Annonse

Hjernevask

Rettsoppgjøret etter krigen: Sakte men sikkert har vi som samfunn blitt hjernevasket.

Uskyldige har fått livene sine ødelagt av vår kollektive, uforsonlige fordømmelse, preget av sinne og behov for syndebukker.

Den siste tiden har jeg vært nødt til å kjenne på noen tanker jeg gjerne skulle vært foruten.

I disse vårdagene vi har lagt bak oss, har vi hyllet våre krigshelter. Vi har markert at det er 75 år siden invasjonen, da mange ofret sitt liv for å holde Norge fritt. I sosiale medier har vi delt historiene om våre slektninger som falt. De er våre helter.

Vi har hyllet motstandsfolkene, og i år særlig tungtvannssabotørene, som under krigen gjorde livet surt for okkupantene. Vi har feiret frigjøringen, og at Norge igjen ble en fri og demokratisk rettsstat.

Men da en bekjent skrev en roman med krigsoppgjøret som bakteppe, ble jeg konfrontert med en annen side av historien som vi sjeldent hører om. Han beskrev lynsjegjengene som raidet gatene etter NS-sympatisører i maidagene i 1945. Kvinner som hadde hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater ble avkledd, skamklippet og kjørt gjennom gatene, til allmenn forlystelse.

Norge hadde et av de strengeste krigsoppgjørene i Europa. Sinnet var forståelig etter fem år med undertrykkende okkupasjon. Men rettsoppgjøret har fått kritikk. Nyansene forsvant. Grunnloven ble satt til side, lover ble gitt tilbakevirkende kraft og passive NS-medlemmer ble straffet kollektivt.

Mens vi ved hvert jubileum har bejublet våre helter, har vi skjøvet skyggesidene under teppet. Som samfunn vil vi helst glemme den urett som ble begått av lynsjegjenger og myndigheter den hektiske tiden etter at freden kom. De som ble rammet vil også helst glemme. Sakte men sikkert har vi som samfunn blitt hjernevasket. Det gode vant over det onde. Men virkeligheten er sjelden så enkel.

Gjennom den aktuelle romanen har jeg blitt kjent med de såkalte NS-barna. Deres fedre og mødre tok valgene for dem, men de måtte leve med konsekvensene. De ble hånet og mobbet. Mange måtte bygge seg en ny livshistorie som kunne erstatte historien om det livet de faktisk hadde levd. De måtte fornekte sine foreldre, og lyve for sine barn. Det var nødvendig for å kunne leve et tilnærmet normalt liv.

Det har aldri kommet en offisiell beklagelse til NS-barna. Og i dag, 70 år etter frigjøringen, er det fortsatt en uoverkommelig belastning for mange å stå frem med sin historie.

Det er her mitt ubehag kommer inn. Jeg mener vi som samfunn har noe å lære av de feiltrinnene vi har gjort. Uskyldige har fått livene sine ødelagt av vår kollektive, uforsonlige fordømmelse, preget av sinne og behov for syndebukker. Men samtidig merker jeg at jeg helst ikke vil engasjere meg i NS-barnas skjebne. Jeg vil heller se en annen vei. Gå med flokken.

For også jeg frykter reaksjonene og spekulasjonene. 70 år etter.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse