Annonse
10.000 mennesker i Rana gikk i fakkeltog sist lørdag, med krav om å beholde sykehuset sitt, som står i fare for å bli lagt ned.

Hvis alle skal ha alt, hvem tar ansvar for helheten?

På Helgeland står lokalpolitikk mot fag og kvalitet, og alle skal ha alt. Hvem tar ansvar for helheten?

Sykehussaken på Helgeland spriker i alle retninger. Og i påvente av en avgjørelse, sjikanerer befolkningen i Mosjøen, Rana og Sandnessjøen hverandre i et heseblesende tempo. Hvis helgelendingene hadde væpnede styrker, ville det avgjørende slaget for lengst stått på Korgfjellet,  som deler regionen i to. Vi står overfor den mest bitre lokaliseringsstrid i Nord-Norge noen gang, og det sier ikke rent lite.

Direktøren i Helgelandssykehuset la frem sin anbefaling i november. Styret i Helgelandssykehuset avviste den, og fulgte opp med en annen løsning. Og denne uka pekte fylkestinget i Nordland i en tredje retning.

Muligheten er også til stede for at direktør Lars Vorland og styret hans i Helse Nord før jul vil ende opp med ulike modeller. 

Mangelen på enighet lokalt innebærer en risiko for at man har gitt fra seg muligheten til å påvirke. Med alle de kaotiske signalene og vedtakene, blir det i praksis opp til helseminister Bent Høie å avgjøre saken. Han vil få et stort handlingsrom fordi det ikke finnes noen omforente signaler fra Helgeland.

Et mulig utfall er selvfølgelig at styret i Helse Nord går inn for et stort sykehus, og to eller tre mindre Distriktsmedisinske sentre (DMS), og at Høie i ettertid kan sukre pillen med å tilføre akuttfunksjoner til et av DMS’ene.

Hvorfor er saken så komplisert? Den innlysende forklaringen er at Helgeland er langstrakt, med en krevende geografi som består av tallrike øysamfunn, der det for øvrig foregår stor verdiskapning i form av sjømatproduksjon. I nord finner vi den kraftfulle industriklyngen Rana.

Men vi må også huske at Helgeland i løpet av kort tid har vokst fram som et episenter for rystelsene etter sentrum-periferi-konflikten i Norge. Det handler om statlige arbeidsplasser som forsvinner, om storflyplass i Rana og fremtiden for kortbaneflyplassene, og ikke minst den knallharde striden rundt Nord Universitet og desentralisert utdanning.

I et slikt politisk klima skal altså sykehussaken avgjøres etter årevis med strid og utredninger. Når Høie har satt punktum kan det likevel bli omkamper, allerede etter stortingsvalget i 2021.

Den faglige logikken tilsier ett stort og felles akuttsykehus. Helgeland består tross alt bare av 80.000 mennesker, ikke 800.000, slik man kan få inntrykk av i den offentlige debatten. To fullskala lokalsykehus med et så lite befolkningsgrunnlag virker ikke rasjonelt, verken medisinsk eller samfunnsøkonomisk.

Men alle skal ha alt. Uten at noen spør hvor fagfolkene skal komme fra. Er det – i en situasjon med mangel på og konkurranse om fagfolk - mulig å fylle opp to sykehus i Helgeland med kirurger og ortopeder?

Spørsmålene står i kø. Kan man legge et stort sykehus med 1200 ansatte til et tettsted med 6000 innbyggere (Sandnessjøen). Eller kan man (i praksis) legge ned dagens sykehus i Rana med 26.000 innbyggere? Hvis det siste skjer, vil det få protestene i Alta gjennom mange år til fremstå som en mild bris.

Realiteten er at sykehustilbudet på Helgeland nå kan bli kraftig overdimensjonert i forhold til folketallet. Spørsmålet er om det er en kostnad samfunnet må ta for å hindre at helgelendingene går løs på hverandre fysisk. Men hvilke andre prosjekter i Helse Nord (hele Nord-Norge) må vike når regningen kommer?

Til syvende og sist betyr høringer, utredninger og alt det andre som hører med slike prosesser, ganske lite. Helsepolitikk i bunadsgeriljaens tidsalder er nemlig ingen billig affære. Det er bare å holde på oljefondet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse