Foto: UiT / Stig Brøndbo og Scanpix

Fortellingen om UiT har klare likhetstrekk med den om Nord-Norgebanen

Bruk dette utsagnet i alle slags sammenhenger: “Forøvrig er det mi meining at Nord-Norge treng en stambane gjennom landsdelen!”

Om et år er det 50 år siden Stortinget vedtok å opprette universitetet i Tromsø. Da har det gått 100 år siden handelsmannen Hans A. Meyer fra Mo i Rana lanserte forslaget. I 1918 beskreiv han problemet med Nord-Norges store mangel på leger, prester og andre embetsmenn i Tidens Tegn. Etter hans syn var det eneste botemiddelet å skaffe Nord-Norge eget universitet slik at dyktige folk med tilhørighet i landsdelen ville bo og arbeide her. Iflg. Meyer måtte universitetet ligge i Tromsø – den eneste byen i nord med en viss vitenskapelig aktivitet.

I regjeringen var denne tanken fraværende – først måtte universitetet i Bergen realiseres. I 1920 konkluderte et utvalg med at et universitet ikke burde opprettes i nord. Det ville bli for dyrt i forhold til for få studenter. Etter andre verdenskrig blei universitetstanken lansert på nytt. Men Tromsø var ikke nevnt i den samla planen i 1960/61 for utbygging av universitetssektoren i Norge. Akademikerne i Tromsø mista både mot og tro. Ingen av dem drømte om at universitetet kom i deres levetid, for i 1960 var det lite som kunne tyde på at Stortinget allerede i 1968 skulle vedta å opprette et universitet i Tromsø. Daværende ordfører, Kåre Nordgård, omtalte begivenheten som det viktigste vedtaket for Nord-Norge noensinne.

Hva kunne dette stemningsskiftet i løpet av så få år skyldes?

* I 1960 lå det an til at Trondheim blei det neste universitetet med medisinutdanning. Samtidig engasjerte både Stavanger og Kristiansand seg for å få sine egne universitet. Men et fjerde universitet på Sør-Vestlandet kunne true en fornuftig utbygging av universitetet i Bergen. Dermed kom Tromsø med i Stortingsmeldingen i 1962 (muligens av taktiske grunner?) Dette førte iallfall til politisk enighet om at et eventuelt fjerde universitet måtte ligge i nord – for at Nord-Norge skulle bli en integrert og likeverdig del av nasjonen.

* Men motkreftene fantes. Både helsedirektør Karl Evang og en medisinerkomite hadde motargument på lager:

- for lite folk til å danne grunnlag for undervisning i medisin

- for tynt fagmiljø

- desentralisering (les: for lange avstander) står i motsetning til kvalitet

- sammenhengen mellom utdanningssted og arbeidssted veit man for lite om

* Lokale krefter innen politikk og kultur gikk sterkt og aktivt inn i striden for medisinutdanninga lagt til Tromsø. Kravet fikk uventa drahjelp av helsemyndighetene som slapp den danske falske “legen” løs i Finnmark.

* I 1965 kunngjorde den nye kirke-og undervisningsministeren, Kjell Bondevik, at universitetsutbygging skulle foregå samtidig i Trondheim og i Tromsø, og at sistnevnte by skulle få realfag og medisin. Departementet begrunnet dette med hensynet til legesituasjonen i Nord-Norge og av distriktsutbyggingshensyn.

Ettertida har vist effektene av universitetet med all tydelighet. De største arbeidsplassene i Tromsø idag er UiT Norges arktiske universitet og Universitetssykehuset Nord-Norge. Befolkningsveksten som var svært langsom i Tromsø første del av forrige århundre, gjorde et markant hopp fra drøyt 20.000 innbyggere på tidlig 60-tall og til omlag 75.000 innbyggere idag.

Fortellingen om universitetet har klare paralleller til historien om Nord-Norgebanen.

Allerede midt på 1800-tallet blei kravet om jernbane i Nord-Norge reist av den markante og sagnomsuste Ole Tobias Olsen fra Dunderlandsdalen. Men motkreftene var sterke. Ikke før i 1923 blei Nordlandsbanen vedtatt bygd, samt en liten parsell i Troms mellom Bardu og Balsfjord (der sistnevnte strekning fremdeles bare fins på papiret).

Etter andre verdenskrig var det stor begeistring i Nord-Norge for å knytte heile landsdelen sammen med resten av Norge med jernbane. Denne optimismen blei grundig avlivet på 50-tallet da banen tapte for veg. Ønsket om Nord-Norgebanen kom opp igjen både på 70-, 80-  og 90-tallet. Men i 1994 stemte Stortinget mot forlenging av Nord-Norgebanen til tross for høy nytte-kost-verdi beregnet i NSB sin Hovedrapport.

Idag kan vi spørre om hva slags sprengkraft som kan slå sprekker i de forslitte mytene som fremdeles brukes for å svekke prosjekt Nord-Norgebanen: for dyrt – for lite folk – for lange avstander.

Kan det være

* innsikten om at Parisavtalen vil ramme både næringsliv og folk flest ekstra hardt her nord, der utslippsfri transport ennå ikke fins?

* erkjenninga av at distriktsutbyggingspotensialet med jernbane er udiskutabelt også her nord, som overalt ellers i landet?

* at Nord-Norge omsider begynner å definere sine egne behov?

* at vi i valgåret 2017 vil leite med lys og lykter etter politikere som ikke gjømmer seg bak tåkeleggende ord om “infrastruktur,” men som trør ut av komfortsonen og sier rett ut: “Nord-Norge treng tog!”

I si tid erkjente Ole Danbolt Mjøs offentlig at han i en periode hadde vært motstander av et medisinsk fakultet i Tromsø. Det er en kjent sak at han snudde trill rundt og skifta standpunkt, og at han siden ivra sterkt for at også Polarinstituttet skulle til Tromsø. Til alle togskeptikere: Det er ingen skam å snu! Og en oppfordring til alle – både tvilere og tilhengere – i 2017: Ta en “Ole-Danbolt-Mjøs” og bruk dette utsagnet i alle slags sammenhenger: “Forøvrig er det mi meining at Nord-Norge treng en stambane gjennom landsdelen!”

Historien kan gjenta seg. Mye uventa kan skje i løpet av de neste seks åra. De som tenker at banen ikke kommer i deres levetid, kan bli overraska i 2023 ( hundre år etter det første lille gjennombruddet på Stortinget) og  få oppleve at ordførere rundt om i landsdelen opprømt omtaler stortingsvedtaket om stambanen gjennom Nord-Norge som “det viktigste vedtaket for Nord-Norge noensinne.”

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse