Ida Maria ble slått ut av Stjernekamp sist lørdag. Var det fortjent? Foto: NRK

Hjelp, vi drukner i skryt!

Det oppleves som direkte uærlig at bare det positive uttales når man som TV-seer sitter og gremmer seg over sangstjerner som sliter med å komme opp på de tonene de skal.

Hva er vitsen med eksperter som bare sitter og skryter uhemmet av alle prestasjonene, uansett hvor bra eller dårlige de er? Fredagsunderholdninga med «The Voice» på TV2 og lørdagsunderholdninga med «Stjernekamp» på NRK er to konkurranser som overgår hverandre i ovasjoner, lovord, jubel og gledestårer i beste sendetid. Det er fint å juble når det er grunn til det, men i disse programmene jubles det like mye uansett hvordan artistene gjør det. Eneste kriterium ser ut til å være at de stiller opp.     

Er det blitt forbudt å kritisere? Det er åpenbart at mentorene i Voice og ekspertene i Stjernekamp har en konsekvent tilnærming som går ut på å hylle alt som presenteres på scenen – bare det står noen der. Kanskje er de også blitt instruerte til å gjøre dette, av programskapere som ikke vil ha et eneste lite negativt ymt som kan komme til å ødelegge godfølelsen foran skjermen. Eller kanskje artistene er blitt lovet at de skal skånes for kritikk, for å få dem til å stille opp? Poenget er at «ekspertvurderingene» på denne måten blir verdiløse. Det oppleves som direkte uærlig at bare det positive uttales når man som TV-seer sitter og gremmer seg over sangstjerner som sliter med å komme opp på de tonene de skal.

I Stjernekamp sist lørdag - i selveste semifinalen - hadde vi den tvilsomme fornøyelsen av å høre herrene Didrik Solli-Tangen og Adam Douglas leke seg med disko og joik. Framførelsene var mildt sagt ikke overbevisende, men ekspertene slo likevel på stortromma og øste ut superlativer i en slik målestokk at man skulle tro det var milepæler i musikkhistorien de var blitt vitne til. I tillegg medvirket det ukritiske skrytet til at disse to herrene gikk til finalen, mens kanskje den beste deltakeren – og den eneste av dem som kunne joike - Ida Maria, ble slått ut. Folk blir påvirket av det ekspertene sier. Jo, de skrøt av Ida Maria også, men hva er vitsen med vurderinger som gir alle deltakerne toppkarakter?

Det er dessuten noe misvisende å kalle denne konkurransen for Stjernekamp når flere av deltakerne er ganske så ukjente på forhånd, eller er fordums storheter man prøver å børste støvet av. En konsekvens av å kjøre mange sesonger er at de beste artistene er brukt opp før. Men det er en annen sak.

Stort mer edruelig er det ikke i the Voice, hvor det repeterende budskapet til deltakerne er: «Dere er vinnere alle sammen». (Men hvis alle er vinnere, så er det jo ingen konkurranse…) Det er ikke veldig givende å høre Lene Marlin og de andre mentorene gjenta til det kjedsommelige hvor grusomt det er å måtte velge hvem de skal ta med seg videre, fordi alle deltakerne leverer så fantastisk godt og er så utrolig flinke alle sammen. Det er forståelig at man ikke vil rive ned unge talenter som kanskje ikke har så mye selvtillit å gå på. Men blir de noe bedre som sangere og mer rustet til å tåle kritikk seinere om de bare får høre hvor fantastisk bra de gjør det? Hvorfor kan ikke mentorene i det minste begrunne ærlig og oppriktig hvorfor de gjør de valgene de gjør?

Konseptet i The Voice er for øvrig også helt merkelig ettersom de forskjellige lagene konkurrerer mot seg selv, og ikke mot de andre lagene. Hva er da vitsen med å ha lag? Men dette er også en annen sak.

Vi skjønner at TV-kanalene legger stor vekt på at programmene skal være hyggelig helgeunderholdning, og ikke fora for musikkfaglig kritikk. Men tannløst pjatt og middelmådige sangprestasjoner er i seg selv ikke spesielt underholdende. Noen ærlige slakt og litt krass kritikk hadde kanskje skremt en del artister fra å melde seg på eller takke ja til å delta, men du verden så forfriskende det hadde vært i ei tid der alle for enhver pris skal framsnakke, jatte med, rose og klappe hverandre på ryggen uavhengig av om det er fortjent eller ikke, og straks det kommer en negativ innvending eller skarp bemerkning så hyles det opp om mobbing og at man er offer for Janteloven.

«Kan du ikke si noe positivt, så kan du holde kjeft», er blitt et framtredende mantra i dag. Et politisk korrekt mantra som brukes i nær sagt alle sammenhenger. Selvsagt skal det roses når det er grunn til det, men det må jo være rom for å rise også. Ikke ondsinnet hets, men ærlig kritikk. Om du aldri kan eller tør eller får lov til si noe negativt, så blir jo det positive til slutt også helt verdiløst. Bare tomme ord som ikke tjener til noe som helst annet enn å lulle folk inn i illusjoner om at de er bedre enn de faktisk er. Alle kan ikke bli best i verden. Nesten ingen kan bli det, og det er et faktum.

Nei, se heller filmen «Whiplash» en kveld, om gutten som ville bli verdens beste jazztrommeslager. Det setter saken i et helt annet perspektiv.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse