Annonse
Fahad Qureshi oppfordrer til jihad - med penn. (Skjermdump Youtube)

Er helvete løs - igjen?

Lørdag gikk den norske konservative muslimen Fahad Qureshi, lederen for Islam Net, ut med en erklæring til alle «brødre og søstre». Han oppfordret til intet mindre enn jihad – hellig krig. Med pennen, riktig nok. Men like fullt jihad, som de fleste forbinder med våpen og vold. Hva betyr dette? Er helvete løs igjen, denne gang med muslimer i hovedrollen?

Derfor ville jeg for min del hilse velkommen en høylytt, offentlig religionsdebatt om islams sjel.

Er helvete løs – igjen?

 

Du stuper rett i helvete!

Nå ja, han formulerte seg litt mer snirklete, svovelpredikanten som startet den mest beryktede religionsdebatten i Norge i forrige århundre. Hellig harme og skarpe bibelsitater suste som prosjektiler i det offentlige rom. Striden pågikk i årevis og var til og med innom Kirke- og Undervisningsdepartementet.

Lørdag gikk den norske konservative muslimen Fahad Qureshi, lederen for Islam Net, ut med en erklæring til alle «brødre og søstre». Han oppfordret til intet mindre enn jihad – hellig krig. Med pennen, riktig nok. Men like fullt jihad, som de fleste forbinder med våpen og vold. «Det er vår plikt», sa han i videoen der han nevner ved navn tre personer han mener er en trussel mot det muslimske fellesskapet i Norge.

Hva betyr dette? Er helvete løs igjen, denne gang med muslimer i hovedrollen?

Men la oss først ta et tilbakeblikk på forrige runde.

Startskuddet for den norske Helvetesdebatten smalt en søndag i januar for 63 år siden, da Ole Kristian Hallesby, teologiprofessor ved Menighetsfakultetet og predikant i Det norske Lutherske Indremisjonsselskap, holdt en preken i Storsalen menighet i Oslo. Vel vitende om at tiraden ble overført til det ganske land i kringkastingens radio.

Norges befolkning på 1950-tallet var i stor grad mennesker som hadde fått kristendom inn med morsmelka. Grunnskolen sørget for å befeste religionens stilling, selv om mange sikkert da som nå ikke tenkte så mye over kristne leveregler i sitt daglige liv. Tordentalen slo imidlertid an nervøse strenger hos tusenvis av lyttere da Hallesby tok sats:

 «Du vet at om du stupte død ned på gulvet nu, så stupte du rett i helvede!». Før han satte inn nådestøtet: «Hvordan kan du som er uomvendt, hvordan kan du legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet enten du vågner i din seng eller i helvede?» så det formelig dirret i radioapparater over det ganske land. Og mange ble faktisk redd.

Striden raste med debatter og avisinnlegg, og i spissen for hver sin fraksjon sto fundamentalisten Hallesby mot den liberale biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, som hadde større tiltro til Guds barmhjertighet. Og mange ble beroliget da Hamar-bispen tok til motmæle og erklærte at «Kristi evangelium er kjærlighetens evangelium». Etter som stadig flere tok offentlig stilling i striden, grep imidlertid debatten om seg også utenfor kirka og pågikk i både måneder og år.

*

For unge – og oss middelaldrende – i dagens Norge kan det hele fortone seg som merkverdigheter fra en svunnen tid. Men det er altså bare et par kvinnealdre siden. Så mye har endret seg i det norske samfunnet siden den gang, at mange har glemt religionens grep om store deler av befolkninga – på godt og vondt.

Men Helvetesdebatten var viktig. Ikke bare fordi den ga støtet til en debatt om statskirka, som i dag har skilt lag med staten. Striden om helvete var en viktig årsak til at sekulariseringen skjøt fart. Mot sin hensikt bidro svovelpredikanten Hallesby til å fremme moderne, sekulær humanisme i det norske samfunnet. Allerede tre år etter tordentalen var Human-Etisk Forbund et faktum. Siden kom 70-tallet med politisk opprør og kvinnekamp. I dag er den sekulære staten en selvfølge.

Eller er den nå det?

I dagens media og, ikke minst på sosiale media, har det vokst fram en ny religiøs strid – denne gangen om islam. For meg og andre ikke-muslimer som står «utenfor» og kikker inn, fortoner enkelte deler av debatten seg som absurd. Norske muslimer diskuterer ikke lenger sin religion bare i private hjem og i moskeen. De har inntatt den offentlige arenaen.  Og se der, ja: der braker fundamentalistene sammen med de moderate så koran-vers og lovskoler flyr veggimellom. Unge gjør opprør mot eldre, noen vil reformere islam, andre vil bli mer ortodokse og midt i det hele står eks-muslimer og kjemper for den frie tanke og den sekulære velsignelse.

I helga toppet det seg altså med en oppfordring om jihad mot dem som, ifølge Qureshi, vil reformere islam. Jihad kan forklares som «hellig streven» og foregår på flere nivåer. Mange mener den viktigste er den troendes indre kamp for å tro og leve riktig. Så har du neste nivå, som handler om arbeidet med å bygge og utvide det muslimske samfunn. Det tredje og siste, er det farlige nivået: kampen for å forsvare islam, om nødvendig med våpen.

Trenger vi overhodet spørre om dette har noe med «oss andre» å gjøre? Vi som er etnisk norske ikke-muslimer – det store flertallet i Norge? Selvfølgelig har det det. For det handler i bunn og grunn om å sikre den sekulære staten.

Vårt sekulære samfunn styrker grunnlovens vern om religionsfrihet. Og det er en privatsak hva du tror – eller ikke - tror på. Men i det øyeblikk troen fører til handling i det offentlige rom, berører den oss alle. Som krav om bønne-rom på arbeidsplassen. Eller i skolene, slik Islamsk Råd ville ha i Oslo-skolen for et par år siden.

Når en erkekonservativ religiøs organisasjon som Islam Net samarbeider med politiet for å hindre at muslimske ungdommer verver seg som fremmedkrigere for terrororganisasjonen IS, er det en sak for hele samfunnet. Likeså når foreldre krever at døtrene deres skal dekke seg til for delta i svømmeundervisning på skolen. Til og med hijab-debatten berører flere enn muslimene. Det handler blant annet om at vi som kaller oss feminister skal ta inn over oss at norske medsøstre kjemper en beinhard kamp mot religiøs kvinneundertrykking.

*

I motsetning til svovelpredikanten Hallesby, henvender ikke Fahad Qureshi seg til «de uomvendte». Lederen for Islam Net henvender seg til alle som kaller seg muslimer. Og der Hallesby tordnet, snakker Qureshi ganske lavmælt om at hans mål er å samle muslimene. Talen er et lite demagogisk mesterverk, der han starter med å «forklare» hva striden handler om, hvordan han er blitt angrepet over år av en liten gruppe progressive muslimer (og pressen, selvsagt), hvorfor han er nødt til å svare dem offentlig og hvor tung denne kampen er. Med jevne mellomrom fletter han snedig inn påstanden om at han er som alle andre vanlige sunni-muslimer, at han urettmessig blir beskyldt for å være ekstrem på noe vis. I tidens ånd gjør han islam til et spørsmål om identitet. Og la det ikke være noen tvil: I Qureshis virkelighet kommer den muslimske identiteten foran alt annet. Han favner til og med enda bredere, han inkluderer alle muslimer, uansett hvilken retning de tilhører når han minner om det de alle har til felles, nemlig kjærligheten til Allah.

Et stykke ut i den over 50 minutter lange videoen, får du kanskje følelsen av at dette er for spesielt interesserte. Men hold ut. For dette berører oss alle.

Qureshi gjør det nemlig tindrende klart at selve definisjonen på en muslim er en som underkaster seg Allahs vilje. «Vår lojalitet er først og fremst til Allah», sier han og peker på at dette passer ikke med vestlig tankegang og moderne samfunn der mennesker ikke lenger skal underkaste seg Gud, men der «Allah skal underkaste seg menneskene». Og dette er hans viktigste ankepunkt mot dem han kaller progressive, representert ved samfunnsdebattant Ali Chisthi, daglig leder i Minotenk, Linda Noor og tidligere generalsekretær i Islamsk råd, Shoaib Sultan.

Og med sorgtung røst lader han opp til avslutningen. Han minner om dine plikter som muslim. Han ber om støtte i kampen mot dem som vil reformere islam og splitte muslimene. Han ber alle som lytter om å reise seg – til jihad! Med pennen som våpen. Skriv, oppfordrer han. Hjelp oss!

Ikke en eneste gang trår Qureshi utenfor streken. Ingen kan anklage ham for å ville sette seg opp mot norsk lov, tvert imot. Han bare minner om hvem som står øverst.

 

Det er for tidlig å si hvor mange hjerter han når med sin følelsesladde retorikk. Og tida vil vise hvordan den til nå tause majoriteten blant norske muslimer reagerer.

 «Integreringen har hatt et konsept om at man ikke behøver å endre sine innstillinger,…» skrev den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubeisi  i en kronikk i Aftenposten tidligere i år. Med klar adresse til norske myndigheter som i toleransens navn har vært med på å legge grunnlaget for parallellsamfunn der innvandrere holder sin gamle, religiøse kultur levende sjøl om den måtte kollidere fullstendig med et moderne, sekulært samfunn.

Den norsk-iranske forfatteren Mina Bai skrev nylig et innlegg der hun hevder at mange norske muslimer faktisk ikke vet hva et sekulært samfunn er. Og foreslår et kurs i sekularitet og ytringsfrihet. Ingen dum ide, hva?

Ali Chisthi, en av dem Qureshi har pekt ut som sine hovedmotstandere, skrev nylig en kronikk i VG der han trekker fram kampen som har foregått i muslimske miljøer i flere år, men som altså nå trer inn i offentligheten. Under tittelen «Kampen om islams sjel», skriver han: «Med og uten hijab, med og uten tro, de forener seg i kampen for noe større: for menneskeverdet.»

Da samfunnsforsker – og islam-kritiker – Helge Lurås delte kronikken på sin Facebook-side, kommenterte han blant annet: «Hvor bra det hadde vært om folk kunne klare seg moralsk på det moderne livets egne prinsipper.»

Jo, det kan man gjerne si. Men faktum er at folk fortsetter å tro det de tror. Selv i et sekulært samfunn. Tro handler ikke om rasjonelle argumenter, det ligger i sakens natur. Og jo flere muslimer som finner en vei til å omfavne både sin religion og det moderne samfunnet, jo bedre er det.

For vi kan like det eller ikke: sekulære, vitenskapsbaserte argumenter preller av ortodokse religiøse som vann på gåsa. Religiøse argumenter må møtes med religiøse motargumenter, hvis de virkelig skal nå fram. Det lærte vi blant annet av Helvetesdebatten.

Derfor hilser jeg for min del velkommen en høylytt, offentlig religionsdebatt om islam. Og hvis både norske media og alle vi som ytrer oss på sosiale media kjenner vår besøkelsestid, hjelper vi til så godt vi kan for at alle de moderate, inkluderende stemmene slipper til. Vi har mulighet til å gjøre som samtida gjorde med anti-abortpresten Børre Knudsen; vende ryggen til korsfarere som setter sin guds lover over grunnloven i det norske samfunnet.

Målet må ikke være å «omvende» muslimer og be dem snu ryggen til sin religion. Målet må være at flest mulig religiøse mennesker i Norge; muslimer, kristne eller hva det måtte være, tar inn over seg hva det betyr å leve som medmenneske i et sekulært samfunn. At vi alle omfavner den sekulære identiteten – i tillegg til hva vi ellers måtte tro på.

I beste fall kan en høylytt religionsdebatt om islams sjel få samme effekt som Helvetesdebatten fikk i sin tid. Der flere og flere kastet av seg religionens mørkeste sider og hilste lyset velkommen. I lyset er det plass til både religion og sekularitet.

I verste fall? Den spekulasjonen vil jeg helst ikke begi meg inn på.

 

 

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse