Ordfører Fred Ove Flakstad og rådmann i Lena Hansson i Torsken kommune, to av mange eksempler på folk som har magemål. Foto: Torgeir Bråthen

Her er det ingen lønnsfest

Når politikere sakker akterut lønnsmessig, så blekner også statusen og respekten. De blir ikke lyttet like mye til, og man kan lure på om innflytelsen også blir mindre.

Mange synes politikere tjener altfor mye i forhold til hva de faktisk får utrettet. At de bare prater og prater og prater. Ordførergodtgjørelsen rundt om i kommunene er i så måte et tilbakevendende tema i media. Nylig presenterte Nettavisen en oversikt over hva landets ordførere tjener, en sak som også ble gjengitt i Nordlys. I starten av teksten lyder det: «Lønnsutbetalingene til landets ordførere har økt kraftig de siste årene, og mange ordførere har nå en millioninntekt». Dermed er tonen satt, og oppfatningen av at ordførerne håver inn mye mer enn de fortjener blir forsterket.

Men gjør de nå egentlig det. Ser vi på tallene for ordførerne i Troms, så er det kun to ordførere som har bikket millionen i lønn, og det er i de største kommunene Tromsø og Harstad. Flere av de øverste administrative lederne i Tromsø kommune tjener imidlertid mer enn ordføreren. Ute i de andre kommunene tjener de aller fleste ordførerne mellom 700.000 og 800.000 kroner. Er dette veldig mye? Det kommer naturligvis an på hvem man sammenlikner med. I forhold til førskolelærere som i snitt tjener 456.000 kroner, og sykepleiere som tjener 540.000 kroner (tall fra lønnsstatistikken til SSB), så tjener ordførerne ganske mye, ja. Men sammenlikner man med gruppen «toppledere i offentlig administrasjon», som kanskje er mer naturlig å sammenlikne med, så havner ordførerne langt bak.

Toppledere i det offentlige tjener i snitt over 1,1 millioner kroner, og det er i staten og i statlig eide virksomheter at den virkelige lønnsfesten foregår. For eksempel tjener NAV-direktøren 1,85 millioner kroner og toppsjefen i Helse Nord over to millioner kroner, mens konsernsjefen i NSB tjener 5,5 millioner kroner og konsernsjefen i Posten Norge 7,6 millioner kroner. Og enda er det et stykke opp til de største fiskene i statens deleide selskaper. Telenorsjefen har ei lønn på 13,4 millioner kroner, i Equinor (Statoil) tjener toppsjefen over 14 millioner, mens Hydro opererer med ei toppsjeflønn på over 18 millioner kroner (ifølge tall fra Aftenposten). Hydrosjefen tjener altså like mye som alle de 24 ordførerne i Troms tjener til sammen.

Politikernes relativt edruelige lønn sammenliknet med andre ledere, både i offentlig og privat sektor, reflekteres også på Stortinget. Stortingspolitikerne har nå ei lønn på 956.000 kroner, og i en artikkel i Fri Fagbevegelse i vinter kom det fram at det er godt over fire tusen ansatte i staten som tjener mer. Det er også 129 statsansatte som tjener mer enn vår aller fremste politiker, statsministeren.

Mens politikerne har vist magemål, for å unngå å bli kalt grådige og for ikke å undergrave budskapet om moderasjon, så har ledere i privat næringsliv og statlig virksomhet rykket kraftig opp i lønn. Begrepet rettferdighet brukes sjelden i denne sammenheng. Når noen kritiserer de eventyrlige lederlønningene blir det alltid argumentert med at man må ha konkurransedyktige vilkår for å få de beste folkene. (I den grad det virkelig er de beste folkene som tjener mest.)  Om man skal følge denne logikken, så betyr det at man har gitt opp å få de beste folkene til å bli politikere.

Indirekte sier lønn også noe om status og respekt. Når politikere sakker akterut lønnsmessig, så blekner også statusen og respekten. De blir ikke lyttet like mye til, og man kan lure på om innflytelsen også blir mindre. Er det næringslivstopper og statlige sjefer i store virksomheter som i realiteten styrer mer og mer av utviklinga her i landet? Er det slik at de som tjener mest og eier mest også er de som bestemmer mest? I så fall fungerer ikke demokratiet slik det skal.

Å være ordfører har for lengst blitt en heltidsjobb, og vel så det. Er du ordfører, så er du ordfører 24/7. Og slik vi kjenner ordførerne våre, så står de på for kommunene sine på alle fronter. Næringsetableringer, byggeprosjekter, planarbeid, møter, debatter, reiser, lobbyvirksomhet, befaringer, kriseberedskap og representasjon i en rekke sammenhenger. Om kommunen var et land, så er ordføreren både konge, statsminister og stortingspresident. Objektivt sett, vurdert ut fra arbeidsinnsats og tidsbruk, så er godtgjørelsen til våre ordførere helt fortjent.

I regnestykket må det også tas med at ordførere, og politikere generelt, må tåle en god del kritikk. Den er ikke alltid berettiget. Det hører med til posisjonen å stå i stormen, og dersom man har svin på skogen så skal de fram. Men noen ganger oppleves kritikken som fryktelig ufortjent, og kan bikke over til hets. Å rekruttere gode folk til politikken er ikke enkelt når verken lønn, status eller respekt er «konkurransedyktig», og man i tillegg får oppleve ordtaket om at utakk er verdens lønn.

Til neste år er det valg igjen, garantert med mye fokus på ordførerkampen i de forskjellige kommunene. Vi kan være glade for at de ikke heller kjemper om å få slippe.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse