Annonse
Henry Larsen (1899 - 1964) fikk kanadisk statsborgerskap, ble opptatt i Royal Canadian Mounted Police sin arktiske avdeling og ble sjef på politiskonnerten «St Roch». Han mottok en rekke kanadiske æresbevisninger og ble også utnevnt til æresmedlem av The Royal Geographical Society i London. Foto: Scanpix / Wikipedia

Norges ukjente polarhelt

Larsen huskes i dag spesielt som den andre som seilte gjennom Nordvestpassasjen etter Amundsen, og dessuten for at han var den første som seilte et skip gjennom den begge veier.

Henry Larsen er en av Norges ukjente polarhelter. Han ser ut til å være bedre kjent og mer verdsatt i sitt andre hjemland Canada enn landet han kom fra. Henry Asbjørn Larsen ble født 30. september 1899 på den lille øya Herføl i Hvaler kommune i Østfold. Faren var gift på annet hold, og moren ble alene med omsorgen og ser ut til å ha gitt den opp forholdsvis raskt. Han vokste opp hos en onkel, og reiste til sjøs i ung alder, som 15-åring. Etter noen år gikk han på Sjømannsskolen i Kristiania, der han tok eksamen i 1920. Deretter avtjente han verneplikten i marinen, og så bar det ut i verden igjen, nå i jobb for Fred Olsens rederi.

Dragningen mot nord:

Etter hvert fikk Henry sett store deler av verden, men drømmen var helt fra starten å reise nordover, å utforske isen. De store norske utforskerne, polfarere som Nansen, Amundsen og Otto Sverdrup inspirerte ham spesielt. Dette sier mye om den stjernestatusen Norges store utforskere hadde i tiden rundt århundreskiftet! Da han kom til Seattle i 1923, da som fjerdestyrmann på Fred Olsens «Theodore Roosevelt», fikk han høre at Amundsen var i byen, og da ble suget etter Arktis enda sterkere. Året etter mønstret han av jobben hos Fred Olsen for å dra mot nord sammen med dansk-kanadiske Christian Klingenberg. Klingenberg hadde giftet seg inn i en inuitisk familie på 1890-tallet og bodd der i mange år. Nå hadde han kjøpt en tomastet skonnert med navnet «The Maid of Orleans», og Larsen ble straks hyret til jobben som skipper. Det ble mye å lære de neste årene, både om navigering i isen og om inuitisk levemåte og kultur. Men han stortrivdes.

Fire år senere fikk Henry sjansen til å gå inn i en fast jobb i Canadas nordområder. Det var opprettet en politistyrke for nordområdene, og et patruljeskip var under bygging i Vancouver. Politiskonnerten «St Roch» stod ferdig i 1928. Dermed åpnet det seg jobbmuligheter som var midt i blinken for ham. I løpet av kort tid hadde han både fått kanadisk statsborgerskap og blitt opptatt i RCMP (Royal Canadian Mounted Police) sin arktiske avdeling, og etter den første turen nordover ble han sjef på skuta. «St Roch» var spesialkonstruert for å tåle tykk is og bli nedfrosset i isen. Den ble derfor ofte omtalt som en slags «badekar-båt», ikke helt ideell for mannskap med tendens til sjøsyke. «St Roch» var et seilskip, men hadde en liten dieselmotor til hjelp (den fikk en sterkere motor under en større ombygging i 1944).

Henry med det store skipet er Henry Larsens selvbiografi. Tittelen viser til tilnavnet han fikk av inuitene, «Hanorie Umiarpolik» på inuktitut. Den kom først ut på norsk i 1964, like før han døde. En engelsk versjon kom i 1967, med tittel The Big Ship.

Overvintringene - Larsen i isen

Larsens forteller mye om hva han opplever og lærer på sine mange og lange reiser. Blant de mange oppgavene til den arktiske politistyrken var all slags håndheving av lov og orden, fra folketellinger til fengslinger og fangetransporter. Det var en stor jobb å få oversikt over beboerne i dette enorme området.

Henrys respekt og beundring for urbefolkningen kommer stadig til uttrykk for eksempel når han skildrer religiøse tradisjoner. Fortellinger om måltider og inuitiske mattradisjoner er forøvrig et gjennomgående innslag i boka, med mange historier om hvordan mannskapet på båten ordnet med matlaging og lagring av mat, frysing av måltider ikke minst. Han forteller også om hvordan de delte og utvekslet mat med inuitene.

Skildringen av fellesskapet og samholdet ombord i «St Roch» er et annet interessant tema: Henry Larsen var sjefen, men deltok i arbeidet på lik linje med de andre ombord. Han skildrer levende utfordringene med navigering i isen – tåke, uvante havstrømmer, stormer, forandringer i isen fra år til år. De måtte ofte forholde seg til ukjente og hittil uregistrerte områder, øyer, fjorder, grunner og havstrømmer. Han skriver også om hvordan de lærer å kle seg for kulden av inuitene, og om hvordan de gjorde reparasjoner av klær og annet utstyr, om sykdommer og medisinsk behandling: for eksempel meslinger, influensa eller tuberkolose, som inuitene hadde svært dårlig motstandskraft mot. Flere ganger kommer han også inn på hva den såkalte «moderne» sivilisasjon har gjort av skade på urbefolkningen, for eksempel når han skriver om etterkrigsaktiviteten i Cambridge Bay, der amerikanerne ankommer for fullt og starter utbygging av forsvarsanlegg og flystriper. Det lokker inuitene bort fra sine tradisjonelle sysler og over i betalt lønnsarbeid og alt som følger med det.

I 1945-46 var «St Roch» ute på sin siste Arktis-tur, men da vinteren kom, ble mannskapet hentet ned med fly. Den gamle tid var definitivt over. Fra 1948 lå hun i opplag i marinebasen Esquimault på Vancouver Island. I 1950 ble hun sendt gjennom Panama-kanalen til Halifax. Meningen var at hun skulle brukes på tokt i øst-Canada, men etter et par turer til Newfoundland endte hun i opplag. Marinefolkene syntes hun var for liten og ukomfortabel og ville ikke bruke henne.

Kanskje er det aller mest rørende kapittelet i boka det nest siste, der Henry skildrer «St Roch»s siste tur som om hun var et levende vesen: Denne rare og litt klumpete skuta, som hadde tjent Larsen og RCMP så trofast i alle disse årene, så nå ut til å være på vei til skraphaugen. Men ved hjelp av Vancouver kommune klarer Larsen i 1954 å få en avtale med politimyndighetene i Ottawa om at «St Roch» skal hentes hjem til British Columbia. De får kjøpe den for 5000 dollar, omtrent det det koster å seile den fra øst til vest, denne gangen gjennom Panama-kanalen. Og på denne siste turen er Henry med.

Henry Larsens ettermæle – hvordan huskes han i dag?

I dag står «St Roch» i Vancouvers sjøfartsmuseum og er et nasjonalt kulturminne, tett knyttet knyttet opp mot Henry Larsens navn og liv. Derfor er han også mye bedre kjent i Canada enn i Norge. Det kan legges til at han levde og virket i Canada i hele sitt voksne liv: To områder i nord er oppkalt etter ham, Larsen Sound og Larsen Cape. Det finnes videre skoler som bærer hans navn, for eksempel Henry Larsen Elementary School i Ottawa. Og sist, men ikke minst: Kystvaktskipet «CCGS Henry Larsen», som ble bygd i 1987 og som patruljerer på østkysten, i Newfoundland og Labrador-traktene.

Larsen huskes i dag spesielt som den andre som seilte gjennom Nordvestpassasjen etter Amundsen, og dessuten for at han var den første som seilte et skip gjennom den begge veier. Det gjorde han under 2.verdenskrig i oppdrag for de allierte som et ledd i å styrke suvereniteten i dette området. Seilingen østover gikk fra 1940 til 1942, mens det samtidig ble utføret mange politioppgaver underveis. Returen til Vancouver skjedde i 1944 – de forlot Halifax 3.august og ankom Vancouver 16.oktober. De hadde da klart tilbaketuren uten overvintring, og de hadde seilt langs en mer nordlig rute enn Amundsen; det var også en første gang.

Larsen mottok en rekke æresbevisninger i løpet av karrieren: han fikk polarmedaljen to ganger, han ble utnevnt til æresmedlem av The Royal Geographical Society i London, og han var i 1959 den første som mottok generalguvernør Masseys medalje for fremragende innsats i utforskning, utvikling eller beskrivelse av Canadas geografi. I 1957 kom han til Norge for å være med på avdukingen av et monument til minne om oppdageren og polfareren Otto Sverdrup, i Steinkjer. Han var svært rørt over å se igjen sitt gamle hjemland etter hele 34 år, men han var kanskje enda mer stolt over å komme dit som representant for sitt nye hjemland Canada.

  • Gerd Bjørhovde er forfatter av boka Å Canada – en reise i litteratur, kultur og natur (Orkana 2017)

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse