Annonse
Duellanter: Ánde Somby og Kjell Arne Røvik. (Foto: Privat / Nordlys)

Har Røvik fått hætta?

I dette tilfellet ble en parabel som er utviklet til et overordnet teoretisk perspektiv overført til Hættas argumenter, ikke til Hætta som individuell debattant. Gode gamle folkeskikken synker vel neppe av den grunn? 

Kjell Arne Røvik sliter med folkeskikken. På frigjøringsdagen 8. Mai 2020 adresserer han i et innlegg nok en gang dette temaet. Selv om han kommer i skade for å projisere plagen sin på meg, mener jeg at det er noe fint og frigjørende ved Røviks innlegg.  

Det er med glede jeg noterer at det bedring å spore fra innlegget han skrev 25.04.20. Denne gangen har han droppa “namecalling” som “ayatollaene”. Han kaller meg ikke for “identitetspolitiker” (Jordan Petersons nyeste skjellsord). Han benevner intet “presteskap”. Og det er en del eklatante brudd på folkeskikken som ikke gjentar seg i dette nye innlegget. Det er mye fin frigjøring i å raffinere folkeskikken sin.

Nå gjenstår utfordringen med tendensiøs lesning av innlegg på Nordnorsk debatt og å forholde seg konstruktiv når man skal beskrive komplekse fenomener.

Men den lesningen kan deles i den delen hvor jeg tror at Røvik og jeg kan enes og den delen hvor jeg tror vi ikke er enige.

Jeg tror vi kan enes om at Odd Mathis Hætta i sitt innlegg gir til kjenne at han støtter Joika-kakene i sin nåværende utforming, innpakning og markedsføring. Vi kan også enes om at Hætta ikke støtter Samerådets og Sametingets initiativ til at Nortura justerer utformingen, innpakningen og markedsføringen til å samsvare med det menneskesynet som i dag er retningsgivende for hvordan urfolk behandles i ikonografi, og i forhold til kulturelle opphavsrettigheter. I Røviks språkbruk blir Hætta en “overløper”. Denotativt sett er jeg enig med Røvik at dette er en rimelig lesning av Hættas innlegg.

Derimot tror jeg vi er uenige om hvordan dette bør forstås og beskrives. Uten å komme med en alternativ hypotese, nøyer Røvik seg med å protesterer mot at dette kan leses som et utslag av “Stockholmsyndromet”. I sitt tidligere innlegg hevdet han at Hætta dermed var blitt diagnostisert. Som kjent er diagnose noe som har en legaldefinisjon og som det er knyttet rettigheter og plikter til. Røvik synes nå å være på det rene med at Hætta ikke er diagnostisert og at hans tidligere påstander om dette er nå gjendrevet, og ryddet av veien. 

Hvordan burde Hætta og slike som han (muligvis også Røvik selv) forstås og benevnes?

Hos et lite  mindretall av undertrykte fremkommer det at man identifiserer seg og sympatiserer mer med den som har dominansen enn med sin egen gruppe. Høyesterettsdommer Clarence Thomas fremtrer som et celebert eksempel i så måte. Han er selv farget, og er motstander av “affirmative action” til fordel for fargede.

Denne formen for underkastelse har ikke noen uttrykkelig definisjon og heller ikke en karakteristikk det er bred enighet om. Den som sannsynligvis var den første til systematisk å beskrive det var den Algeriske forfatteren Frantz Fanon i boken “Black Skin, White Masks” (Peau noire, masques blancs) fra 1952.  Det er heller ikke uvanlig å bruke parabler. Vi kunne brukt fortellingen om skjønnheten og udyret fra 1600-tallet?  Vi kunne brukt romanen onkel Toms hytte?  Vi kunne brukt Onkel Ruckus fra Boondocks? Vi brukte fortellingen om bankranet i Stockholm.

Røvik mener at det uansett er et stort overgrep mot Hætta å tolke teksten hans i lys av “Stockholmsyndromet”. Det er ikke lett å følge han i det. Er det for mye å be om av Røvik å skille mellom personangrep og diskusjon av Hættas standpunkter? Når personer som Hætta deltar i debatt, må motdebattanter nødvendigvis referere til han når man diskuterer hans argumenter. I dette tilfellet ble en parabel som er utviklet til et overordnet teoretisk perspektiv overført til Hættas argumenter, ikke til Hætta som individuell debattant. Gode gamle folkeskikken synker vel neppe av den grunn? 

Jeg tror at den samiske frigjøringen må gjennom mange slike runder, og jeg stoler på at Kjell Arne Røvik i fortsettelsen kommer til å bidra. Jeg lover han herved at jeg fortsatt skal ta folkeskikken på alvor. Og så er det mitt håp at han hadde gjort det til en årlig tradisjon å sende en hilsen på dagen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse