Annonse
Klasse 3AFD gikk ut fra Kongsbakken i 2007. Halvparten flyttet vekk fra Tromsø. Kjærligheten, jobb og været trakk dem andre steder. Halvparten ble igjen - for naturen, familien og arbeidet. Foto: Privat

Hei, Nord-Norge, vi har et mye større problem enn regionreformen

Her finnes ingen mastersyke, for det er nettopp folk med master vi så sykt mangler.

Her finnes ingen mastersyke, for det er nettopp folk med master vi så sykt mangler.

To jenter i tenårene på rute 20 til Tromsdalen en kald vinterdag i Tromsø i år: 

- Herregud kor æ glede mæ til å flytte her fra, sier hun ene.

- Æ å, sier venninna.

Det snør ute, det er kaldt og svart. Jeg overhørte den mørke samtalen deres på bussen. De to tenåringsjentenes ønsker bør skremme livskiten av fylkeskommunale politikere, Monica Mæland, politimesteren og sykehusdirektøren.

Ja, oss alle.

For de er ikke alene om å ønske dette.

Kjære Nord-Norge. Ja, både du i Nordland, eller Troms eller Finnmark.

Vi har et mye større problem enn fylkeskommuner som ikke vil slå seg sammen.

Vi er en døende landsdel. Ungdommen flytter ut. Søringer flytter ikke inn for å veie opp for dette. Enten søringene er fra Norge eller litt sør for grensene våre.

Framtida kaller.

Vi blir bare eldre. Vi føder færre barn. De vi får, ser nok oppgitt på opphavet sitt og ønsker seg langt vekk. I alle fall mange av dem. Saken Nordlys skrev i sommer om Kongsbakken-klassen var illustrerende. Bare halvparten ble igjen eller kom tilbake. Resten har funnet liv, jobb og mening andre steder. Flere av dem hadde en teoretisk idé om at det ville vært fint å komme tilbake til Tromsø. Kanskje.

 I 1951 bodde 12,3 prosent av den norske befolkningen i Nord-Norge. I 2015 var dette tallet redusert til 9,3 prosent. SSB er mer forsiktige i sine befolkingsframskrivinger. Tromsø, hvor alle reguleringsplaner stipulerer 1000 ekstra innbyggere i befolkningsvekst hvert år, har justert anslaget til under 300 i året framover. 

3521 personer forlot Tromsø i fjor.

Det er nesten ingen flyktninger som vil hit heller - vi har klart å spre til verden at her er det kaldt. Og da mener jeg ikke utendørs.

Innen 2030 skriker landsdelen etter 25.000 nye arbeidstakere. Vi er allerede i underskudd på helsearbeidere, på lærere og på spesialister med høy utdanning. SSB forventer en forsiktig vekst på 20.000 personer i hele Nord-Norge de neste 22 årene.

Her finnes ingen mastersyke, for det er nettopp folk med master vi så sykt mangler.

Svenskene som var så elskverdige å komme til Tromsø for å jobbe på UNN, har sluttet å komme. De har fått bedre lønnsvilkår og blir hjemme. Utenlandsk arbeidskraft reduseres - mens arbeidsledigheten synker andre steder i Europa.

Vi kan ikke lenger snylte på at andre skal orke å pendle hit eller komme hit og bo midlertidig, for å løse våre oppgaver, mens vi kaster penger på et overopphetet boligmarked og tror at det skaper arbeidsplasser.

Hadde jeg vært 19 år og sett litt rundt meg hva som foregår i de tre nordligste fylkene, vil jeg tro at det ville føltes milevis fjernt unna mine bekymringer og min virkelighet. Ungdommen tenker på hva slags framtid de skal ha. Tenker Nord-Norge på hva slags framtid ungdommen skal ha?

Sparebanken-sjefen Jan Frode Janson sier han blir overrasket over hvor få ungdommer som vet om vekst og mulighet i landselen vår. At det er vekst og muligheter. Ungdommene har ikke fått det med seg. Er det fordi ingen snakker til dem?

Kanskje er det fordi de drukner i nyheter om fortida. Mens regionreform, helsekriser på rekke og rad, og personkonflikter opptar de voksnes tid, ligger de videregående elevene våre (i Nordland, Troms og Finnmark) etter landsgjennomsnittet. De fullfører ikke i like stor grad - og verst er det i Finnmark. Vi er i ferd med å dytte en generasjon unge (ofte gutter) rett over i ledighet. Uten kompetanse.

Hva vil ungdommen? Hva vil framtida? Hva slags kompetanse trenger vi?

Hva gjør vi for å sikre den kompetansen vi trenger - i et lengre perspektiv? Hvilke utdanninger lanserer UiT? Hvem vil bli helsearbeidere i kommuner med skyhøye sykefravær? Hva gjør vi for å hindre at folk faller fra skolegangen? Har vi ressurser til å se de som trenger en dytt i en annen retning? Har vi en fortelling om oss sjøl som ungdommen kjenner seg igjen i? Hva har vi gjort for å gjøre skolene våre bedre?

Dette må vi snakke om nå.

Dette hadde vært en fin ting å arbeide sammen om, folk i Nordland, Troms og Finnmark. Politikere, lærere, foreldre, venner, fiender, ungdom.

For om vi vil det eller ikke, så er vi alle i samme båt. Og om den ikke beises, så søkk han.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse