Annonse
Rettssalen i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. (Foto fra Wikipedia)

Høyesterett og Den Europeiske menneskerettsdomstolen

Når barnets og foreldrenes menneskerettigheter er i konflikt, må barnets rettigheter være trumf. Ellers kan vi nedlegge barnevernet.

Fredag 27 mars avgjorde Høyesterett (HR) storkammersakene som skulle oppsummere kritikken fra Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD). Bakgrunnen er at Storkammeret i EMD  den 10 september 2019 avsa dom over norsk barnevern i den såkalte Strand-Lobben vs Norge-saken der de fant at Norge hadde krenket Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8. Denne artikkelen sier at:  «Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov». Norge hadde ikke gitt effektiv hjelp til familien Strand - Lobben mot brudd på EMK kapittel 16. punkt 3 som sier: «Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse» og Barnekonvensjonens artikkel 8 og 9: «Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse. Barnet skal ikke atskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste». Konkret ble Norge dømt for ikke å ha lagt godt nok til rette for tilbakeføring av barnet til foreldrene etter opphold hos en fosterfamilie og urettmessig besluttet tvangsadopsjon. Prinsipielt skal barn som blir plassert i fosterhjem alltid tilbake til foreldrene når foreldrene er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg. EMK mente at Norge, på systematisk vis, har gitt foreldrene for lite samvær til at barnet kan tilbakeføres. Dermed mister barnet kontakten med foreldre og knytter seg for sterkt til fosterfamilien til at tilbakeføringen er til barnets beste.

Nå har altså HR tatt stilling til tre saker der EMD har dømt Norge. HR vurderinger blir førende for hvordan barnevernet, Fylkesnemndene og rettsapparatet i fremtiden skal dømme i saker om adopsjon, omsorgsovertakelser og tilbakeføringer til opprinnelsesforeldrene.

Innledningsvis understreker HR at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker og at det i utgangspunktet skal legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre. Dette er i tråd med norsk lov og blir ikke bestridt av EMD. HR kom også til at det ikke forelå noen motstrid mellom de generelle materielle (prinsipper om de juridiske spørsmål som loven regulerer) og prosessuelle prinsipper (måten saksbehandlingen skal skje på) i norsk barnevernlov §4 om tvangsadopsjon og EMD’s praksis. Kritikken dreier seg altså om praktisering av loven i Norge.

HRs tolkning av EMD’s avgjørelser er imidlertid problematiske. For det første sier de at det både etter norsk lov og EMD’s praksis er overordnet målsetning at barnet gjenforenes med foreldrene, at omsorgsovertakelsen er midlertidig. Dette avslører etter mitt syn HR manglende innsikt i barnevern og hva som er barnets og barns beste. Det overordnede målet må være redde barnet fra skadelig omsorg og sørge for at barnet ikke tar skade av den omsorgssvikt, vold eller overgrep det har vært utsatt for. Gjenforening med foreldrene må være subsidiært og bare hvis foreldrene kan gi barnet en omsorg som er utviklingsstøttende og bidrar til å utvikle barnets potensial.

Det er også uklart om HR er klar over distinksjonen mellom barns og barnets interesser, slik det tyder på at EMD også har vanskelighet med. Det er, og må være forskjell mellom et spesielt barns interesser og alle barns interesser. Påstanden i HR redegjørelse om at «det er best for barnet å bo hos sine foreldre» er i beste fall uklok. Prinsipielt er den gal. Det er derimot riktig et det er best for barn å bo hos sine foreldre. Dette er en påstand man ikke trenger å utrede eller undersøke. Den er kulturelt a priori sann. Påstanden om at det er best for barnet å bo hos sine foreldre må derimot utredes og HR utreder som kjent ikke barnets situasjon. Der HR skiver barnets beste, mener de barns beste

Denne uenigheten kan kanskje forklare det mest oppsiktsvekkelde i HR’s avgjørelse. I redegjørelsen heter det: «Barnevernloven setter strenge krav for omsorgsovertakelse. Dette er i samsvar med praksis fra EMD, som har fremholdt at det bare kan skje helt unntaksvis – «in very exceptional circumstances. …Ved omsorgsovertakelse innebærer dette at et inngrep på grunnlag av de materielle vilkårene i barnevernloven § 4-12 må være i samsvar med kravet om “very exceptional circumstances”». EMD bruker derimot «very exceptional circumstances» som kriterium når det er snakk om å bryte alle bånd til foreldrene, altså tvangsadopsjon, ikke omsorgsovertakelse.

For hva skulle disse «meget spesielle forhold» inneholde av konkrete fakta for å kunne forsvare en omsorgsovertakelse? Man må tro at det gjelder når barnets liv og helse står i akutt fare. Men gjelder det når omsorgsbetingelsene er så dårlige at barnets hjerne skades slik at det svekkes hva angår hukommelse og emosjonell stabilitet (amygdala/hippocampus-skader som følge av langvarig stress og angst)? Gjelder det når foreldrene ikke fanger opp spedbarnets signaler slik at barnet settes tilbake i kognitiv, emosjonell og fysisk utvikling? Gjelder det når foreldrene ikke reagerer adekvat på dets tilknytningsatferd slik at foreldrene ikke etableres som den trygge base som alle barn er avhengig av? Gjelder det når foreldrene nekter barna vaksine? Gjelder det når foreldrene ikke sørger for barnas hygiene og tilfredsstillende ernæring? Alle disse eksemplene kan føre til omsorgsovertakelse i dag dersom foreldrene ikke har potensial til å forbedre sin omsorgskompetanse gjennom egnede hjelpetiltak.

Hvis HR holder fast på at kriteriet for omsorgsovertakelse skal være de samme som EMD bruker for tvangsadopsjon, har barnevernet ingen redskaper til å redde barn fra skade som følge av omsorgen. Noen vil hevde at barnevernet må erstatte omsorgsovertakelse med foreldreveiledning og andre hjelpetiltak. Det vi kan enes om er at barnevernet i større grad enn i dag bør tilby evidensbasert foreldreveiledning og være mer nyansert i bestemmelsen om grad av samvær. Barnevernet bør også bruke tiden barnet er i fosterhjem til mer systematisk å hjelpe foreldrene til å gi tilfredsstillende omsorg. Men mange foreldre som er i denne situasjonen vil ikke ha omfattende veiledning. Andre har ikke potensial til å forbedre omsorgskompetansen. Noen ganger er barnet så utagerende at det ikke kan bo hjemme. Omsorgsovertakelse som mekanisme for å redde barn ut av skadelig omsorg er avgjørende for at barnevernet skal kunne utføre sine oppgaver og plikter. Når barnets og foreldrenes menneskerettigheter er i konflikt, må barnets rettigheter være trumf. Ellers kan vi nedlegge barnevernet.

 

 

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse