Annonse
Mange elever gikk på skole i årevis uten å forstå noe av det læreren underviste, og ble irettesatt eller straffet, både fysisk og psykisk, for å snakke sitt eget språk, skriver Lill Tove Fredriksen. Bildet er fra skoleinternatet i Karasjok i 1950. Foto: Sverre Børretzen/Scanpix

Er det hensiktsmessig å feie rusk under teppet?

Bagatellisere sårene man nødvendigvis måtte få ved å bli etterlatt i et miljø der ditt språk og din kultur ikke hadde verdi og skulle utslettes!

Kjell Anton Ballari stiller i et innlegg i Nordnorsk debatt den 1. mai spørsmål ved nødvendigheten av å opprette en sannhetskommisjon ”for å blottstille norsk minoritetspolitikks negative følger for samer og kvener”. På sikt er det aldri hensiktsmessig å feie rusk under teppet.

Kjell Anton Ballari påstår at det ikke har noen hensikt å se på tidligere urett i et tilbakeskuende perspektiv: “Man kan ikke tilbakeskuende rette kritikk mot alt og alle så å si tilbake til steinalderen og putte det man finner i den store, lidelsesfylte sekken «brutal fornorskning»”. Selve ordlyden og det noe lemfeldige tidsbegrepet viser mangel på respekt for andres opplevelser. Et eksempel Ballari kommer med for å belyse sitt argument er at man ikke kan klandre legestanden for ikke tidligere å foreskrive penicilin til fattigfolk og andre pasienter, all den tid det ikke enda var oppdaget og gjort kjent: ”Man visste jo ikke om penicillin og andre effektive, moderne medisiner og behandlingsmetoder som de siste tiårenes forskning har frambrakt”. Jeg har vanskelig for å se gyldigheten av denne sammenstillingen, for ikke å si sammenblandingen av saker.

I motsetning til at penicilinen ikke var oppdaget, var avkultureringen oppdaget, og derfor ble den definert som målsettinger. Disse målsettingene nedfelte seg deretter i definerte midler, som en bevisst utformet politikk med et virkemiddelapparat;  med interneringsbygninger, forbud mot bruk av samisk i skolen og den norskeste maten, som kjøttboller i brunsaus. Dette er bare noen av tiltakene som ble satt ut i livet under fornorskningspolitikken, som var et umenneskelig overgrep både overfor barn, foreldre og internatansatte.

Ballari påstår også at “ingen samer eller kvener beklager at de har lært norsk, fått utdanning, yrkeskompetanse og at de føler fellesskap med andre norske borgere.” Ballari utelater å opplyse om hvordan denne “opplæringen” i norsk foregikk. Mange elever gikk på skole i årevis uten å forstå noe av det læreren underviste, og ble irettesatt eller straffet, både fysisk og psykisk, for å snakke sitt eget språk. Man må kunne anta at det ville vært mulig, om norske myndigheter hadde ønsket det, å ha en mer human skolestruktur der barna fikk gå på skole nærmere hjemmet, med opplæring i alle nødvendige fag, på barnas språk, uten å bli nedverdiget for den man var.

Med hvilken rett tar Kjell Anton Ballari og hans meningsfeller den frihet å usynlig gjøre og avfeie andre menneskers opplevelser av nettopp den brutale fornorskningspolitikken? Hvor har Kjell Anton Ballari vokst opp? Ble han tatt fra sine foreldre og sendt på internat som 7-åring, med mulighet for å komme hjem et par ganger i året, i skoleferiene? Svaret er viktig, for det vil si noe om hvor han har fått mandat til å bagatellisere småjenters gråt under teppet, bagatellisere ansattes fortvilelse over ikke å kunne trøste barna, ikke å kunne bruke deres eget språk. Bagatellisere læreres, i beste fall, uvitenhet om den kulturen de møtte og deres manglende språkkunnskaper, bagatellisere opplevelsen av lærernes hånlige ”ta med dokker komagan og kom dokker ut”. Bagatellisere forbud mot å snakke eget språk også i friminuttene (ja, dette foregikk faktisk så langt som inn på 1970-tallet!). Bagatellisere sårene man nødvendigvis måtte få ved å bli etterlatt i et miljø der ditt språk og din kultur ikke hadde verdi og skulle utslettes!

For det er slike opplysninger en sannhetskommisjon muligens ville kunne finne i alle de historiene som ikke finnes nedskrevet og arkivert i noe arkiv. Og ja, det vil kunne bli en langdryg affære, noe resultatet etter en over 150 års villet, rasistisk og undertrykkende politikk nødvendigvis vil kunne føre til. Og sluttresultatet ville forhåpentligvis også føre til mer debatt enn taus ikke-snakk om disse vanskelige kapitlene i norsk historie. Eller ville Ballari med meningsfeller foretrekke en type sannhetskommisjon der resultatet på forhånd var gitt, og kunne presenteres som et koselig, flerkulturelt kaffeslabberas, med norske gnikkalefser, finske rugsmørbrød og kanskje litt samisk tørkakjøtt som bevertning?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse