Annonse
Området til Girjas sameby. (Kart fra Wikipedia).

Sameby har vunnet over den svenske staten

Historisk dom forankret i ILO 169 og FNs urfolkserklæring

Girjas-dommen vil ikke bare få stor betydning for samebyene i Sverige, men også i Norge.

I går kunngjorde Högsta Domstolen i Sverige at Girjas sameby har vunnet over den svenske staten i en mangeårig tvist om retten til å forvalte jakt- og fiskerettighetene på samebyens område. Dette gjør 23. januar til en rettslig merkedag. Girjas sameby hadde anført å ha enerett til slik forvaltning, enten forankret i reindriftsloven eller i urminnes hävd – ovenfor den såkalte odlingsgränsen i Norrbottens län. Den svenske staten har på sin side hevdet at den som grunneier alene innehar disse rettighetene.

Fram til i går var samebyenes rett til jakt og fiske i deres driftsområder forankret i den svenske reindriftsloven, omtrent som på samme måte som den rett reindriftssamer i Norge har i medhold av norsk reindriftslov. Også som i Norge, gir ikke den svenske loven samebyen, eller dens medlemmer, adgang til å la andre å jakte og fiske; slike beslutninger ligger til länsstyrelsen og er forankret i prinsipper i en reindriftslov fra 1886. Dette er ikke lenger gjeldende rett i Sverige.

Högsta domstolen har i en svært lang og grundig dom kommet til at Girjas sameby har enerett til å forvalte jakt og fiske i sitt område til tross for at loven sier noe annet. Domstolen forankrer dommen i samisk sedvanerett og urminnes hävd; et rettsgrunnlag likt alders tids bruk i Norge. Avgjørelsen er også begrunnet i folkerettslige forpliktelser i bl.a. ILO-konvensjon nr. 169. Dette innebærer at Girjas sameby i tillegg til egen jakt, kan tillate andre å jakte og fiske i området, samtidig som den svenske staten ikke kan gjøre det samme.

Høyst overraskende nytter Högsta domstolen ILO 169 aktivt for å begrunne bruken av samiske sedvaner og dermed samebyens rett. Dette er som sagt uventet da ILO 169 i Sverige, i motsetning til i Norge, ikke er ratifisert og dermed ikke er konvensjonsrettslig bindene for landet. At Domstolen likevel går lenger i å nytte denne folkerettslige konvensjonen enn det domstolene i Norge har gjort, begrunnes med at den «anses ge uttryck för en allmän folkrättslig princip» – med andre ord internasjonal sedvanerett eller Jus Cogens, som statene er bundet av uten en inkorporeringsakt. Grunnet i denne erkjennelsen finner Högsta domstolen at prinsippet må nyttes ved løsning av tvister tilknyttet «markrättigheter som berör samer», noe som betyr «att en samisk sedvana som har konstaterats ska beaktas» (avsnitt 130).

Likeledes anvendes FNs erklæring om urfolks rettigheter aktivt. I motsetning til Norges Høyesterett, som i Nessebysaken viser til at erklæringen ikke er rettslig bindende, og derfor ikke er av direkte betydning for saken (avsnitt 97), nytter Högsta domstolen erklæringens artikkel 26 om landrettigheter for å begrunne at «ett urfolk [har] rätt till de land, territorier och resurser som det traditionellt har ägt, besuttit eller på annat sätt använt eller förvärvat» (avsnitt 131), og dermed at forvaltningsretten er forankret i reglene om urminnes hävd.

Statens disposisjoner vektlegges ikke som bevis for statens rett. Dette står i kontrast til norsk rett, hvor Høyesterett i Stjernøya- og Nessebysaken nettopp vektlegger statens disposisjoner for å avvise eksistenen av andres rettigheter, eller for å begrunne at staten har utvisket slike. Högsta domstolen finner ikke at slike statlige handlinger, hovedsakelig utøvd med en uklar sammenblanding av myndighetsutøvelse og eierrådighet, er faktorer egnet til å utslette rettigheter samene beviselig har hatt på 1700-tallet.

For samene har hatt rettigheter siden 1700-tallet. Det slår Högsta domstolen fast etter at den har dratt bevisvurderingen helt tilbake til 1500-tallet, og med det som utgangspunkt, funnet at samene i alle fall på midten av 1700-tallet hadde en etablert rett til å bestemme over jakt og fiske i området. Domstolens kommer også til at staten frem til da ikke hadde uttrykt egne anførsler om styringsrett over disse ressursene. Dette betyr ifølge Domstolen at retten til jakt og fiske, inkludert styringsretten, på midten av 1700-tallet alene lå til samene i området.

Selv om staten i påfølgende handlinger på flere måter stilte spørsmål ved samenes rett til å forvalte ressursene, innebar det ifølge Domstolen ikke at samenes rett til jakt- og fiske opphørte. Den var fortsatt intakt da den nevnte reindriftsloven av 1886 ble vedtatt. Domstolen fastslår også at datidens samiske forvaltningsrett over jakt og fiske i på 1800-tallet er videreført til medlemmene i samebyen, som nå har eksklusiv rett til å forvalte retten til jakt og fiske, og at samebyen er det organ som skal forvalte medlemmenes kollektive rettigheter.

Girjas-dommen vil ikke bare få stor betydning for samebyene i Sverige, men også i Norge. Selv om svensk rettspraksis i alminnelighet har begrenset betydning i Norge, stiller det seg annerledes innen sameretten. Samene er et folk i fire land, med felles kultur, språk og tradisjoner, herunder også sedvaner og sedvanerett. I tillegg er de faktiske forhold, slik som bruk av «land og vann» like, samtidig som rettssystemene i Sverige og Norge er nært beslektede. At Högsta domstolen forankrer sin avgjørelse i ILO 169, en konvensjon Norge, men ikke Sverige, har ratifisert, vil trolig forsterke betydningen dommen vil få i Norge.

Det tilsier at en svensk høyesterettsdom, grunnet i samisk bruk og sedvane, vil kunne få stor betydning i norsk rett. Det vil utvilsomt gjelde der staten er grunneier, men også for de områdene i Sameland der organisasjoner som forankrer sin rett i statens tidligere disposisjoner, slik som Finnmarkseiendommen, mener å eie grunnen.

Sveriges Högsta domstol har med Girjas-dommen vist vei i et rettslig landskap som de siste årene er blitt mer uryddig og vanskelig å forsere i Norge. Högsta domstolens bruk av ILO 169, grunnet i at samene er et urfolk, viser at svensk rett nå tar folkerettens krav på alvor, noe som gjør det svært vanskelig for norske domstoler å fortsette og si at ILO 169 ikke får «materiell betydning» for rettskartleggingen i samiske områder i Norge, eller kan nyttes for å begrunne rettigheter. Dommen bærer bud om en ny retning i svensk rett og dermed også i vårt nordiske rettsfellesskap. Det blir spennende å se rekkevidden av den, herunder om Sverige nå setter i førersetet for å videreutvikle urfolksretten.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse