Annonse
Skolen som institusjon har forandret seg enormt mye siden 80-tallet, - både innholdsmessig og uttrykksmessig. Læreplaner, didaktikk og metodikk har endret seg til det (for mange) nesten ugjenkjennelige. Likevel skal vi tviholde på det ene nostalgiske (og til tider lite fristende) elementet, - matpakka. Hvorfor? skriver Ann-Olaug Eilertsen. (Illustrasjon: Saillybea)

«Hensepp!! Pengan eller livet!»

Skal den store satsinga på digitalisering, etterutdanning av lærere og økning av timetallet i grunnskolen lønne seg, må mottakerne av dette være mette og opplagte!

«Hensepp!! Pengan eller livet!», ropte jeg, idet jeg satte pekefingeren i ryggen på søstera mi. Tommelen min stod rett opp og varslet fare. Det var sommer og vi lekte politi og røver, cowboy og indianer og Sølvpilen, Månestråle og Falk. Vi lekte og lekte, - gjemte oss for tyver og røvere og red over prærien på Silkesvarten.

Hvem husker ikke disse barndommens somre med myggstikk, lek og endeløse fridager? To hele måneder med skolefri; - akkurat lenge nok til at blyanten kjentes fremmed og rar ut i hånda, den første skoledagen etter ferien. Nå var skoledagene færre på den tida, - og også betydelig kortere. Likevel føltes de lange for en 7-8-åring.

Jeg tenker ofte på det, - hvor mye mindre vi gikk på skolen enn det dagens unger gjør, og hvor mye mer tid vi hadde til lek. Ikke bare tilbrakte vi mindre tid på skolen, men de skolene vi gikk på var helt annerledes enn de skolene dagens 6-åring møter, når han møter opp med nykjemma hår en dag i slutten av august. 70- og 80-tallets skole hadde nemlig basseng - med vann i, skolekjøkken med alt utstyr vi trengte, keramikkovn til å brenne leire i, sløydsaler hvor vi lagde fjøskrakk og grøtsleiv og tekstilrom med symaskiner som virket og stoff nok til at alle sydde forklær, gymbag og duk til kjøkkenbordet hjemme.

I dag møter mange 6-åringer en skole der sløydsalen er gjort om til lager, svømmebassenget er tappet for vann grunnet manglende penger til vedlikehold, og et skolekjøkken som først og fremst er et sted man går til i mattetimene for å lære å måle i dl og l og å veie i kg, hg og g. Det heter forresten ikke heimkunnskap lenger, men «mat og helse». «Sløyd» og «håndarbeid» er også fag med fordums klang over. Nå heter det «kunst og håndverk» - ofte med størst vekt på «kunst» og mindre vekt på «håndverk». Sløydsalen e jo uansett gjort om til lager…

Hvor vil jeg så med dette? Jo, jeg vil dit vi skulle ha vært for lengst, - til en skole der vi ikke bare tilbyr ungene våre kunnskap og lærdom, men også en næringsrik lunsj midt på dagen! Skolen som institusjon har forandret seg enormt mye siden 80-tallet, - både innholdsmessig og uttrykksmessig. Læreplaner, didaktikk og metodikk har endret seg til det (for mange) nesten ugjenkjennelige. Likevel skal vi tviholde på det ene nostalgiske (og til tider lite fristende) elementet, - matpakka. Hvorfor?

De fleste europeiske land har ei skolematordning som sikrer opplagte skolebarn. I Norge har vi det, som kjent, ikke. Dette har vært oppe til politisk debatt i flere tiår allerede, men vi klarer altså ikke å tilby dette i et av verdens rikeste land!

Arbeiderpartiet ønsker å bidra til at alle norske barn stiller sterkere og mer opplagt til undervisninga ved å «tilby et sunt og gratis skolemåltid for alle elever i grunnskolen hver dag og gjeninnføre skolefrukt i ungdomsskolen». (www.arbeiderpartiet.no) Høyre, derimot, ønsker ikke bruke penger på skolemat, - «penger som kunne gått til flere tusen nye lærer og bedre spesialundervisning.» (www.nrk.no, 28.juli 2019). At det er stor politisk enighet om at det må satses på undervisningskvalitet i skolen er vel og bra, - men hvis Bente er trøtt og uopplagt, hjelper det verken om læren hennes har 60 studiepoeng i videreutdanning i matematikkdidaktikk eller om det kommer en ekstra lærer inn i klasserommet. Du kan ikke fylle opp ei bøtte som er lekk og du kan ikke forvente at Bente vil finne verken X eller Y når det rumler i magen. Så enkelt er det!

Hvorfor er det så stor motstand mot å innføre gratis skolemat i Norge? Er vi så opphengt i gamle tradisjoner at vi ikke klarer å gi slipp på matpakken, eller handler det om penger? Hvis det er tradisjonen, er det kanskje på tide at vi løfter blikket litt og innser at den hverdagen våre barn møter ikke er den hverdagen vi møtte på 70- og 80-tallet. Samfunnet endrer seg, skolen endrer seg og våre matvaner endrer seg. Hvis det er det økonomiske som ligger til grunn for denne motviljen, må jeg få lov til å spørre: Hvordan kan vi ikke ha råd til å gi våre drøyt 600.000 grunnskolebarn gratis lunsj hver dag, når vi har råd til å gi hver og en av dem et digitalt eple i form av en Ipad? Det må da være penger nok til begge deler! Det skal ikke være «pengene eller livet!» eventuelt «lærere eller maten!»

Man kan faktisk si det så enkelt som dette: Skal den store satsinga på digitalisering, etterutdanning av lærere og økning av timetallet i grunnskolen lønne seg, må mottakerne av dette være mette og opplagte. Det får vi bare ved at vi sikrer at det de spiser midt på dagen er et sunt og næringsrikt måltid og ikke en pakke gifflar med sukker og kanel.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse