Mye tyder på at MDG har parkert i kampen for det grønne skiftet. Å rope om klimakrise er ikke nok, skriver Kristoffer Rypdal. Bildet er fra årets landsmøte. Foto: MDG

Har MDG parkert i kampen for det grønne skiftet?

MDGs landsmøte har gjort følgende vedtak:  ”Framtidige vindkraftkonsesjonar på land i Noreg bør bli halde til område med eksisterande inngrep og infrastruktur, og skal ikkje redusere område med urørt preg eller andre natur- og friluftslivsverdiar. All utbygging skal skje skånsamt og med lokal involvering. Heilt urørt natur skal aldri bli utbygd av landbasert vindkraft.”

Om dette vedtaket skulle bli landets gjeldende politikk, ville det  i praksis bety stans  i videre utbygging av landbasert vindkraft i Norge. I vårt land er områder med ”eksisterende inngrep og infrastruktur” stort sett områder med dårlige vindressurser.

Hvis man i begrepet ”heilt urørt natur” legger natur som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet som kan true det biologiske mangfoldet, så finnes slik natur intet sted på kloden. Miljøgifter og annen forurensing til luft og vann, og klimaendringer, påvirker all natur, og utgjør ofte en langt større trussel mot økosystemer og biologisk mangfold enn gjennomtenkte og kunnskapsbaserte arealinngrep.

Dessuten er store deler av Norges utmarksareal sterkt påvirket av beitende drøvtyggere hvis bestander i noen områder er presset helt til det maksimale av hva beiteressursene kan levere. Selv om  denne naturen kan ha et ”urørt preg”, så er dette en illusjon som et miljøparti burde holde seg for god til å holde i live. Eksempelvis er  en firedel av løvskogen i Øst-Finnmark stein død på grunn av bjørkemålerangrep forårsaket av klimaendringer kombinert med nedbeiting. 

Men selv om hensynet til naturmangfoldet gjerne blir anført som en hovedgrunn til å avvise landbasert vindkraft, så viser formuleringene i vedtaket, og de utallige debattene om temaet, at dette er et vikarierende argument.  I realiteten er det først og fremst friluftsinteressene som vinner fram. Dette inntrykket forsterkes av at havbasert vindkraft av flertallet på landsmøtet omfavnes som det miljøvennlige alternativet for Norge, uten at det er dokumentert at havvind utgjør en mindre trussel mot naturmangfoldet enn landvind. Det avgjørende er åpenbart at det er få hytteiere, jegere, sportsfiskere og fotturister som føler seg forstyrret av vindmøller til havs.

Utbygging til havs unngår riktig nok anlegg av veger, men strukturene over vannflaten er større enn på land, og enda mer massive under vann. Flytende havmøller er festet til bunnen med sugeankre store som hus og kjettinger med ledd på størrelse med en personbil. Man bruker kjettinger for å muliggjøre bevegelse av strukturene i urolige vannmasser. Ingen vet i dag hvilken effekt som støyen disse bevegelsene lager under vann har på livet i havet. Vi vet rett og slett ingen ting om økosystem-effektene av flytende havvind, mens vi har betydelig kunnskap om effektene på land. I Tyskland er det f.eks beregnet at de tretti tusen vindmøllene dreper omkring hundre tusen fugl i året. Til sammenlikning dør en og en halv millioner fugl i kollisjon med kraftledninger og atten millioner i kollisjon med vinduer.

Hvorfor trenger vi vindmøller overhodet, og hvorfor kan vi ikke vente på at havvind kommer for fullt, slik avgåtte MDG-leder Rasmus Hansson foreslår? Dette er et ganske komplisert spørsmål som jeg  skal utdype i en senere kronikk. Her skal jeg bare nevne at det finnes flere vitenskapelige studier, som er kommet kjølvannet av klimapanelets spesialrapport om 1.5-gradersmålet, og som viser at det er teknologisk og økonomisk mulig å redusere de globale utslippene av drivhusgasser fra energiproduksjon med åtti prosent innen 2030 og med hundre prosent innen 2050.

Kort fortalt tegner disse studiene detaljerte vegkart for hvordan fossil energiproduksjon i alle verdens land og regioner kan erstattes med sol-, vind-, og vannkraft. Sentralt står utbygging av lagringskapasitet i form av batterier for å takle døgnvariasjoner i sol- og vind-produksjon og lagre av komprimert eller flytende  syntetisk naturgass produsert fra elektrisitet og CO2 for å håndtere årstidsvariasjoner. For Norge angir en av disse studiene et elektrisk kraftforbruk i 2050 på 300 TWh per år, som er det doble av dagens norske kraftproduksjon. Økningen utgjør  50 TWh fra solceller og 100 TWh fra vindkraft, og går ikke primært til krafteksport, men til helt nødvendig elektrifisering av alle sektorer, som transport, industri, landbruk og fiskeri.

For å nå klimamålene må de aller største reduksjonene i utslipp skje i perioden fram til 2030. For å makte dette må man ta i bruk moden teknologi og eksisterende produksjonskapasitet. Dette er grunnen til at man i Nord-Europa må satse mest på landbasert vindkraft. Hvis Norge  bygger ut 30 TWh landvind fram til 2030, kan vi ta ut de resterende 70 TWh gjennom havvind etter denne tid. Veger og fundamenter til 30 TWh landvind vil dekke 22 kvadratkilometer og planområdene til vindparkene vil til sammen utgjøre 900 kvadratkilometer, eller 2.3 promille av Norges landareal. Det representerer ingen rasering av norsk natur. Men å stanse denne utbyggingen vil sette oss minst ti år tilbake på vegen mot klimamålene. Mye tyder på at MDG har parkert i kampen for det grønne skiftet. Å rope om klimakrise er ikke nok.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse