Som lyn fra klar himmel bryter Høyestrett fullstendig med forskningsstatus, dvs. det etablerte kunnskapsgrunnlaget, når det gjelder innholdet i jordutvisningsresolusjonen fra 1775, skriver Steinar Pedersen. (Illustrasjon: Nordnorsk debatt)

Høyesterett med et eget historisk grunnlag for rettsavklaringa i Finnmark

Denne konkrete saka viser også at vi igjen kan stå overfor en gammel situasjon hvor Høyesterett og underliggende domstoler avsier dommer bygd på sviktende historisk grunnlag, slik det skjedde i mange saker på 18- og1900-tallet hvor samiske interesser var involvert.

I kjølvannet av Finnmarkslova og etableringa av en egen rettsavklaringskommisjon, er det mange som har sett frem til en redelig og rettferdig rettsavklaring når det gjelder bruk av grunn og ressurser i Finnmark. Nå ser det imidlertid ut til at dette håpet har fått et alvorlig skudd for baugen. Det skjedde gjennom Høyesteretts (HR) behandling av rettighetsforholdene i Nesseby, og hvordan man der tolker jordutvisningsresolusjonen av 1775 - da folk i Finnmark for første gang kunne få utmålt private jordeiendommer. I den saka virker det som om vår øverste domstol synes å legge til grunn en ahistorisk oppfatning fra midten av 1800-tallet om at kongen eller staten hadde eid Finnmark fra gammelt av.

Et slikt inntrykk får man gjennom at HR i den nevnte dommen de facto hevder at resolusjonen satte til side etablerte rettigheter i forhold til jordstykker og tilhørende ressurser som folk allerede brukte i 1775 – kun folks behov sies å ha vært det avgjørende ved utvisning av jord, fiske i ferskvann og skog, m.v.

Domstolens enstemmige oppfatning om dette kommer frem i førstvoterendes utsagn i dommens punkt 135:

Slik resolusjonen var bygget opp, fremgår det etter mitt syn at den regulerer tildeling og ikke bare registrering av allerede eksisterende rettigheter. Etter § 1 skulle det «anvises» grunn. Størrelsen skulle bestemmes ut fra en families alminnelige behov, og dermed ikke bygge på eventuelle tidligere eksisterende rettigheter til grunn. Også reglene i §§ 3 og 4 om rett til tildeling av fiske og rett til «birkeskov», fremstår klart knyttet til behovet, og ikke basert på eventuelle tidligere etablerte rettigheter.

Man kan bli mer enn overraska over dette standpunktet. Som lyn fra klar himmel bryter HR fullstendig med forskningsstatus, dvs. det etablerte kunnskapsgrunnlaget, når det gjelder innholdet i jordutvisningsresolusjonen.

Man er her farlig nær en situasjon hvor et feilaktig historisk faktum kan eller vil få vidtrekkende rettslige konsekvenser.  Ikke uventa har slike konsekvenser allerede begynt å vise seg.

Jeg viser her til dommen i Utmarksdomstolen for Finnmark nylig, hvor de som hadde gått rettens vei for å få slått fast sine gamle rettigheter i sjøsamebygda Vuođavuotna/Gulgofjord i Øst-Finnmark, tapte fullstendig. Der refereres det direkte til Høyesteretts feilaktige fremstilling av jordutvisningsresolusjonens sentrale intensjon. Jf. Gulgofjorddommens punkt Jordutvisning. Utmarksdomstolen gjentar der grunnen skulle anvises, og størrelsen bestemmes ut fra behovet, og dermed ikke bygge på eventuelle tidligere eksisterende rettigheter. Likeledes gjentas at reglene om fiske og bjørkeskog, er knytta til behovet, og ikke basert på eventuelle tidligere etablerte rettigheter. Jf. Høyesteretts dom i Nessebysaka, avsnitt 135.

Jeg er mindre overraska over at en underliggende rettsinstans bygger på premissene i en høyesterettsdom. Derimot er jeg bortimot forskrekka over Høyesteretts historiske utgangspunkt. Der synes det som om jordutvisninga skulle foregå nærmest uten hensyn til etablert bruk, og i realiteten at befolkninga ikke hadde opparbeidd noen rettigheter før 1775 – til tross for bruk gjennom 10-12 000 år.  Dette likner mye på prinsippet om terra nullius – dvs. en befolkning helt uten rettigheter.  Slike diskusjoner trodde jeg vi var ferdige med etter at finnmarkslova ble vedtatt i 2005. 

Høyesteretts oppfatning av 1775resolusjonen står i direkte opposisjon til dr. juris Sverre Tønnesens banebrytende forskning om jordeiendomsrettighetene i Finnmark. I den forbindelse gjorde han den til nå grundigste gjennomgang av jordutvisningsresolusjonens konkrete bestemmelser og hva resolusjonen tok sikte på.

Tønnesen er helt utvetydig når det gjelder hensikten med resolusjonen:

Meningen i 1775 var å tillegge finnmarkingene flere rettigheter. Den enkelte skulle gis beskyttelse for sitt personlige bruk.

Dette prinsippet reflekteres allerede i jordutvisningsresolusjonens paragraf 1 a., hvor det bestemmes at nettopp gammel bruk skulle iakttas. Der heter det at,

Hvor En eller Anden har i Brug visse allerede opryddede Pladser, samme Pladser ham da, saavidt muligt er tildeles;

Nettopp om denne paragrafen skriver Tønnesen at den, samt §§ 6 og 12 b, respekterer gamle sedvaner og gammel bruk.

Tønnesen er heller ikke til å misforstå når det gjelder skogbestemmelsen i § 4 - Den bestemmer særrett for bygdelaget i finnmarksallmenningen.

Tønnesen har her et meget vesentlig poeng. Det er vanskelig å lese skogbestemmelsen annerledes enn at det var en kollektiv rettighet som ble lagt til bestemte bygder. Men – det var knapphet på brensel, og skogen måtte derfor skjøttes på en slik måte at ressursen ble forvalta etter behov og holdt seg på et bærekraftig nivå. Derfor var det nødvendig med offentlig forvaltning. Et helt annet forhold er for øvrig at befolkninga både i Nesseby og ellers i Finnmark hadde liten befatning med offentlig oppsyn av bjørkeskogen før henimot 1860-tallet. Dvs. åtti – nitti år etter at bestemmelsen ble vedtatt.

En annen sentral stemme innenfor dette juridiske feltet er professor Kirsti Strøm Bull. Hun skriver bl.a. at plasser som var rydda av en i familien tidligere, skulle tilfalle arvingene. I likhet med Tønnesen konkluderer hun med at en viktig side ved jordutvisningsresolusjonen var å formalisere og sikre rettighetene for de innbyggere som allerede hadde tatt jorden i bruk.

Dette kan ikke være ukjent for Høyesterett. Likevel legger man et helt annet faktum til grunn, uten at det er kommet noen ny, kjent forskning, som tilsier at jordutvisningsresolusjonen av 1775 skulle ha skifta innhold. Det får vi vel heller ikke vite.

Høyesterett er nemlig i den stilling at man ikke behøver å kildebelegge de historiske opplysningene man legger til grunn for sine domsslutninger. Denne saka reiser derfor også et annet viktig spørsmål. Er det ikke snart på tide at det gjøres en lovendring slik at også Høyesterett må begrunne sine standpunkter, og hvilket faktum, hvilket kunnskapsgrunnlag man legger til grunn for sine domsavgjørelser. I sin ytterste konsekvens er det lite heldig at endelig avgjørelse, som kan ha vidtrekkende betydning for enkeltmennesker eller grupper av mennesker, stopper i en instans der avgjørelsen er inappellabel og altså ikke kontrollerbar.

Denne konkrete saka viser også at vi igjen kan stå overfor en gammel situasjon hvor Høyesterett og underliggende domstoler avsier dommer bygd på sviktende historisk grunnlag, slik det skjedde i mange saker på 18- og1900-tallet hvor samiske interesser var involvert.

Dokumenter nevnt i kronikken.

  • Bull, Kirsti strøm: Jordsalgslovgivning. En rettshistorisk lovgjennomgang av jordsalgslovgivningen i Finnmark i perioden 17751920. Februar 2012 (Finnmarkskommisjonens hjemmeside).
  • Norges Høyesterett: HR2018 – 456 P (sak nr. 2017/860, sivil sak, anke over dom, 9. mars 2018 (Nessebydommen).
  • Tønnesen, Sverre: Retten til jorden i Finnmark. Bergen – Oslo – Tromsø 1979
  • Utmarksdomstolen for Finnmark, Sak nr. 17062459TVI-UTMA: Eiendomsrett til et utmarksområde i Gulgofjord og spørsmål om særrett til fiske i Trollfjordelva. Dat. 10.10.2018

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse