Annonse
Jens-Eirik (bildet) hadde på slutten ikke mange valg, men prøvde å bli fortrolig med sin skjebne uten å uroe omgivelsene. Han skrev mot slutten en tekst som gir mening i ettertid: Om å ikke frykte døden, bare evigheten. Savnet graver dypt i sjelen og spør etter evnen til å forstå det absurde. Det slipper protokollførerne ved UNN. De har brukt tiden etterpå til å sminke sin egen versjon av denne historien, skriver Jens-Ivar Nergård. Foto: Privat

Helsetjenestens historiefortellere

Mulighet til kreativ historiefortelling i helsetjenesten er betydelige. Bare unntaksvis blir juks avslørt. Det skjedde i «Kral-saken» der pasienten døde på UNN i 2013. Statens helsetilsyn avdekket at legene som var involvert, brøt flere bestemmelser i lovverket og unnlot å varsle om hendelsen. I et intervju med Skalpellen 2. oktober 2014 hevder Fylkeslegen i Troms at det finnes en kultur for at helsepersonell «tildekker saker». Det er pasientene som betaler for de skjulte sporene etter helsetjenestens sjonglører.

En personlig historie

Jeg skal ikke gå over bekken etter vann. 29. januar i 2009 døde min sønn Jens-Eirik på UNN, bare 26 år gammel. Gjennom 15 år led han av pankreatitt (betennelse i bukspyttkjertelen). Utallige anfall kom som lyn fra klar himmel og sykdommen utviklet seg etter hvert til en kronisk tilstand. Behandlingen ved UNN bestod gjennom alle disse årene vesentlig i sterke smertestillende medisiner. I 2005 endret situasjonen seg dramatisk. Et livstruende anfall med multiorgansvikt krevde intensiv behandling i respirator og deretter et seks ukers sykehusopphold. Da sjokket hadde lagt seg, kom uvilkårlig spørsmålet om UNN var riktig sted for behandling.

Tilslørende historiefortelling

I den såkalte PSI-saken argumenterte UNN-legene heftig for samsvaret mellom antallet pasienter og kvaliteten på behandlingen. Sammenhengen er opplagt, men da Jens-Eirik ønsket en «second opinion» ved Rikshospitalet i 2008, møtte samme argumentet motstand på UNN. Etter lovbestemmelsen om fritt sykehusvalg skrev gastrokirurgene en «henvisning» som var preget av deres egen motvilje. Søknaden ble avslått. I et brev til UNN-direktøren hevdet Jens-Eirik at hans helsetilstand og følgene av sykdommen var misvisende fremstilt: Søknaden hevdet at han i 2005 ble skrevet ut fra UNN «i velbefinnende», men underslo at han i flere uker etterpå hadde et dren gjennom bukveggen som tørket ut en abscess på 11 centimeter og at bukhulen hadde omfattende skader. Det søknaden manglet, forklarte avslaget: Det var pasienten og familien som ønsket undersøkelsen. Gastrokirurgene ba ikke med en eneste setning om vurderingen på vegne av seg selv, til tross for at deres egen innsats på ingen måte var vellykket. Fastlegen ordnet til slutt plass på Rikshospitalet, men oppholdet ble en nedtur. Sykdommen hadde gjort store skader og smertene ville vare livet ut. Nå var det behov for en medisinsk nødhavn, men konflikten med UNN ødela den muligheten.

 Historier som pulveriserer ansvar

Ved uventet død hos unge mennesker går Fylkesmannen (fylkeslegen) og en oppnevnt spesialsakkyndig gjennom hendelsesforløpet. Det sentrale spørsmålet var om UNN hadde gitt «forsvarlig behandling». Fylkesmannens vurdering var blant annet: «Kravet om forsvarlig behandling er dynamisk og varierer over tid ut fra endringer i faglige krav. Videre vil den enkelte situasjon måtte vurderes ut fra de ansattes faglige kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig». Vurderingen er oppsiktsvekkende og åpner for grov forskjellsbehandling i norsk helsevesen til tross for at lovverket understreker det motsatte. Fylkesmannen hevder i praksis at pasientens bosted avgjør hva som er forsvarlig helsehjelp. For den som vil forstå mekanismene i folkeflukten fra bygdene til byene, er uttalelsen et godt sted å begynne. Vurderingen kan oppfattes å støtte UNN og svikte tilsynet.

Den sakkyndige gjennomgangen ble gjort av en nestor i norsk gastrokirurgi. Her framstår saken annerledes. Utfordringer med sykdommen og begrensede behandlingsmuligheter fremheves, men vurderingen slår fast: «Etter anfallet (2005) kunne man vurdert totalsituasjonen grundigere, fordi nye anfall med denne alvorlighetsgrad i seg selv vil være livstruende. I 2005 var han også blitt en ung voksen mann, 23 år gammel, og kirurgi var ikke lenger utenkelig». UNNs innsats omtales som «tiltak som gjøres i mangel på noe bedre». Hvorvidt gastrokirurgene ved UNN hadde erfaring med aktuell kirurgi, nevner den sakkyndige ikke. I den avsluttende kommentaren heter det: «Denne saken «er vond å lese», ganske særlig pasientens merknader av 09.01.2008, der han i klare ordelag beskriver opplevelsen av «å møte veggen» i det gastrokirurgiske miljøet, dvs man evner ikke å hjelpe han med et sykdomsproblem som han opplever at fagmiljøet fraskriver seg ansvaret for. Min gjennomgang illustrerer at han i betydelig grad har rett, og det gjelder både UNN og Rikshospitalet».

Siste ordet?

Den sakkyndige vurderingen tar opp konflikten om behandlingen uten å fordele skyld. Selv vil jeg tilføye: Jens-Eirik utfordret gastrokirurgenes definisjonsmakt, noe de slett ikke tålte. De demoniserte hans motstand mot deres forståelse av sykdommen og var blinde for konsekvensene av sin egen behandling. Som Cambridgestudent kjente han sammenhengen mellom høy faglighet og personlig ydmykhet. Den møtte han ikke på UNN. Gastrokirurgene kan ikke anklages for det de ikke kunne, bare for å dekket over det. Et urimelig opphøyd faglig selvbilde bidro til at de ikke søkte hjelp for en sjelden sykdom hos barn.

Jens-Eirik hadde på slutten ikke mange valg, men prøvde å bli fortrolig med sin skjebne uten å uroe omgivelsene. Han skrev mot slutten en tekst som gir mening i ettertid: Om å ikke frykte døden, bare evigheten. Savnet graver dypt i sjelen og spør etter evnen til å forstå det absurde. Det slipper protokollførerne ved UNN. De har brukt tiden etterpå til å sminke sin egen versjon av denne historien.

  • Her er UNNs svar på dette innlegget: Universitetssykehuset Nord-Norge beklager det tap Jens-Ivar Nergård og hans familie har lidt etter sønnens død. Utover det har UNN besvart spørsmål i denne saken flere ganger tidligere, og har ikke ytterligere kommentarer.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse