Annonse
Kvoterettighet må ikke forveksles med en «privat rettighet». Fiskerne har selvfølgelig en viss beskyttelse, men det er ikke fordi fiskerne har en «privat rett» til kvoter. Dette er slått fast av Høyesterett i plenum og manifesterte seg i det resultat at staten fikk medhold, mens rederen tapte i Volstad-saken, skriver jurist Lars Kufaas. (Foto: Torgrim Rath Olsen)

Har det gått så langt at de rikeste blant oss selv skal kunne avgjøre hvordan lov og rett skal tolkes og forstås?

Dette handler om tilliten til at retten også finnes for dem som ikke har midler til rettslig støtte bl.a. hos advokatfirmaene. Derfor bør flere jurister komme på banen.

Har det gått så langt at de rikeste blant oss selv skal kunne avgjøre hvordan lov og rett skal tolkes og forstås? Er økonomiske midler blitt det nye rettskildeprinsippet som slår ut alt annet? En ny form for rettspragmatisme hvor retten ikke lenger er å finne i rettskildene, men i hva som er det ønskede utfallet for dem som allerede har. En type «rettsvitenskap» som ikke handler om å finne frem til «gjeldende rett», men heller selge sine evner for å begrunne uretten slik at den kan forbli «gjeldende». Hvorfor skulle ellers redernes advokater påstå noe som enkelt kan tilbakevises? 

Advkoat fra SANDS Ulf H. Sørdal uttaler i et leserinnlegg i Fiskeribladet den 26. desember: «Det er nok ikke så enkelt som det fremstilles å endre spillereglene i det som nå i snart 30 år har vært en lukket allmenning for fiske. Det ble slått fast av Høyesterett i Volstad-dommen at fiskerne har en beskyttet privat rett etter Grunnloven til å fiske. Den utfordres nå av staten – igjen».

For det første er havet fremdeles en åpen allmenning i flere sammenhenger bl.a. for alle oss som ikke driver ervervsmessig. En beskyttet rett til å fiske har vi alle, men noen har en tillatelse fra myndighetene til å kunne høste ervervsmessig.

For det andre er uttalelsen regelrett bløff. Eller mener advokaten i fullt alvor at Høyesterett i denne plenumsavgjørelsen har slått fast at «fiskerne har en beskyttet privat rett etter Grunnloven til å fiske».  Høyesterett uttaler nærmest det absolutt motsatte i dommen: «En endring i regelverket om regulering av fisket innebærer i utgangspunktet ikke et inngrep i en rett som er beskyttet av Grunnloven. Allerede ved notfisk-dommen i Rt-1961-554 fastslo Høyesterett at et forbud mot fiske ikke var et inngrep i en grunnlovsbeskyttet rettighet. Dette må også være utgangspunktet i dag når det gjøres endringer i bestemmelser som gir adgang til fiske – også om endringen gjelder hvilken relativ andel den enkelte har av fiskeressursene» (Rt-2013-1345 avsnitt 70).

Dommen handlet om hvorvidt staten kunne gjøre endringer i strukturforskriften som innebar en begrensning på den årlige tildelingen av strukturkvoter på 25 år. For å avgjøre spørsmålet tok Høyesterett stilling til hva kvoterettigheter er. Her slås det fast at fisketillatelsene ikke er en «privat» rettighet, men en frihet fra forbud mot å fiske ervervsmessig. Flertallet kom altså til motsatt konklusjon av det Sørdal hevder. Høyesterett uttaler: «At strukturkvoten ble «tidsubegrenset», må ses på bakgrunn av forvaltningssystemet innenfor fiskeriforvaltningen. Etter deltakerloven § 12 kan fiske med trål bare utøves etter spesiell tillatelse i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av lov. Dette er uttrykk for det grunnleggende prinsippet at utøving av fiske ikke er en rettighet, men er avhengig av tillatelse fra offentlig myndighet» (Rt-2013-1345 avsnitt 67).

Kvoterettigheter (eksempelvis trålkvoter) er ikke en «privat rettighet», men en forvaltningsrettslig frihet fra forbudet mot å fiske med trål. Det forvaltningsrettslige rettighetsbegrepet (forvaltningsloven § 2 a «bestemmende for rettigheter eller plikter») har således et videre begrep enn det privatrettslige term «rettighet» (krav). Innenfor forvaltningsrett kan «friheter» også regnes som rettigheter (Eivind Smith 2018 s.259). En må imidlertid ikke forveksle kvoterettighet med en «privat rettighet». Fiskerne har selvfølgelig en viss beskyttelse, men det er ikke fordi fiskerne har en «privat rett» til kvoter. Dette er slått fast av Høyesterett i plenum og manifesterte seg i det resultat at staten fikk medhold, mens reder Volstad tapte.

Selv om Høyesterett slo fast at kvoter ikke er private rettigheter så kom Høyesterett til at Volstad som hadde strukturert med en forventning om evigvarige strukturkvoter hadde beskyttelse for den «rettsposisjon» som utvilsomt forelå. Beskyttelsen ble ikke etablert i kvotene, men i de forventningene som staten hadde gitt Volstad. Denne beskyttelsen var ikke sterk nok til å gi Volstad tilstrekkelig rettslig vern mot de endringer som staten gjorde.

Sørdal viser altså til en dom som er prejudikat for en motstridende rettsforståelse enn den Sørdal forfekter. Dersom de mest bemidlede blant oss selv skulle kunne definere retten ville det neppe være behov for jurister. Det ville heller ikke ta lang tid før fellesskapet mister retten til fiskeriressursene, mens kystfolket mister retten til kvotene. Dette handler om tilliten til at retten også finnes for dem som ikke har midler til rettslig støtte bl.a. hos advokatfirmaene. Derfor bør flere jurister komme på banen. På samme måte som leger reagerer på skadelige forsøk på kurering av sykdommer må jurister reagere på uriktig og uredelig rettskildebruk. Sørdal skriver eksempelvis at: «Det er strengt tatt ingen som eier fisken i formell juridisk forstand. I økonomisk forstand eier fiskerne den fordi de har historiske rettigheter til å gjennomføre og utnytte fisket».

Det kan se ut som Sørdal reduserer retten til kun å gjelde privatrettens rettsforståelse hvor “fiskeren” ikke innbefatter de neste generasjoner med fiskere i kystsamfunnene. Men selv etter privatrettslig teori og tingsrett bommer han. Tradisjonelt har man ansett fisken som eierløs privatrettslig frem til den blir høstet. I det en fisker fanger fisken etableres formuesrettigheter i fisken som fanges. Dette kan gjerne anses som okkupasjon av noe eierløst. Det sentrale her er at ingen tidligere har etablert formuesrettigheter i akkurat den fisken. Den offentligrettslige forståelsen av «de viltlevende marine ressurser» som felleskapets eiendom er selvfølgelig ikke en slik privatrettslig eiendomsrett. Felleskapet har ingen formuerettigheter etablert i fisken mens den svømmer rundt i havet. Felleskapets rett til ressursen kan allikevel anses som en eiendomsrett som utelukker andre fra å disponere rettslig over ressursen som om det skulle være deres private eiendom (negativ rettslig rådighet). Felleskapets rett til ressursen skal utelukke at staten eller private foretar disponeringer som eier. Det vil være det samme om man sier at “ingen” eller “alle” eier havet. Staten kan ikke disponere over fiskeriressursene som eier, men staten kan forvalte felleskapets eiendom. Her kan ikke forvaltningen gå utenfor de kompetansegrunnlag som gjelder (lov).

Selv om staten ikke kan disponere som eier så har skiftende regjeringer selvfølgelig en viss frihet når det kommer til forvaltningen av ressursen innenfor rammen av loven. Det vil neppe være rettslig problematisk å opprette en kvotebank dersom regjeringen ønsker en slik ordning. Til eksempel kan departementet når som helst instruere fiskeridirektoratet om å slutte å tildele fisketillatelser til erstatning for andre fisketillatelser som oppgis jf. deltakerloven § 17 og 21 tredje ledd. «Kan» - bestemmelsene som gir staten rett til å tildele nye tillatelser til erstatning for oppgitte fisketillatelser innebærer også en fakultativ adgang til å la være å tildele slike tillatelser. Selv om en skulle mene at det foreligger en berettiget forventning om «rett til å fiske» på sin kvote så foreligger det ingen berettiget forventning om at staten skal fortsette med erstatningstildelinger for oppgitte kvoter til evig tid. I stedet for erstatningstildelinger kan kvoten oppgis uten ny mottaker. Staten kan ved årets begynnelse ta høyde for kvoteoverskuddet fra oppgitte kvoter.

Forvaltingen trenger ikke fordele hele totalkvoten.  Etter havressurslova § 11 (1) ligger begrensningen kun oppover ved at staten ikke kan foreta en fordeling av kvotene som overstiger totalkvoten: «Når det er fastsett ein nasjonal kvote, kan det ikkje fastsetjast gruppekvotar, forskings- og undervisningskvotar og liknande som til saman utgjer meir enn den nasjonale kvoten» jf. § 11 (1).  Dersom ikke hele kvoten er tildelt vil en i teorien kunne anse resterende kvoter som en «kvotebank» som kan fordeles på andre måter etter lovgivningen.

Det vil allerede etter dagens regelverk muligens kunne foreligge en rettslig åpning for å starte utvikling av en utleieordning. Blant annet står det i spesialmotivene til havressurslova § 11 (2) at: «Føresegna gjev departementet eit vidt rom til å opprette og endre inndelinga av grupper, og fordele den nasjonale kvoten på dei oppretta gruppene. Kriteria for å inndele i grupper er ikkje opprekna i lova, og forvaltninga står såleis rimeleg fritt til, innafor formålet med lova og dei omsyna lova byggjer på, å dele inn aktørane i ulike grupper og undergrupper. Dette er ikkje noko nytt, men er ei vidareføring av gjeldande rett. Vidare står styresmaktene fritt til å fordele den nasjonale kvoten ulikt mellom gruppene og endre fordelinga mellom gruppene for å fremme ei rekkje omsyn» jf Ot.prp.nr.20 2007-2008 s. 185.

En utleieordning vil kunne ligge innenfor lovens formål dersom inntektene øremerkes kystsamfunnene. Til eksempel kunne inntektene vært brukt til å finansiere den type infrastruktur som trengs for å få til en hensiktsmessig transport fra fiskemottakene til markedet. Eller en kan tenke seg at midlene kan brukes for å utvikle låneordninger som tilbys sammen med nytildeling (deltakerloven §16) for nye generasjoner med fiskere som vil etablere seg. Spesialmotivene til havressurslova § 12 som gir hjemmel til fartøykvoter uttaler bl.a: «Ved at det ikkje er rekna opp i lova kva for typar kvotar for enkeltfartøy som kan fastsetjast, vil føresegna vere utviklingsdyktig og gje heimel for nye typar kvotar til enkeltfartøy dersom det vert utvikla.» jf. Ot.prp.nr.20 2007-2008 s. 187. En slik ordning vil ikke måtte bryte med lovgivningen, grunnleggende rettferdighetsnormer eller grunnleggende forvaltningsrettslige prinsipper som likebehandling og god saksbehandling. Et av spørsmålene som må besvares sett i forhold til dagens lovgivning er om lovverket åpner for kunne anse «kjøpekraft» som et saklig hensyn ved tildeling av kvoter.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse