ÅPEN OG ÆRLIG: Bare det å komme seg ut, er bra for meg, sier Camilla Fors. Her fra en tur i bukta i Tromsø. Foto: Benjamin Hillesøy.

Hei. Jeg heter Camilla og jeg går til psykolog

Den mørke avgrunnen sto foran meg, skriver Camilla Fors.

Hadde jeg bare hatt litt større lepper, litt fyldigere hår og en sprettrumpe som vises gjennom Storgata hadde ikke det vært et problem.

Jeg var 16 år. Akkurat da var det eneste alternativet å ende livet mitt. 16 år gammel. Et forhold til en mann spiste meg opp, litt etter litt, var grunnen. Den mørke avgrunnen der lyset ikke finner veien fram, er den eneste måten å beskrive hvordan jeg følte det innvendig på det tidspunktet.

En psykolog på Volvat medisinske senter ble redningen. Jeg husker ikke hva han heter eller akkurat hva han gjorde, men den mannen, den trygge gode mannen var han som hjalp meg gjennom det jeg aldri trodde jeg ville overleve.

I dag snakkes det mye om ”flink pike-syndromet”. Jeg kan ikke helt relatere meg til det, for jeg har aldri vært den som streber etter de beste karakterene, de flotteste omtalene og det å kunne sole seg i glansen av faktumet av at jeg faktisk bare er utrolig flink. På skolen var jeg alltid midt på treet. Uansett hvor mye jeg jobbet. Det som derimot alltid har vært i meg, har vært strebet etter å bli likt. Likt for hvem jeg var, men også for hvordan jeg så ut. Jeg ville være søt, sexy og utrolig morsom.

Hver uke var jeg hos frisøren. Satt i ekstra hår. Hver uke var jeg hos en neglestylist. Gjorde meg ekstra feminin. Hver uke handlet jeg på M.A.S. Ville være trendy. Likevel følte jeg meg ikke bra. Det handlet ikke om utseendet. Det handlet ikke om klærne. Det handlet om meg. Foreldrene mine sa alltid til meg, ”du skal ikke gjøre deg til for andre, men være den du er, først da blir du lykkelig”.

Hvilken rolle spiller det når ”mr X” ikke liker meg? Hadde jeg bare hatt litt større lepper, litt fyldigere hår og en sprettrumpe som vises gjennom Storgata hadde ikke det vært et problem.

Det var min tankegang gjennom mange, mange år. Sannheten er en annen.

Psykologen min på Volvalt medisinske senter på Majorstuen i Oslo fikk meg til å tenke annerledes. Fokuset ble flyttet. Men når alt kom til alt var jeg fortsatt meg. En usikker tenåringsjente, som kun ønsket å bli likt.

Nå er jeg 25 år. 25 år med erfaring. Jeg har fullført videregående skole, jeg har arbeidserfaring, jeg har blitt mor og jeg har fått hverdagen min sudd på hodet. I det store bildet er det ingenting. Jeg har venner rundt meg, flotte folk som støtter meg, ler med og av meg, men likevel er det ikke nok. Jeg kjenner min begrensning. Derfor tok jeg er valg for et par måneder tilbake i tid.

Jeg fikk meg en ny psykolog i Tromsø. Nesten ti år etter at jeg trodde livet mitt var over. Denne gangen tror jeg ikke livet mitt er over, men jeg har likevel ting jeg ikke klarer å håndtere på egenhånd. Mye handler fortsatt om hva andre tror, tenker og mener om meg. Men når alt kommer til alt, så handler det om hvordan jeg har det.

Hverdagen kan være tøff. Beinhard. Av og til er det ikke nok med deg selv, man trenger en utenforstående som kan guide deg gjennom en periode. Små eller store ting, det er greit å ikke strekke til. Føle at man ikke duger. Men ikke gi opp. Det finnes hjelp. Best av alt, det er lov. Det er helt greit å søke hjelpe utenfra.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse