Annonse
AVSLØRT:Boris Benulic, tidligere adm.direktør for TK-eide Kraft og Kultur, på veg ut av rettssalen hvor saken mot ham pågår. Nordlys-granskningen av sakskomplekset er basert på en medieøkonomi som nå er under press, konstaterer sjefredaktør i Nordlys, Anders Opdahl.

Det er helt utrolig! Denne saken hadde vi ikke avslørt uten betalende abonnenter

«Hvordan våger dere å ta betalt for denne saken?»

Nyheter på internett har i stor grad vært gratis i alle år, og når vi nå gjør forskjell på betalende kunder og gratispassasjerer, kommer det kraftige reaksjoner.

De siste ukene har vi i Nordlys fått mye kjeft i sosiale medier. Årsaken er at vi har innført en såkalt pluss-modell på nett, hvor du må være abonnent for å få tilgang til alt innhold.  Med påstått pressestøtte som skjold, langes det hatske verbale sverdslag i hytt og gevær.

Det er vondt å svelge, fordi vi aldri har vært omfattet av støtteordningen. At det kommer slike reaksjoner, er naturlig. Følelsen av å bli påført gebyr for noe du har opplevd som gratis, er sjelden god. Det er også pedagogisk krevende fordi alternative forretningsmodeller stadig blir mer utbredt på nett. Det er mulig for dem som når millioner av kunder spredt over hele kloden. Vi derimot, som opererer med et samfunnsoppdrag i en avgrenset geografi, har helt andre forutsetninger enn Facebook eller New York Times.

Ikke bare opererer vi i et lite land, vi opererer attpåtil i en region hvor avstanden mellom husene er stor. Det er en grunn til at Nord-Norge ennå ikke har fått sin første McDonalds. Derfor er vi helt avhengig av å ta betalt for mye av innholdet vårt.

I debatten som går ser vi at mange har skjønt dette, og forsvarer brukerbetalingen. Likevel værer jeg at problemet er større enn mange tror. For ikke lenge siden fikk jeg en e-post fra en profilert forsker ved en av landets fremste utdannings- og forskningsinstitusjoner. Hun kunne ikke fatte og begripe at en sak hvor hun var kilde, kunne ende opp som eksklusivt innhold for betalende kunder. I forskningsformidlingens øyemed var dette ugreit, framholdt hun. Forskeren hadde neppe reflektert et eneste øyeblikk over at hun aldri ville mottatt en eneste telefon fra Nordlys, hadde det ikke vært for at vi har betalende abonnenter. Jeg skal innrømme at jeg svarte litt surt.

Saken er at både nasjonal og lokal offentlighet ville gått glipp av mange viktige bidrag uten brukerbetaling. Et godt eksempel er våre avsløringer rundt Troms Kraft. På egen mistanke hadde Nordlys-journalistene Linda Vaeng Sæbbe og Tone Jensen rom til å sette seg ned og grave i det offentlig eide selskapets økonomi. Slikt arbeid er ikke gjort på noen timer - det tar dager, uker og gjerne måneder, før det som var en idé blir til de konfronterende spørsmålene som fører til at direktører må gå og Økokrim settes i sving. Jeg har ingen totaloversikt over hvor mye vi har brukt av ressurser på Troms Kraft-komplekset, men vi snakker foreløpig om et millionbeløp. 

Troms Kraft-saken er symbolsterk, men føyer seg inn i en rekke av andre store og små saker hvor tradisjonelle medier spiller en demokratisk rolle, eller frembyr et tilbud som engasjerer og er viktig. Uten brukerbetaling kan vi glemme mye av anmelderiet. Og sportsdekningen ville vært en annen. Kan godt hende vår åpne digitale nyhetstjeneste kunne formidlet resultater fra Alfheim stadion, men ikke mye mer.

Det samme ville politikerne merket. De bærer seg allerede over at de ikke får nok oppmerksomhet. Uten brukerbetaling ville de fått enda mindre, og vært overlatt til å kommunisere med velgerne i sosiale medier: “Jeg er skikkelig flink! YOLO!” Hva ville dette gjort med politikernes troverdighet over tid? Ingen kontrollspørsmål - bare fryd og gammen. Det samme gjelder forskere, og banker som måler konjunkturer. For ikke å glemme småfolket.

De må i større grad lite på at makta vil lytte, eller håpe på viralt hysteri i sosiale medier. Den slags virker dessverre best når du kjemper for banan-Bugg, og i mindre grad når du er overkjørt av statsmaskineriet.

Det minste vi bør kunne forvente fremover, er at det offentlige bidrar. Aktiv mediepolitikk er ett virkemiddel. Men like viktig er det at offentlige institusjoner; universiteter, biblioteker, kommuner, departementer, osv., har et forhold til at mediemangfold har en pris. At en fylkeskommune blindt erstatter lokalavisabonnement med fellestilganger til nasjonale avisarkiver, bidrar til å svekke den lokale offentligheten.

Det samme bør større næringsaktører reflektere over, ikke minst her i nord. Konsekvensen av svakere massemedier kan bidra til  er at nasjonal og internasjonal markedsmakt bare blir større. Definisjonsmakta svekkes, og faren er til stede for at enda mindre av verdiene som skapes blir igjen nordpå.

Hva med så med allmuen? Bevissthet rundt hva journalistikk er, og hvordan det blir til, er viktig. Men ut over det, er det opp til oss selv. Skal vi lykkes på lang sikt, må vi levere treffsikkert og med høy kvalitet. Vi må leve like mye for abonnentene, som av dem. Ydmykhet er faktisk et av de beste svarene når stadig flere klager over at ikke alt er gratis.

Inntil et visst punkt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse