Annonse
At den amerikanske utenriksministeren ordlegger seg som han gjør, betyr ikke at Arktis står på terskelen til konflikt og at samarbeidet i regionen vil kollapse, skriver forsker Svein Vigeland Rottem. Bildet er fra rådsmøtet i Rovaniemi. Foto: Arktisk Råd

Hissig retorikk i Arktis

Arktisk råd har ikke sikkerhetspolitikk på sin dagsorden og er heller ikke en internasjonal organisasjon som kan sanksjonere medlemsstatene hvis en eller flere stater ikke gjør som avtalt.

USAs utenriksminister Mike Pompeos kraftsalve om storpolitikken i nord, vekker oppsikt. Står vi overfor eskalerende konflikter og økt krigspotensiale i Arktis?

Etter Pompeos tale i forkant av ministermøtet i Arktisk råd sist uke, var det nok flere som ble nervøse for at Arktis i nær framtid kan bli arnested for storstilt internasjonal konflikt og at Arktisk råd og internasjonalt samarbeid i regionen står i fare for kollaps. Har vi grunn til å være bekymret?

Det er verdt å minne om at Pompeo i sitt innlegg ikke bare snakket til et arktisk publikum, men til hele verden, og kanskje særlig til Russland og Kina. Russland har vist seg som en selvsikker aktør i sine nærområder og Kina har globale ambisjoner. Innlegget var slik sett kjente toner – det er i tråd med Trumps utenrikspolitiske agenda, litt uavhengig av hva som egentlig foregår i Arktis.

At Pompeo ordlegger seg som han gjør, betyr imidlertid ikke at Arktis faktisk står på terskelen til konflikt og at samarbeidet i regionen vil kollapse. Det er tre hovedgrunner til det: Mye er usikkert i nord, kyststatene i Arktis har fellesinteresser i å bevare stabilitet, og brorparten av det arktiske samarbeidet og da spesielt i Arktisk råd handler ikke om nasjonal sikkerhet.

Premissene utenriksministeren la til grunn i sin tale var blant annet at 31 prosent av verdens uoppdagede petroleumsressurser befinner seg i Arktis og at de nordlige sjørutene snart vil kunne utkonkurrere Suez-kanalen og Panama-kanalen. Det er mye som kan kommenteres når det gjelder disse påstandene. For det først er det viktig poeng at vi altså snakker om uoppdagede ressurser – og sannsynligheter får å finne dem. Man må altså først lete, noe som i seg selv er meget kostbart, og så vurdere om det er lønnsomt å utvinne. Lite tyder på at vi er der nå. Når det gjelder de arktiske sjørutene er ikke usikkerheten mindre. Det blir mindre is, men årlige variasjoner gjør planlegging vanskelig og Arktis vil i overskuelig framtid fortsatt være tynt befolket med et ugjestmildt klima. Det er også usikkerhet rundt potensialet for last og Russlands administrasjon av sjøruten. Dette betyr ikke at vi ikke vil se økt aktivitet og da særlig regional skipsfart fra Russland til for eksempel Kina, men at disse rutene skal utkonkurrere containertrafikken i Suez-kanalen er sterkt overdrevet.

Det andre og minst like viktige argumentet for at en eventuell storstilt internasjonal konflikt ikke vil springe ut av Arktis, er at kyststatene, herunder både USA og Russland, har fellesinteresser i å bevare det folkerettslige regimet som råder. Havrettstraktaten har gitt kyststatene rettigheter i havet som de nødig vil sette i spill. Dette gjelder særlig Russland som har hele 40 prosent av den arktiske kystlinjen.  

Til sist er det verdt å minne om hva samarbeidsforumet Arktisk råd egentlig er. Arktisk råd har ikke sikkerhetspolitikk på sin dagsorden og er heller ikke en internasjonal organisasjon som kan sanksjonere medlemsstatene hvis en eller flere stater ikke gjør som avtalt. Avgjørelser i Arktisk råd er mer eller mindre politisk bindende, men de er ikke juridisk bindende. Det er dermed ofte ikke så farlig å bli enige om brorparten av veivalgene i dette samarbeidsforumet. Det betyr ikke at arbeidet som gjøres i Arktisk råd er uten verdi, men det omhandler i all hovedsak kunnskapsinnhenting og -formidling samt samarbeid om for eksempel oljevern og søk og redning. Igjen er fellesinteressene tydelige. Dette arbeidet burde vel egentlig også fått mest spalteplass i disse dager når de arktiske statene møtes. Pompeo hadde tydeligvis andre planer.

Arktis er på mange måter eksepsjonelt, med sin sårbare og ugjestmilde natur - men ikke på områder som omhandler internasjonal konflikt. Stater og kommersielle aktører er opptatt av hva som lønner seg og hvordan man kan fremme egne interesser, så også i Arktis. Dette tilsier at regionen ikke vil bli arnestedet for storstilt internasjonal konflikt eller at vi står på terskelen til sammenbrudd i internasjonalt samarbeid i nord. 

Man skal selvsagt ikke være naiv når det gjelder utviklingen i internasjonal politikk – spenningene mellom stormaktene er store. Et første steg for å ikke øke denne spenningen, er å unngå å snakke opp konfliktpotensialet i Arktis. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse