Annonse
Det er mange gode grunner til å sørge for at det er godt å bo i hele landet. Vekst og verdiskaping er en av dem. Bevaring av natur- og kulturlandskap er en annen. Gode lokalsamfunn med høy tillit er en tredje, skriver Anne Beathe Tvinnereim. Bildet er fra Kåfjord i Nord-Troms. Foto: Guttorm Pedersen

Hele landet på sparebluss

Bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken er så langt redusert med 1,4 milliarder kroner under dagens regjering, jevnt og trutt, år for år. Og i neste års budsjett vil regjeringen kutte ytterligere 223 mill. kroner.

Det er ikke bare de sosiale ulikhetene som øker med regjeringens budsjettforslag. Også geografisk legger man opp til økte forskjeller. Det skjer gjennom en styrt avvikling av den norske distriktspolitikken. Det er en villet politikk.

Norsk distriktspolitikk har vært en suksess. Våre naboland ser til oss for å lære. Vi har klart det de ikke har maktet, nemlig en politikk som har bidratt til geografisk utjamning og kompensering av avstandsulempene. Det er mange gode grunner til å sørge for at det er godt å bo i hele landet. Vekst og verdiskaping er en av dem. Bevaring av natur- og kulturlandskap er en annen. Gode lokalsamfunn med høy tillit er en tredje.

Selv om vi bor stadig tettere i Norge, bor to tredjedeler av oss andre steder enn i de fem største byene. Vi har også hatt befolkningsvekst i alle landsdeler – også i de nordligste. Det som virkelig skiller Norge fra andre europeiske land er at vi har klart å spre vekst og utvikling til alle landets regioner. Den ekstreme motsatsen er USA, der nesten alle nye jobber de siste årene har kommet langs kysten, mens innland og småsteder har hatt nedgang. I resten av Europa er det også de tettbygde regionene med kort avstand til store markeder som klarer seg best, mens de økonomiske indikatorene i andre regioner peker feil vei. Det er store forskjeller mellom de rike og fattige regionene innad i samme land. Slik er det ikke i Norge. Her er det relativt liten forskjell mellom landsdelene, både når det gjelder sysselsetting, produktivitet og befolkningsutvikling. I Danmark snakker man om «den råtne banan», og fortviler over at utkantene visner. Svenskene henter norske erfaringer for å snu politikken som har avfolket den svenske landsbygda.

I Norge har vi satset målrettet på næringsutvikling i distriktene, støttet opp av sterke kunnskapsmiljøer gjennom høyskoler og desentralisering av offentlige arbeidsplasser. Men det blir stadig mindre av dette. De målretta distriktspolitiske virkemidlene har blitt kuttet hvert eneste år under nåværende regjering. Bevilgningene til distrikts- og regionalpolitikken er så langt redusert med 1,4 milliarder kroner under dagens regjering, jevnt og trutt, år for år. Og i neste års budsjett vil regjeringen kutte ytterligere 223 mill. kroner. i de regionale utviklingsmidlene til fylkeskommunene. I stedet skriver den i budsjettet at de bevilger midler til «næringsrettede tiltak som vil styrke vekstkraften i hele landet». Og her er nettopp poenget: når tiltakene skal gjelde alle regioner blir distriktene taperne. Det koster mer å drifte fylker med store avstander, få folk, høye fjell og mange fjorder. Regjeringen struper med disse kuttene fylkeskommunenes mulighet til å stimulere til nye arbeidsplasser, og tar fra fylkene de viktigste midlene de har til å fylle rollen sin som samfunnsutvikler. Og dette kommer fra en regjering som samtidig sier de vil gi fylkene mer makt til å styre seg selv gjennom regionreformen.

Reelt lokalt selvstyre krever økonomisk handlingsrom. Statens overføringer til kommunene skal sikre alle innbyggere de samme tjenestene, uansett hvor de bor i landet. Kommuner og fylkeskommuner må prioritere mellom gode formål, men det er lite rom for lokalpolitikk hvis alle midler er bundet opp. Regjeringen hevder at budsjettforslaget gir kommunene 900 millioner i fritt handlingsrom utover det som er bundet opp i forventede kostnader. Kommunenes Sentralforbund KS påpeker imidlertid at regjeringens regnestykke verken omfatter økte rentekostnader, alle kostnadene knyttet til mer bemanning i barnehagene eller utgifter til ressurskrevende tjenester. Dette er kostnader som pålegges kommunene uten at de kan styre det selv, og det spiser opp det lille økonomiske handlingsrommet som regjeringen lovet dem.

Statsbudsjettet ble presentert etter en turbulent høst preget av kaos rundt regionreformen. Om få dager får vi fasiten på hvilke oppgaver som regjeringen vil flytte ut fra staten til fylkene. Dette er en reform som regjeringen hevder skal gi sterkere og mer slagferdige fylker som kan være utviklingsmotorer for sine regioner. Men da trenger de et levende næringsliv, kunnskapsmiljøer, infrastruktur og lokale politikere med mulighet for å drive politikk. Dette budsjettet, som de fem foregående, gir liten grunn til begeistring for dem som drømmer om regional utvikling.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse