Helse Nord trenger rehabilitering

Denne uka er den nasjonale rehabiliteringsuka. I år er overordnet tema «Habilitering og rehabilitering til alle som trenger det». Festtalene synger i veggene, og spreke pasienter blir vist fram i all sin anekdotiske prakt. Man får inntrykk av at når bestefar med Parkinson skal på beina igjen, er han i helsevesenets trygge favn. Stemmer dette inntrykket?

Rehabilitering har, tross fagre løfter, vært underprioritert kontinuerlig i minst tjue år.

Denne uka er den nasjonale rehabiliteringsuka. I år er overordnet tema «Habilitering og rehabilitering til alle som trenger det». Festtalene synger i veggene, og spreke pasienter blir vist fram i all sin anekdotiske prakt. Man får inntrykk av at når bestefar med Parkinson skal på beina igjen, er han i helsevesenets trygge favn. Stemmer dette inntrykket?

Rehabilitering er, enkelt sagt, læren om hvordan helsevesenet bistår pasienten i å gjenvinne funksjons- og mestringsevne. Det typiske eksempelet er en slagpasient som kommer inn uten tale og med nedsatt bevegelighet. For samfunnet er det selvsagt en enorm gevinst i at slike mennesker ikke blir liggende på kommunale institusjoner. Mange kan etter endt behandling komme ut i jobb igjen, og bidra i stedet for å «belaste» ulike offentlige budsjetter. Andre kan bo hjemme, og klare seg med lett bistand fra f.eks. hjemmetjenesten.

For det enkelte menneske som har opplevd det katastrofale – et fall på isen, en blodpropp i hjernen, langvarig kreftsykdom – kan rehabilitering være forskjellen på det beste mulige utfall, og et liv med begrensninger som kunne vært unngått. Tilbudet har lenge vært for dårlig, og behovet for rehabilitering er i tillegg økende siden vi som befolkning blir eldre, og flere overlever ulykker. Helsedepartementet stilte derfor i 2008 krav om at antall rehabiliteringsplasser skulle økes fra 25 til 30 per hundre tusen innbyggere. Rehabilitering ble utpekt som det neste store satsingsområdet, der både omfang og kvalitet skulle styrkes. Styrkingen uteble imidlertid: Antall plasser falt i stedet i satsingsperioden til 22.

Riksrevisjonen har kritisert dette. I sin undersøkelse om rehabilitering innen helsetjenesten (2010) så de på i hvilken grad helseforetakene utførte Stortingets bestilling. Resultatet var jevnt over dårlig i hele landet, og verst var det i Helse Nord, der antallet plasser aldri har vært i nærheten av nasjonale tall. Der snittet i hele landet var 25, var antall senger i Helse Nord helt nede på 16 per hundre tusen innbyggere.

Kommunereformen endret på forutsetningene slik at kommunene fikk større ansvar for rehabilitering, derfor reduserte Helse Nord sin målsetting til 14,3 senger per hundre tusen innbyggere. Målsettingen ble imidlertid ikke nådd. I «Regional Handlingsplan for Somatisk Rehabilitering i Helse Nord (2014-2017)» står det: «I Helse Nord er antall døgnplasser innen avdelingene for fysikalsk medisin og rehabilitering redusert de siste årene. Det vurderes i dag å være et kritisk lavt antall døgnplasser ved flere av disse avdelingene.»

Selv sokner jeg til Nordlandssykehuset. Tallene er vanskelig tilgjengelige, men jeg har funnet ut følgende: Det er lagt ned fire rehabiliteringsplasser i Bodø, og seks plasser forsvant da Lødingen Rehabiliteringssenter ble nedlagt. Det gjenstår da fire dedikerte rehabiliteringsplasser ved Nordlandssykehuset Vesterålen, samt at det leies to plasser i UNN Harstad. Disse seks plassene skal betjene 130000 mennesker i Salten, Lofoten og Vesterålen. Dette befolkningsgrunnlaget skulle ifølge Helse Nords formel tilsvare 18,3 rehabiliteringsplasser. De seks sengeplassene som faktisk finnes utgjør dermed mindre enn én tredjedel av Helse Nords egne mål. Enten er behovet dramatisk overvurdert, eller så ligger det pasienter der ute som ikke får den behandlingen de trenger.

(For ordens skyld: Det finnes private rehabiliteringsinstitusjoner, men disse skal kun være et supplement til sykehusene, og kan i svært varierende grad gi et tilbud til pasienter med spesielle og ressurskrevende behov, altså de mest skadde og sårbare blant oss.)

Den bebudete opptrappingen fra «kritisk lavt nivå» er altså ikke bare uteblitt, den virker å være forvandlet til en nedtrappingsplan. Så hva er årsaken? Svaret er selvfølgelig at rehabilitering historisk sett aldri har blitt prioritert. «Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering» som kom i 2008 fastslår at rehabilitering verken har den posisjon eller prestisje som de overordnede helsemålene tilsier. Rehabiliteringsmeldingen (St. Meld 21 (1998-1999)) konstaterte allerede før årtusenskiftet at uklare ansvarsforhold og manglende kompetanse har bidratt til å gi fagfeltet liten status og prestisje. Rehabilitering har, tross fagre løfter, vært underprioritert kontinuerlig i minst tjue år. Våre Parkinsonrammede eldre kan dermed neppe ha noe realistisk håp om tilstrekkelig behandling til å nå sin fulle funksjonsdyktighet og med det, sin optimale livskvalitet.

Med to måneder igjen av Handlingsplanens tidshorisont (2014-2017) må det være lov å avkreve Helse Nord noen svar: Når kan vi forvente at de «kritisk lave nivåene» er hevet til akseptabel standard? Kan Helse Nord garantere at pasienter med rett til rehabilitering i spesialisthelsetjenesten faktisk får det? Er det diagnosegrupper som i dag ikke får rehabilitering? Som oppfølgingsspørsmål: Hvorfor anses kun 16% av pasientene (lavest andel i landet) å ha rett til nødvendig helsehjelp i Nord-Norge, når tallet er f.eks. 90% i Helse Førde? Noe virker å ha gått fullstendig feil. Helse Nord trenger rehabilitering.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse