Stjernøya, juridisk slagmark for retten til land og vann i Finnmark. De samiske interessene nådde ikke fram med sine krav. Nylig ble det avsagt dom i Stjernøy-saken i Høyesterett. Foto: NRK

Høyesterett på kollisjonskurs med FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter

Det er oppsiktsvekkende at Høyesterett her velger å tolke Finnmarksloven i strid med de sentrale internasjonale reglene på området.

Ved den nylig avsagte dommen i Stjernøysaken har Høyesterett lagt premissene for den videre kartleggingen av eiendomsretten til grunnen i Finnmark. Saken har vakt stor interesse i Norge. Det er første gang Høyesterett tar stilling til det lenge omdiskuterte spørsmålet om hvilke eiendomsrettigheter samene som urfolk skal ha i Finnmark. Saken vil også få internasjonal oppmerksomhet, fordi det ikke er ofte et lands øverste domstol tar stilling til spørsmålet om urfolks landrettigheter.

I internasjonal rett har det skjedd en stor utvikling i hvordan man ser på spørsmålet om urfolks eiendomsrett til områder hvor de tradisjonelt har levd. Prinsippet om at urfolk skal få anerkjent eiendomsrett til disse områdene, selv om staten i lang tid har stått som formell eier, har oppnådd bred internasjonal anerkjennelse. Dette prinsippet har blant annet blitt nedfelt i ILO konvensjon nr. 169 og i FNs urfolkserklæring.

Internasjonalt har Norge ønsket å være et foregangsland i styrkingen av urfolks rettigheter. Norge var det første landet som ratifiserte ILO konvensjon nr. 169, og Norge var en pådriver i arbeidet med FNs urfolkserklæring.

Vedtakelsen av Finnmarksloven og den kartleggingen av rettighetene til grunnen som skal skje, har nettopp som formål å oppfylle de internasjonale reglene om urfolks landrettigheter som Norge har forpliktet seg til å følge. Man skulle dermed tro at Høyesterett ville legge svært stor vekt på disse reglene, og fremheve de internasjonale reglenes sentrale betydning ved kartleggingen av rettighetene til grunnen i Finnmark. Det er derfor både overraskende og oppsiktsvekkende at Høyesterett i stedet velger å tolke Finnmarksloven snevert, slik at ILO konvensjon nr. 169 tillegges minst mulig betydning.

Dette viser seg blant annet når Høyesterett tar stilling til hvilken betydning statens tidligere eierposisjon skal tillegges i disse sakene. Skal statens tidligere rettslige og faktiske disposisjoner i et område tale mot at det tilkjennes eiendomsrett for samene? Høyesterett svarer bekreftende på dette spørsmålet og vi har dermed fått en rettstilstand hvor det er slik at jo mer aktiv staten tidligere har vært i et område, jo vanskeligere vil det være for samene å få anerkjent eiendomsrett. I Stjernøysaken kom det konkret til uttrykk ved at Høyesterett blant annet fremhevet gruvevirksomheten på øya, som staten ga tillatelse til på 1960-tallet, som et argument mot eiendomsrett.

Denne rettstilstanden er i direkte strid med ILO konvensjon nr. 169 og annen internasjonal urfolksrett. Etter disse reglene er hovedpoenget at man skal rette opp den uretten som har skjedd ved at staten tidligere har tiltatt seg en eierposisjon i urfolkets områder. Da kan selvsagt ikke statens tidligere disposisjoner være et gyldig argument mot at urfolkets eiendomsrett skal anerkjennes. Det er oppsiktsvekkende at Høyesterett her velger å tolke Finnmarksloven i strid med de sentrale internasjonale reglene på området og at Høyesterett ikke en gang vurderer spørsmålet om betydningen av statens tidligere eierposisjon opp mot disse reglene.

Høyesteretts konklusjon er også i direkte konflikt med hva FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter uttalte i sin ferske rapport om samenes situasjon i Norge. FNs spesialrapportør peker i rapporten spesielt på at Finnmarkskommisjonen så langt ikke har anerkjent eiendomsrett for samene i noe område. Det påpekes at grunnen til dette synes å være at Finnmarkskommisjonen har lagt stor vekt på statens tidligere eierskap og disposisjoner. FNs spesialrapportør sier eksplisitt at statens tidligere eierskap og disposisjoner ikke er et gyldig argument mot å anerkjenne eiendomsrett i disse sakene.

Høyesterett er på kollisjonskurs, både med de sentrale internasjonale reglene om urfolks landrettigheter og med FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter. Vi har, etter Høyesteretts dom, fått en rettstilstand hvor reglene for rettskartleggingen i Finnmark står i direkte strid med ILO konvensjon nr. 169 og anerkjente internasjonale rettsprinsipper. Dersom Norge ikke skal miste sin troverdighet som et foregangsland når det gjelder urfolksrettigheter, må det snarest skje en lovendring som bringer de norske reglene i samsvar med de sentrale internasjonale rettsprinsippene på området.

Dersom rettskartleggingen i Finnmark får fortsette, basert på den rettstilstanden vi har fått etter Høyesteretts dom, må Norge forvente en ytterligere skarp kritikk fra FNs spesialrapportør og negativ internasjonal oppmerksomhet. 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse