Annonse
Artikkelforfatteren mener spenningene mellom de to store sykehusene i nord, UNN og Nordlandssykehuset, ikke har blitt særlig bedre etter helseforetaksetableringen i 2002. Foto: Faksimile fra Nordlandsposten/Tom Melbye

Helse Nord-ledelsens spenningsproblem

Det er med personlig ubehag og beklagelse denne historien rundt Helse Nord-ledelsens uryddige bindinger til lokale aktører igjen aktualiseres.

Billedlig forklart, man kjøper Rolls Royce, men drifter den med dårlig drivstoff.

I en kronikk nylig går Lars Vorland til angrep på politisk redaktør i Nordlys' Skjalg Fjellheims utsagn i PCI-debatten: «I tillegg vil stadig flere komme til å stille spørsmålstegn ved de tette forbindelsene mellom Helse Nords administrasjon og Nordlandssykehuset, som bidrar til å skape et dårlig klima mellom de to store sykehusene i nord». Vorland hevder dette er en insinuasjon som savner rot i virkeligheten – og insinuerer selv at «noen ikke har fulgt med i timen».

Med fare for at en påstand som repeteres ofte nok blir en sannhet, må jeg motvillig gi Vorland noen påminnelser fra en opplevd og reell virkelighet – hvor han selv spiller en sentral rolle. Vel vitende om at dette ikke er spesielt fremadskuende eller konstruktivt, må Vorland og resten av ledelsen i Helse Nord akseptere at noen av de 16.000 ansatte ytrer seg når øverste leder serverer «alternative fakta» og i tillegg påstår at de som ikke svelger ledelsens retorikk ikke følger med.

Undertegnede som har jobbet i Universitetssykehuset Nord-Norge siden 1980 sitter på innsideerfaringer fra eget fagområde som bekrefter at klimaet og spenningene mellom de to store sykehusene i nord ikke er blitt spesielt bedre etter helseforetaksetableringen i 2002, hvor konsernledelsen i Helse Nord RHF, etter en rask og dramatisk politisk hestehandel, ble plassert i Bodø.

Mitt fagområde er Røntgen, eller Radiologi/Bildediagnostikk – og min oppgave består i, sammen med dyktige og motiverte medarbeidere, å utnytte de mest kostbare verktøy helsevesenet disponerer for å påvise, behandle og kontrollere utviklingen av alvorlig sykdom.

Min opplevelse av Helse Nord-ledelsen er at de er villige til å kjøpe dyrt røntgenutstyr, CT- og MR-maskiner for så å drifte det med IT-systemer som gjør det vanskelig for fagfolk fra alle yrkesgrupper å gjøre jobben sin. Billedlig forklart, man kjøper Rolls Royce, men drifter den med dårlig drivstoff.

Slik oppleves rammebetingelsene Helse Nord-ledelsen har gitt oss som sitter med et lovpålagt ansvar for at avansert og kostbar teknologi skal bidra til god diagnose og behandling for befolkningen.

De alvorlige spenninger mellom røntgenavdelingene i de to store sykehusene i nord i IT-tidsalderen har sitt utspring i hendelser på slutten av 90-tallet da telemedisin kom på dagsorden samtidig som pasientstrømmen i Nord-Norge fløt sørover mot Trondheim og Oslo. Tilnærmingen for å møte disse utfordringene var fundamentalt forskjellige i Nordland og Troms og forskjelligheten hadde likhetstrekk med dagens PCI-lokaliseringsdebatt. Fellesnevneren var og er i hvilken grad lokalisering og dimensjonering av avanserte helsetilbud skal preges av politikere/økonomer/byråkrater – eller av de som sitter med det medisinsk faglige ansvaret – og som i siste instans må ta vare på og stå til rette overfor pasientene.

Det relevante med tanke på Vorlands aktuelle utsagn er at sentrale skikkelser i helseadministrasjonen i Nordland før 2002 – som har bekledd direktørstillinger i Helse Nord etter 2002 – har vært hovedaktører i prosessene med å forringe det samlede nordnorske røntgentilbud ved å underminere utviklingen av røntgenavdelingen i UNN til fordel for Nordlandssykehuset.

Tilnærmingen til den kombinerte utfordring pasientflukt/bruk av moderne teknologi for å beholde pasientene lokalt ble møtt på totalt forskjellig vis i nord og sør. I Nordlandsposten i august 1998 stod daværende fylkeshelsesjef i Nordland Finn Henry Hansen frem og uttalte: «Utviklingspotensialet er stort innen telemedisin ved sykehusene i Nordland», «Fylkeshelsesjefen har selv vært en pådriver for innføring av telemedisin ved sykehusene i Hordaland der han tidligere var fylkeshelsesjef». I artikkelen stod det videre: «De siste årene er det blitt investert nærmere 50 millioner kroner i digitalt røntgenutstyr og telemedisinsk utstyr ved sykehusene i Nordland». Dessverre viste IT-utstyret som daværende Fylkeshelsesjef og nåværende Helse Nord-direktør Hansen investerte i, ikke å holde mål for å få jobben gjort.

Tilnærmingen og 50-millionersløsningen i Bodø og Nordlands syv sykehus var uten medisinskfaglig forankring og medvirkning. Man tredde ned en administrativt styrt «top down»-løsning på et uforberedt fagmiljø.

I stedet for å bruke det lite funksjonelle teleradiologisystemet i Nordland, ble røntgenbilder fra hele Nord-Norge sendt til Tromsø for granskning. Her hadde fagmiljøet entusiastisk vært pådrivere og «eiere» av et telerøntgenprosjekt som ble en internasjonalt anerkjent modell for bruk av moderne telemedisin. Et typisk «bottom up»-prosjekt hvor en visjonær leder på toppen, Knut E. Schrøder, med politisk støtte i fylkestinget åpnet for kreativiteten blant fotfolket (leger, radiografer, kontorpersonell, data- og kommunikasjonsingeniører) til å skreddersy gode medisinske tilbud til pasienter – uansett bostedsadresse.

Det må i dag være Helse Nord-ledelsens ansvar å forklare hva som videre skjedde rundt Helse Nord-prosjektet «Virtuell radiologi» - en videreføring av Teleradiologiprosjektet i Tromsø som styret i 2002 besluttet å realisere innen 2004. Her vil Lars Vorland, Finn Henry Hansen, Kristian I. Fanghol og øvrige Helse Nord-ledere slite med å bortforklare at tette forbindelser mellom Helseforetaksledelsen, Nordlandssykehuset og en lokal IT-leverandør i påfølgende år har skapt avstand mellom de to store sykehusene i nord – med medisinsk kvalitetstap og med store kostnader for felleskapet som konsekvens.

I denne beretningen vil Nordlys og Skjalg Fjellheim finne noe av bekreftelsen på at de faktisk «har fulgt med i timen». Takhøyden for kritiske ytringer som Helse Nord-ledelsen har lagt for ansatte og tjenesteleverandører gjør det krevende å blottlegge denne type informasjon.

Det er med personlig ubehag og beklagelse denne historien rundt Helse Nord-ledelsens uryddige bindinger til lokale aktører igjen aktualiseres. Når man i en stor og utfordrende sak, som handler om kvaliteten på spisskompetansetilbud innen hjertemedisin for fremtidens nordlendinger opplever at Helse Nord-ledelsen skyter seg selv i foten, ved å fremstå som historisk ufeilbarlige, kan man ikke unnlate å stå frem med korrigerende fakta.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse