Annonse
PU-sjef Tor Espen Haga utenfor asylmottaket i Kirkenes i forrige uke. Foto: NTB Scanpix.

"Jeg har ikke opplevd noe tilsvarende siden jeg som ungdom deltok under Alta aksjonen"

Som under Alta-aksjonen i 1981 har politiet i dag fått en svært uheldig rolle i returen av asylsøkere, skriver Stig Lægdene.

Norsk politi må ut av en rolle hvor de blir aktører i å sende krigsofre tilbake til den totale uvisshet, uten rettslig behandling.

Jeg ønsker å svare på journalist i Nordlys, Vigdis Bendiktsens kommentar 27. januar hvor jeg blir anklagd for å bidra til polarisering og hatskhet.  Bakgrunnen var en rekke retoriske spørsmål jeg stilte politiet i Troms og Finnmark forrige helg.

Jeg stiller retoriske spørsmål til politiet. Hvordan er det å gjøre denne jobben? Selvsagt må politiet gjøre det myndighetene krever. Slik er det i et rettssamfunn, og slik sett er det først og fremst myndighetene som skal kritiseres.  Likevel har også politiet et individuelt ansvar for det de gjør – slik vi alle har – også prester og journalister. Vi kan ikke bare skjule oss bak henvisning til å utføre ordre.  Det er dette dilemmaet jeg tar opp ved mine spørsmål.

Dilemmaet er kraftig aktualisert fordi svært mange av de vanlige rettsprinsippene er satt til side for flyktningene. Dette er det en rekke instanser og organisasjoner som hevder, og det er ikke utenkelig at Norge vil bli dømt i internasjonal rett.

Jeg tok utgangspunkt i at en syrisk flyktning som bodde hos oss.  Det var bakgrunnen for at jeg skrev teksten. Han hadde søkt om asyl og ikke fått noe svar på sin asylsøknad. Han hadde ikke noen mulighet til å klage på et vedtak han ikke hadde fått. Han hadde ikke fått noe varsel eller utreisefrist. Likevel kom fire politifolk på døra og hentet ham. Han ble behandla som en kriminell. For oss var det en svært ubehagelig opplevelse, ikke minst for barna. Hverken han eller vi hadde gjort noe galt.

Jeg har samarbeidet godt med politiet i hele mitt yrkesliv.  Som prest gjør man det. De har en tøff jobb. Men jeg har ikke opplevd noe tilsvarende dagens situasjon siden jeg som ungdom deltok under Alta aksjonen. Også den gang fikk politiet en svært uheldig rolle selv om det nok den gang tross alt var et klarere rettslig grunnlag for politiets handlemåte. Det var det moralske grunnlaget som sviktet totalt, og vi fikk en voldsom polarisering. Dette var myndighetenes ansvar, men også politiet tapte på det den gang.

De som har ansvaret for polariseringen er ikke oss som hjelper flyktninger og kritiserer myndigheter og for den saks skyld politi, men det er igangsetting av en uvanlig brutal og rettsløs poltikk mot mennesker på flukt. Jeg skjønner den har flertall på Stortinget, men den er likevel satt i gang hals over hode og uten å vite om den bryter internasjonal lov. Folk flest, inkludert oss, forsto ikke de alvorlige konsekvensene som lå innbakt i asylforliket fra november. 

Det er grunn til å tro at mange politikere heller ikke overskuet konsekvensene. Brutaliteten ligger ikke i mine retoriske spørsmål men i det faktum at en rekke mennesker på flukt fra en svært brutal krig ikke får behandlet søknadene sine og heller ikke får anledning til å anke. Brutaliteten ligger i at de sendes som kasteballer mellom ulike land i Europa.

Dette kunne en løst ved å behandle søknadene på en ordentlig måte, og sende ut de som ikke har grunnlag for asyl. Det er denne åpenbare rettigheten som er satt ut av spill.

Hva skal så politiet gjøre? Ole Martin Mortvedt, leder av Politiforum, kritiserer mine uttalelser kraftig i siste nettutgave. Han har han et poeng jeg kan slutte meg til. Han nevner politimannen som måtte deportere Afghanistan -tolken Faiz i 2014 til Kabul, mot politimannens personlige overbevisning.

Politimannen utførte oppgaven, men meldte ifra etterpå. Det er en handlemåte som er innenfor politiets handlingsrom, skiver Mortvedt. En tilbakemelding om at slikt kan vi ikke drive med. Det bryter ned intern arbeidsmoral og samfunnets tillit til politiet.

For ordens skyld: Alle mine retoriske spørsmål er bygd på rapporterte hendelser fra media samme dag. I Bendiktsens innlegg beskyldes jeg for å sammenligne politiets handlemåte nå med situasjonen under jødedeportasjonen. Her har Bendiktsen lest inn en sammenligning som ikke står i teksten. Slik sett er vel journalisten med på å bidra til å eskalere konfliktnivået.

La meg til slutt si: Jeg skjønner jeg har såret politifolk. Det beklager jeg. Bendiktsen har et poeng: Jeg rettet baker for smed. Men målet må være å få politiet ut av en rolle hvor de blir aktører i å sende krigsofre tilbake til den totale uvisshet uten rettslig behandling. Dette er ikke en rolle norsk politi bør ha. Gjør som i Faiz saken: meld fra at disse oppdragene ikke er akseptable. Så skal jeg i mitt neste innlegg kritisere de virkelig ansvarlige; norske myndighet

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse