Hittil har Stortinget tydeligvis vært ramma av en slags kollektiv tornerosesøvn.  Sålenge søvnen varer, opprettholdes harme, og energi vil frigjøres til fortsatt innsats for realisering av Nord-Norge-banen, skriver Hilde Sagland.

Harme som energikilde

Harme er som ei brenselscelle som settes i forbindelse med en hydrogentank under trykk.  Da frigjøres energi.

Gode grunner for harme

  • Harme over mytespredning fra øverste politiske hold om “for langt, for dyrt, for lite folk” for jernbane i nord.
  • Harme overfor krefter som vil ha et akterutseilt Nord-Norge.
  • Harme over at jernbaneutbygging i Norge idag bare begrenser seg til områder som allerede har jernbaneforbindelse.
  • Harme over tilsynelatende politisk ansvarsfraskriving for å rette opp det siste fatale stortingsfeilgrepet fra 1994 – vedtaket om  at landsdelen nord for Fauske  fortsatt skulle være fornøyd med asfaltert vei.
  • Harme over fremdeles å måtte argumentere for en så sjølsagt sak som jernbaneutbygging her nord – 95 år etter stortingsvedtaket  om å starte opp i Troms.

Som de fleste nå kjenner til, iallfall her nord, er utredningsarbeidet for jernbanestrekninga mellom Fauske og Tromsø igang.  Utredningsgruppa har mottatt rikholdig innspillsmateriale fra møtene som har vært arrangert i Tromsø, i Narvik og ganske nylig også i Fauske.  Ifølge framdriftsplanen skal den ferdige utredningen ut på offentlig høring fra 15. mai 2019, og 1. oktober samme år oversendes det endelige resultatet til Samferdselsdepartementet.  Utfra dette arbeidet er det Transport- og kommunikasjonskomiteens ansvar å legge et solid nok grunnlag for at Stortinget denne gangen skal kunne foreta en forsvarlig beslutning.

Historien har vist at det ikke er en høg nytte/kost-brøk som avgjør om jernbane skal bygges eller ei.  Men vissheten om den samfunnsutviklingen som  jernbanen genererer, har skapt politisk vilje for banebygging i sørområdene.  Den samme politiske viljen må også være styrende for Nord-Norge-banens skjebne slik  at “NORDOMRÅDESATSING” ikke skal bli stående i all ettertid som et latterlig og innholdsløst begrep.

Hittil har Stortinget tydeligvis vært ramma av en slags kollektiv tornerosesøvn.  Sålenge søvnen varer, opprettholdes harme, og energi vil frigjøres til fortsatt innsats for realisering av Nord-Norge-banen.

Tornerose sov som kjent i 100 år. Så om en fem års tid kommer nok  “den vakre prins derinn” – som det heter i sangen.  Hvem som trenger seg gjennom “hekken som vokste kjempehøg”, blir litt av et spenningsmoment.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse