Annonse
SKJERMFEST: F.v: produsent Siri Børs-Lind, programråd Anniken Romuld og styreleder Stein-Gunnar Bondevik inviterte 2.mai til digital Vårscenefest i Tromsø. (Foto: Rune Nilssen)

Historisk scenekunst fra Tromsø

Omtrent i det samme området som verdens første langrennskonkurranse ble avholdt for snart 200 år siden, ved Rådstua i Tromsø sentrum, fant en ny, grenseprengende innovasjon sted 2. mai i år. Da ble byens internasjonale scenekunstfestival - Vårscenefest- heldigital, på en måte som teaterverden aldri tidligere har sett.

Vår kunstform er langt eldre enn langrennskonkurranser, må det være lov å hevde. Helt siden mennesket lærte seg å fantasere og skape abstrakte fortellinger har folk både blitt underholdt, truet og ledet på grunn av enkeltmenneskers evne til å skape og formidle historier om draker og grevinner, det vonde mot det gode og det lyse inni mørket der et sted.

Interaksjonen med publikum har alltid stått helt sentralt for scenekunsten. Latter, gråt, gisp - stillhet der man forventet applaus, applaus der man ventet stillhet; publikums reaksjoner både før, under og etter har alltid vært sentralnerven i dette systemet. Enhver skuespiller eller danser som hevder at de ikke bryr seg om hva publikum mener, lyver.

Derfor var det på ingen måte ukontroversielt da styret i Vårscenefest besluttet å kjøre festival til tross for koronatrusselen, men gjøre det digitalt. Mange hadde sterke meninger om saken allerede da beslutningen skulle tas, og noen kompani som opprinnelig var programmert i tradisjonelt format valgte å trekke seg, de foretrakk å være stille framfor å ytre seg overfor et taust, distansert publikum. Greit nok, det står respekt av det standpunktet.

Men i det store og hele var vårt stjernelag av aktører fra hele Nord-Norge og fra det øvrige Norge med på dette digitale kvantespranget. Få visste hva det ville innebære da vi gikk i gang, og styret hadde nok bare en svak anelse om omfanget av arbeidet som måtte gjøres - vi var dessuten uten verken kompetanse eller fantasi til å forestille oss totaliteten av det som skulle bli.

Og for en skjermfest det ble. 2. mai ble Rådstua omgjort til studio, dagen startet med morgenrave og rolig innføring i det som skulle komme. Derfra gikk det slag i slag i tolv rike timer, med hørespill, interaktive danseforestillinger, opplesninger, videokomposisjoner og andre svært spennende og kreative uttrykk for tekst og tanke. Tematikken spente vidt, fra forholdene for palestinske fanger i israelske fengsler til nyliberalismens fokus på individualitet til forholdet mellom barn og foreldre. I alt tolv forestillinger ble vist, og hver og en ble godt behandlet med rike introduksjoner og omfattende etterpåsnakk, inkludert muligheten for publikum til å delta.

Hva oppnådde vi? Gjennom dagen var det ca 1000 personer som gjestet forestillingene. Om lag 40 % av de besøkende var hjemmehørende i de tre nordligste fylkene, 30% var fra Oslo, mens de øvrige kom fra et vidt spekter av geografier, som Belgia, Peru, USA, UK og Frankrike. 1000 personer er noe mindre enn vi har hatt de siste årene med regulær festival, men vi må likevel si oss fornøyd med et såpass høyt tall gitt de spesielle omstendighetene. I tillegg er det jo svært gledelig å tenke på at vi med dette formatet rakk ut til å så mange utenfor vår egen by.

Hva har vi lært? Vel, for det første har vi lært at scenekunstnere er ålreite folk som fortjener sine honorar og vel så det. Det er utrolig imponerende å se hvordan kunstnerne klarte å snu seg rundt på så kort tid, gjenoppdage sin egen kunst i et nytt format, og våge å henvende seg til en linse framfor levende mennesker, med hele seg og hele sitt verk. Det er en sårbar ting, å stå på en scene. Det er bare svært få av oss som i det hele tatt våger.

For det andre har vi gjort store teknologiske framskritt i vår organisasjon. Vi er svært takknemlige overfor Tromsø kommune for all støtte, også med gjennomføringa, og Kulturrådet, Sparebanken Nord-Norge sitt Samfunnsløfte, Troms fylkeskommune, Dansearena Nord, Fritt Ord og Innovasjon Norge for at de våget å satse på oss og på teaterinnovasjon. Vi står nå godt rustet til å kjøre på digitale formater - i tillegg til den gode, gamle salen med folk i - ved framtidige festivaler. Det gir oss en mulighet til å nå bredere, og til å favne flere typer kunstnere.

For det tredje har vi lært at kunstverden fortsatt er i live, og sparker godt fra seg. Vårt prosjekt har blitt lagt merke til av flere kritikere, og selv om flere likte det de så høstet vi langtfra lovord overalt. «Dårlig fjernsynsteater» var det noen som sa. Det tar vi til oss, men tar oss på ingen måte nær av det. Kunst, også formatet det vises i, skal vekke diskusjoner og flytte grenser. Og vi sier på ingen måte at Vårskjermfest var perfekt gjennomført - et sted måtte vi starte, hvor vi til slutt ender vet ingen. Heldigvis.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse