Annonse
De to bøkene som omtales i innlegget, forfattet av henholdsvis Torvald Falch / Per Selle og Karl-Wilhelm Sirkka. Bøkene har sammenfallende synspunkter, skriver Sirkka.

Det jeg hevder er Sametingets makterobring, stemmer altså

På Nordnorsk debatt 16. november hevder seniorrådgiver i Sametinget, Torvald Falch og professor Per Selle, UiT/UiB, at leserinnleggene til «de svært aktive samepolitikerne Jarl Hellesvik og Karl-Wilhelm Sirkka» om Falchs og Selles nylig utgitte bok «Sametinget. Institusjonalisering av ny samepolitikk», bygger på en venn-fiende-tenkning. Bygger deres påstand på en åpenbar misforståelse? Jeg mener det, noe jeg påviser nedenfor.

Falch og Selle skriver i sitt tilsvar at Sametinget ble etablert bl.a «for å kanalisere en etnopolitisk mobilisering inn i styringssystemet». Dette skal ifølge forfatterne, utgjøre «en viktig del av det moderne demokratiet i Norge».  I boken «Fra ide til faktura - fra samepolitikk til politikk for Sametinget», utgitt i 2017, dokumenterer jeg nettopp at en «etnopolitiske mobiliseringen inn i landets styringssystem» skjer, hvordan den oppfattes og fungerer, og hvorfor denne mobiliseringen har skutt fart de senere år, og faktisk er under stadig utvikling.

Mine observasjoner er altså sammenfallende med det politiske bildet Falch og Selle tegner på grunnlag av sine empirisk baserte analyser. De hevder altså at etnopolitisk mobilisering inn i styringssystemet er en viktig del av moderne demokratiutvikling. Jeg mener at denne mobiliseringen truer lokaldemokratiet og dermed det kommunale selvstyre.  

Institusjonaliseringen av en ny samepolitikk bygger på og videreutvikler et etnokratisk fundert, arvelig privilegium som er i ferd med å gripe om seg i et omfang som får en til å tenke på tidligere tiders adelskap.  Regjeringens melding om «Sametingets virksomhet 2014” dokumenterer resultatet av den etnopolitiske mobiliseringen inn i landets styringssystem på det tidspunktet:” Sametinget har en bred oppgaveportefølje og virksomheten ved Same-tinget har fellestrekk med arbeidet til både Storting, regjering, departement og direktorat.”

Siden 2014 har etnopolitikerne fått større handlingsrom. Jeløya-plattformen dokumenterer dette: Regjeringen vil «Fortsette arbeidet med å følge opp NOU 2007:13 «Den nye same-retten» hvor lovfesting av konsultasjoner prioriteres først i periode (land- og vannrettigheter sist i perioden, min bemerkn). Følge opp NOU 2016: «Hjertespråket» sammen med Same-tinget. Arbeide for undertegning og ratifisering av Nordisk samekonvensjon». («En viktig styrking av samisk makt og myndighet skjedde i 2005, da Stortinget vedtok finn-marksloven» (s 114 i Falch og Selles bok).

Institusjonaliseringen av ny samepolitikk skyter som man ser, fart. Lovproposisjon om plikt også for kommuner og fylker til å konsultere Sametinget og samiske organisasjoner (lag, foreninger, nettverk ol) ligger til behandling i Stortinget. Samtidig konsulteres det i lukket rom med sametingsrådet og Norske Reindriftssamers Landsforbund om land- og vannret-tigheter syd for Finnmark. Det kan ende ut med lovforslag om en «finnmarkslov» og en for-valtningsordning for utmark og statsallmenninger á la Finnmarkseiendommen, i hele «Sápmi som strekker seg fra Hedmark til Finnmark». (Næringsdepartementet i 2017).

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner - etterkommer etter alle avstamningspolitiske ordningers mor, Erna Solberg - nedsatte Samisk språkutvalg som i 2016 la frem NOU «Hjertespråket». I «Hjertespråket» er det lite av språkfaglige og pedagogiske problemstillinger.  Forsåvidt ikke uventet fordi omkring 1990 endret NSR strategien fra språk- og kultursatsing til makterobring som satsingsområde. Samisk språkutvalgs forslag til tiltak, og også til nye lovgivning, bærer preg av «en etnopolitisk mobilisering inn i styringssystemet».Utvalget mener f.eks at kommunene som skoleeier, kan overstyres. Sametingets syn ”skal tillegges betydelig vekt”

NOU’en er lagt inn på Regjeringens hjemmeside. Storbyene er et samepolitisk satsingsom-råde. Jan Tore Sanner trengte en storbypolitiker med i utvalget, en politiker med utvist forståelse for og erfaring med «det samiske». Valget falt på Jens Johan Hjort. 

Synspunkter i Falchs og Selles bok er på en rekke områder sammenfallende med synspunkter i boken som jeg har skrevet. Falch og Selle skriver på side 241:

«Vi ser for oss at etter hvert som Sametingets virkeområde øker, vil da også forholdet til og innvirkningen på den lokale politikken bli stadig viktigere. Det er jo tross alt i det lokale samene som andre først og fremst lever. Men at dette kan oppleves som problematisk av «de andre», er lett å forstå, særlig der «de andre» ikke nødvendigvis framstår som særlig forskjellige. Det kan utvikle seg en oppfatning om at lokalpolitikken i stadig mindre grad er lokal, fordi samene er støttet opp av det nasjonale og internasjonale nivået på en måte som blir opplevd som utfordrende og urettferdig. De bryter med vanlige «flertallsvedtak» i (lokal) politikken og dermed med grunnleggende kjennetegn ved det man forstår som demokratiske prosesser. Slike synspunkt kan bli forsterket av at samene i høyeste grad inngår i og er sammenvevd med det norske politiske systemet og er aktive deltagere i kommune - og fylkespolitikken.» (s.241)

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse