Annonse
Professor Jens Ivar Nergård ved UiT Norges arktiske Universitet.

Historiefortelling på tomgang

Å nyansere er ikke å gjenta noe med nye formuleringer, skriver Jens Ivar Nergård.

Vår forståelse av dagens migranter i det norske samfunnet har lite å hente fra en fornorskningshistorie der ofrenes erfaring er utelatt.

Ketil Zachariassens bidrag til nyansering av fornorskningspolitikken har det kommet lite ut av. Ikke bare er det uklart hva han legger i «nyansering». Han har et uavklart forhold til selve fenomenet: For- norskning. Hans selvhøytidelige og lett triumferende redegjørelse for at politikken endret seg over tid, at den ikke ble praktisert likt alle steder eller at lærere ikke fulgte instruksene om samisk i undervisningen er ingen nyansering. Det er saksopplysninger om et forhold som er godt kjent allerede. Å nyansere betyr heller ikke å gjenta det samme med stadig nye formuleringer, men å belyse et synspunkt eller saksforhold fra ulike perspektiv. Med den forståelsen har jeg etterlyst ofrenes erfaring med fornorskningspolitikken.

I Zachariassens fornorskningshistorie er det ingen offer og det er heller ingen plass for dem. Det er i seg selv grunn god nok til å velge et annet begrep. Fornorskningen handler først og fremst om overgrep på samer og kvener. Forsøket på å nyansere denne historien uten å avklare hva den handlet om, er i enhver henseende et feiltrinn. Det får i sin tur konsekvenser for diskusjonen om kildene. I fornorskningens historie er hverken de som gjennomførte politikken eller de som forsker på den, hovedpersonene. Det er mitt sentrale synspunkt på Bråstad Jensens bok og det er min kommentar til Zachariassens glede over å gjenta seg selv. Det er utenomsnakk å fremheve fornorskningsagentenes innsats som klokkere eller på ordførerkrakker dersom ofrene i klasserommene eller på internatene ikke er med i regnskapet. Ennå treffer vi dem som blir kvalme av gjensynet med brunost eller lukten av kokt fisk fordi det minner dem om et liv under fornorskningstvang. Den som overser ofrene, taper muligheten til å forstå fornorskningspolitikken som et overgrep.

Historiene om overgrep fører nesten uten unntak til konflikt mellom historiefortellere. Grunnen er enkel: Historiefortelling handler om konkurrerende forståelse av virkeligheten. Den canadiske sannhetskommisjonen er en viktig inspirasjon både for forskning og faglig arbeid med overgrep mot minoriteter. Vi vet allerede nok om norsk kolonihistorie i Sápmi til ikke å reservere oss mot den canadiske kommisjonen. Forbeholdene vi måtte ha, bør i stedet øke iveren for å etablere vår egen kommisjon. Det ser ut til å være et betydelig behov for den.

Forskningsmiljøene kan ikke gjemme sine egne uklarheter i halvfordøyde forestillinger om metoder eller forskningens fortrinn i forhold til folks erfaring. På det området har forskningsmiljøene gått av seg skoene før og det er ingen grunn til å gjenta historien nå. Jeg må skuffe Zachariassen: Vår forståelse av dagens migranter i det norske samfunnet har lite å hente fra en fornorskningshistorie der ofrenes erfaring er utelatt. Derimot kan forskning som fokuserer på ofrene være lærestykker for migrasjonsforskning selv om den ikke tiljubles av fagfolk som brenner mest for å nyansere deres erfaring. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse