomisk nedtur av ukjent omfang for Storbritannia.

Alt dette begynte med at et flertall av velgerne valgte exit i folkeavstemmingen. Så man kan jo spørre: Er britene blitt (på godt nordnorsk) steike, hakke toillat? De må gjerne fortsette å være «spesielle». Men Britain er ikke «great» lenger. Og britene oppdager kanskje at alenegang kan få en svært høy pris.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse