Annonse
Dype spor i veien er ikke lett å komme seg ut av, har spaltist Randi Breivik erfart. Foto: Arkiv

– Jeg har faktisk havnet i Kautokeino på denne måten, da sporet jeg satt fast i ikke svingte ned mot Karasjok

Først har man noen dager med såpeglatt sludd. Nok snøaktig til at den ikke uten videre renner av veien, men nok regnaktig til at det er som å kjøre i 20 centimeter frityrolje, ispedd litt Zalo, og med miniski i stedet for piggdekk

Høst- og vinterveiene er en prøvelse for oss som pendler langt til og fra jobb. Først har man speilhålkeperioden, hvor det strøs litt her og der. Her og der, ja! For det kan være strødd i hver sving i flere mil, før det plutselig er en sving helt uten. Så er det strødd igjen etterpå. Man skal selvsagt være varsom og aktpågivende og alt det der, men det får da være grenser! Man får noe å lure på, og det er jo bra når man har et par timer i bil hver dag, men bortsett fra det, så er det både meningsløst og farlig.

Så er det selve strøet… Stort sett er det en slags sand, men plutselig er det digre steiner. Jeg ødela en frontrute forrige vinter, og en ny gikk sist uke, og her er det ikke slik at det bare er å svinge innom nærmeste rutereperatør. Han er langt unna, og dessuten kan man forbanne seg på at innen man hadde kommet fram, så har ruta nådd å sprekke uansett. For på få mil er man gjennom mildt sommerregn, sludd, vind med orkan i kastene og sprengkulde. Guds plan med finnmarkingene må være at vi alltid skal ha været å snakke om.

Man skulle tro at ting ble bedre når snøen kom, men nei. Først har man noen dager med såpeglatt sludd. Nok snøaktig til at den ikke uten videre renner av veien, men nok regnaktig til at det er som å kjøre i 20 centimeter frityrolje, ispedd litt Zalo, og med miniski i stedet for piggdekk. Deretter blir snøen litt fastere, men det er ikke nok av den til at veivesenet (eller hvem som nå har med dette å gjøre – i fortsettelsen går jeg bare ut fra at det er dem) kommer for å skrape, så man lunker nu bortover i de andres spor. Og håper at de har holdt seg på veien. Møter man noen blir det ekstra spennende, både å komme ut av sporene for å legge seg nærmere kanten, og ikke minst å få kastet seg inn i dem igjen. Man blir litt forbannet og lurer på hvor mange dager man skal måtte holde på sånn, og det viser seg å være til dagen etter. For på natten fryser det på, og det som var halvmyke tjuecentimeters spor, blir spor man ikke kommer seg ut av igjen. Jeg har faktisk havnet i Kautokeino på den måten, da sporet jeg satt fast i ikke svingte ned mot Karasjok i rundkjøringen.

Og da er de ute for å skrape! Når alt de får gjort er å polere overflaten og kanskje sørge for at sporene går litt over i hverandre her og der. I det ene øyeblikket er man på sin egen side av veien, men så heisan! Plutselig har veivesenet orget til en slags sporskifter, omtrent som på jernbanen, og man befinner seg på den andre siden av veien. Lett befippet, og i stor stuss over både hvordan det skjedde, og hvordan man skal komme seg tilbake på det rette sporet.

Så kommer endelig den ordentlige snøen. Man skal slippe å kjøre med hjerte i halsen og begge hendene krampaktig på rattet. Trodde man, stakkars uvitende idioten. Det trengs nemlig brøytemannskaper. Stort sett har de faktisk kjørt når jeg drar på jobb om morgenen, men jeg tar meg i å lure på om de bare skulle latt være. Det ligger godt med snø igjen (er ikke skjæret ordentlig nedpå?) og de brøyter bare midt på veien. På begge sider er det en meter ubrøytet vei, og E6, som normalt er bred nok til å møte selv tyske bobiler, er nå en kjerrevei.

Hjerte i halsen. Hver gang man møter noen så må man ut i løssnøen, den som suger seg fast i hjulene og truer med å dra deg ned på nærmeste myr. Heldigvis er andre bilister jevnt over såpass hensynsfulle at de holder seg på sin side av veien, litt uti løssnøen på sin egen side, men det finnes unntak. Trailer- og bussjåfører. De kommer dundrende i sekkemørket med 100 000 skarpe lys, langt over på din side av veien. Og selv om man nesten er i grøfta selv, så kunne man snappet grillpølsa rett ut av fingrene på dem, om man hadde vinduet åpen og satt like opphøyet.

Jeg trenger skuterløype til Karasjok nå!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse