Annonse
HELSEVESENET: Et operasjonsteam forbereder seg ved Universitetssykehuset Nord-Norge UNN).Foto: Torgrim Rath Olsen

Havari i helsevesenet

Overskridelser, nedskjæringer, og kriser i helsesektoren er dagligdagse tema i nyhetsbildet. Tromsø kommune er pålagt å innstramme, og det foreslåtte vedtaket om nedskjæringer på 130 millioner kroner i sektor for pleie og omsorg møtes av mange med et skuldertrekk.

Før du gjesper og blar videre, tenker at dette ikke gjelder deg, merk deg følgende: Du rykker stadig lenger fram i køen. Det blir din tur. Og min.

Både ved alderdom, eller tidlig sykdom og skade hos en selv eller ens nærmeste, vil man trenge det vi alle tar for gitt: Helsevesenet.

Vi trenger da et fungerende helsevesen. Som igjen er avhengig av fornuftig forvalting av pengene – og av den andre og viktigste ressursen: De som jobber med pasientene.

Vi er faktisk avhengig av at de som styrer og forvalter, altså politikere og byråkrater, også ser andre følger av nedskjæringene enn innsparte kroner.

Sykehusdrift og kommunehelsetjeneste er de siste årene totalt endret. Rasert, vil mange mene. «Samhandlingsreformen», innført i 2012, skjøv mye av pasientbehandlingen ut av sykehusene og over i kommunene. Kort liggetid på sykehus, raskt ut igjen. Kommunen skulle stå klar til å følge opp, med tverrfaglig samarbeid, pleie, rehabilitering og forebygging, alt etter pasientens behov. Midler skulle overføres. Det lød – og lyder veldig bra. På papiret, i alle fall.

Samtidig innføres en voksende og etterhvert voldsom papirmølle, ut ifra byråkraters klokkefaste tro på at flere skjemaer, økt dokumentasjon og mer tid foran pc-skjermen gir økt sikkerhet og bedre helse for pasienten. Det som er helt sikkert, er at det stjeler behandlingstid og pasientkontakt. Det gir et tregt og tungrodd system. Økte ventelister, ventetid og færre undersøkelser. Hva dette koster i tapt pasientbehandling har kanskje noen regnet på?            

Så kom realitetene. Økt pasientomsorg utenfor institusjon er krevende. Det koster, ikke bare penger, men fagfolk og kompetanse. Det siste er like ujevnt fordelt her i landet som mye annet. Dette som på papiret ser veldig bra ut, og som helsepersonell og pasienter pent må forholde seg til, er et regnestykke som ikke går opp. Likevel står oppgavene i kø, de hoper seg opp og kan ikke vente.

Samtidig kreves det at arbeid som utføres skal stå i forhold til de bevilgningene som er gjort. Hva betyr det? At noen ikke skal få hjelp når kassa er tom? At personalet skal arbeide for mer enn de lønnes?

En logisk løsning på budsjettoverskridelser er å stramme inn. Nedskjæringer og nedbemanning har vært mantraene hos både politikere og helsebyråkrater i mange år. Nedbemanningen har vært beinhard. På sykehusene ble det fort synlig. Der fjernet man først helt hjelpepleierne, som var utrolig viktige medarbeidere både for legene og sykepleierne. Man fjernet kjøkkenpersonalet i avdelingene. Skar ned på sekretærer og portører.

Men ikke alt kan digitaliseres. Sykehuslivet lever som før. Frakting av senger, rullestolkjøring, av- og påkledning av pasienter, henting av journaler og blomstervaser, kjøkkentjenester og telefoner. Leger og sykepleiere må dermed foruten å ta seg av pasientene, også ta seg av dette. Enda mer tid stjålet fra pasientbehandlingen.

 Sett fra et helsebyråkratisk ståsted, har sparetiltakene i sykehus sannsynligvis vært vellykket. Sammenslåinger av avdelinger, nedleggelser av sykehus og fødestuer sparer man på. Det er nå så magert med personale rundt sengene til pasientene, at de ikke kan ligge på sykehuset. Vi har heller ikke råd til å ha dem der. For fortsatt skal budsjettene kuttes.

Effektivitet er det tredje spare-mantraet, og innen rimelighetens grenser et viktig prinsipp. Men helsebyråkraters mål om å drive sykehuset som en industribedrift, er ikke praktisk gjennomførbart. Man kan få inntrykk av at idealet er lakseindustrien: Maskinelt basert, og færrest mulig ansatte. Samlebåndsprinsipp, umiddelbar håndtering av produktet og få det ut av mottaket så kjapt som mulig. Om du er 95 år og aleneboende eller 17 år gammel engstelig førstegangsfødende, skal du ut av sykehuset så fort hofta er naglet eller morkaka ute. Eller på fagspråket: Så snart det er «medisinsk forsvarlig». Men hva da, hvis sykehjemmene er nedbemannet og fullstappet, eller ressurser til å stille opp hos de hjemsendte knapt fins?

Primærhelsetjenesten er kommunens område. Oppfølginger og kontroller som tidligere ble gjort på sykehusets poliklinikk skal så langt det er mulig til fastlegen. Pasienter som krever pleie eller tilsyn er det hjemmetjenesten som må ta seg av.

Fastlegene, som krumtapp i det kommunale systemet, er nå så overlesset av oppgaver at hele fastlegeordningen er i ferd med å bryte sammen. Sykehusene overfører stadig mer av kontroller og oppfølging til dem. Rusomsorg, flyktningehelsetjeneste og de fleste andre helseområder kommer i tillegg. Mengder med papirarbeid, skjemaer, attester og annet «micro-management» stjeler tid fra pasientene, akkurat som det gjør på sykehusene.

Resultatet er at vi har fått et fastlegeopprør. Det er vanskelig å få besatt disse stillingene, tross et overskudd på nyutdannede leger.

Befolkningen blir eldre. Stadig bedre teknologi og behandlingsmetoder gjør at vi overlever både sykdom og ulykker. Sykehusene flytter krevende oppfølging og langtidspleie over til hjemmetjenesten så raskt det lar seg gjøre, i tråd med vedtakene.

En av grunnpilarene i kommunehelsetjenesten er da hjemmetjenesten. De bidrar til at syke eller svake kan leve et verdig liv hjemme – dersom kommunen legger opp til det. At unge trafikkskadde kan bo hjemme, og ikke på sykehjem sammen med eldre og demente. Eller at terminalt syke kan får dø hjemme, dersom det er det de ønsker. Medisinering, sårstell, alt de trengende har behov for, gjøres av hjemmetjenesten.

Samhandlingsloven følges altså, og kommunene mottar stadig flere oppgaver. Hjemmetjenestens pengebehov er umettelig, sier byråkratene. Politikerne setter ned foten. Men hvordan kan man føre stadig flere oppgaver og mer pasientomsorg over på hjemmetjenesten, uten at overføringene til kommunene øker tilsvarende?

Administrasjonssjefen i kommunen kommer med forslag til innsparinger innen helse, som går over nesten to A4-sider. Ordene bemanningsreduksjon og effektivisering av drift går igjen. Man vil redusere i antall stillinger på institusjonene. Slå sammen eller nedlegge. Samtidig påpeker man at det er for mange sykemeldinger, og altfor stort bruk av vikarbyrårer og innleid hjelp. Tror man at færre ansatte vil redusere antall sykemeldinger hos de gjenværende, eller minske behovet for vikarer?

Men så har både politikere og byråkrater et ess i ermet. I sammenligninger kommunene i mellom, bruker Tromsø kommune mer penger på helse og omsorg enn mange andre. Pengebruken må derfor ned. Men er pengebruk eneste mål på god drift? Hva med kvalitet på tjenesten? Faktisk er hjemmetjenester utenfor sykehus, spesielt i store bykommuner, ofte så utarmet at de ikke tåler dagens lys.   

Kontoret som har vokst mest i kommunens helsesektor, er Tildelingskontoret, som har over 50 stillinger. Dette er et forvaltningsorgan, som fordeler tjenestene. En stor del av de ansatte er sykepleiere, som altså jobber med tildelingene. I en tid med skrikende sykepleiemangel må det vel være tid for nytenking, - om tildeling kan gjøres på en annen måte og kompetanse brukes annerledes.

Mange vil si at jeg ikke skjønner hva jeg snakker om. Det er selvsagt ikke riktig. Jeg har etter 35 år i helsevesenet sett systemet fra innsiden, som ansatt både innenfor og utenfor sykehus. Som Tromsøværing ser jeg – og har sett - denne kommunens hjemmetjeneste i drift i forhold til egne pårørende. De strekker strikken lenger enn langt. De er profesjonelle, effektive og løsningsorienterte, tross begrenset tid og ressurser. De er et være- eller ikke være for de som trenger dem. Jeg er stum av beundring for den jobben de gjør.

En blir oppgitt når byråkrater mener at løsningen er å skjære ned på antall stillinger, skjære ned på antall minutter pleiere kan tilbringe hos en pasient, lage 5-minutterssykepleie, 2-minutterstilsyn og lignende.

Avlastningstilbudet i Mellomveien 100, ble stengt. Helsehuset, et strålende tiltak for de som er for «friske» til sykehusinnleggelse, skal overta disse pasientene. Altså blir det vanskeligere å få plass på Helsehuset.

Og hva skjer når muligheten for å velge privat omsorg opphører høsten 2020, og alt blir kommunalt? Hvem skal overta disse pasientene?

Men har du andre og bedre løsninger, spør nå de som sitter med dette ansvaret, mektig irriterte over det de har lest så langt. Nedskjæringene er tross alt nødvendig for å holde budsjettene.

            Man ser i hvert fall to hovedproblemer i norsk helsevesen:

1. Gruppen «helsebyråkrater» har vokst uhemmet, mens gruppen som står midt i pasientbehandlingen nedskjæres.

2. På toppnivå – i politikken, helseforetakene og lokale helseadministrasjoner, sitter det altfor mange beslutningstakere uten helsefaglig bakgrunn. De skjønner tall, statistikk og bedriftsøkonomi. Men ikke helsestell.

Helsebyråkratene bestemmer over budsjettene, antall ansatte, hva helsepersonell skal gjøre. Både innen stat og kommune er disse administrasjonene nå så overdimensjonerte – og dyre - at det er tid for å gå det etter i sømmene. En god begynnelse på innstrammingspolitikken ville være starte i denne enden av kjeden, både sentralt og lokalt.

Bare i Helse Nord sitter det 9 direktører med millionlønn og fete pensjoner. En hel skog av byråkrater under disse igjen.      For eksempel har man der en «kommunikasjonsdirektør», som i 2018 brukte tid på å samle et 100 siders dokument, der Nordlys -  som var kritiske til Helseforetakets beslutninger  - ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg. Fornuftig bruk av helsekroner?

Helseforetakene styrer sykehusene og pålegger sammenslåinger og innsparinger. Men hvor mye koster driften av Helseforetakene, som det har vært massiv diskusjon og kritikk rundt, også andre steder i landet? Er det noe håp om slanking av disse helseadministrasjonene? Neppe.

Politikerne sitter på pengesekken. Prioriteringene kan ofte være uforståelige. På netthinna sitter bildet av to kommunale politikere i hvert sitt badekar på Templarheimen. Et prosjekt som har blitt et pengesluk lenge før Badelandet er ferdig. En bønn om ytterligere bevillinger på 12,5 millioner til utvidet parkeringsplass kom visstnok også på bordet.

Folk glemmer heller ikke Stortingsgarasjen. To milliarder – altså to tusen millioner kroner - av felleskassen, for at de folkevalgte skulle ha kort vei til bilen. Ti ganger dyrere enn å bygge nytt. Dette burde vel vært penger til helse og skole?

Scenarier som dette gjør at innsparinger i en allerede overanstrengt, men livsnødvendig kommunehelsetjeneste, blir vanskelig å svelge. Penger fins. Det må tenkes nytt, omprioriteres og omstruktureres. Det må gjøres noe med det overtunge og dyre byråkratiet som styrer helsevesenet. Det må settes inn tiltak der sykemeldingsgraden er høy, for den er et symptom på at noe ikke fungerer. På slitasje og manglende faglig påfyll.

Tabloid og overforenklet framstilling av problemet? Nei. Alle skjønner selvsagt at det ikke er enkelt å drive helsevesenet. Men skal vi la det havarere?

Da fregatten Helge Ingstad havarerte, bevilget regjeringen rundt 800 millioner kroner for å heve båten igjen. Reparasjonen anslås til 12 milliarder. Der var det politisk vilje, og penger nok.

Vi kan heller ikke la et fungerende helsevesen havarere. Men det oppleves uverdig å skape balanse i regnskapet ved å ta ressurser fra de som jobber hardest og nærmest pasientene, og ramme de som er svakest og ikke kan skrike ut i protest.

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse