Det dominerende bildet av første verdenskrig er stillingskrigen og skyttergravene på Vestfronten, fra Flandern til Sveits, barrikadert med landminer, piggtråd og sandsekker. Her levde unge menn til og fra under ubeskrivelige hygieniske forhold med lus og rotter og i dødelig fare i tre og et halvt år. Hvert minutt av krigen døde en fransk soldat. Foto: Wikipedia / Imperial War Museums

For hundre år siden - og i dag

Når vil våre politiske partier og ledende myndighetspersoner kommer ut av tankefengslene som binder vår sikkerhet til voldskulturens endeløse sorg og destruksjon?

11. november 1918 ble papirer skrevet under som markerte våpenstillstand, tysk overgivelse og slutten på første verdenskrig. Blant de seirende var Storbritannia, Frankrike og USA. Tysklands nederlag var en avgrunn av ydmykelse, landet ble tvunget til å erklære hovedskyld for krigen, mistet sine koloniterritorier og dømt til å betale en enorm krigserstatning, forhold som  skapte grobunn for en politiker av Hitlers kaliber.

Første verdenskrig drepte 10 millioner mennesker i mekanisert masseslakt. Krigens mareritt levde videre hos 20 millioner som en regner med ble såret, men overlevde, hundretusener av dem forkrøplet og vansiret for livet. Krigen startet etter at tronarvingen til Østerrike-Ungarn og hans hustru ble skutt og drept i Sarajevo av en serbisk nasjonalist. Det illustrerer hvordan det helt uventede kan få avgjørende betydning når forholdene ellers ligger til rette. Steg for steg mot den store krigen, foretok sivile statsledere valg som staket ut veien som, sett i ettertid, gikk mot stupet. Valgene fant sted innenfor et bevissthetsrom, et meningsunivers der det å trygge freden for undersåttene betydde å ruste opp og true menneskene i det som ble definert som fiendelandet med døden. En kan regne med at de som foretok de viktige valgene ikke hadde mye kunnskaper om virkningene av våpnene som skulle brukes på slagmarken og slett ikke kunne de forutse hvordan krigen kom til å arte seg.

Alliansesystemet i Europa er framtredende i historikernes fortolkninger av hva som la tunge føringer for valgene som ble tatt etter mordene i Sarajevo.Tyskland ga sin alliansepartner Østerrike-Ungarn uforbeholden støtte til å rydde opp overfor Serbia. Grupperinger av land hadde forpliktet seg til å støtte hverandre i tilfeller der ett av landene ble angrepet utenfra. En årsak til dette systemet lå i rivaliseringen mellom stater og usikkerheten og spenningen som fulgte av en tidligere ukjent form for rustningskappløp fram mot slutten av 1800-tallet. Utviklingen i militærteknologi var formidabel med nye våpen som maskingeværer og mitraljøser, sprengstoff og ammunisjon, pansrede kjøretøyer, krigsskip og ubåter. Tyskland var ledende i framstillingen av kjemiske våpen som kom til å ødelegge øyne og lunger til soldatene i skyttergravene. Tvungen verneplikt og enorme opprustningsprogrammer kom i land etter land. Forskningen om årsakene til første verdenskrig har pekt på den nervøse spenningen opprustningen skapte som en viktig faktor i hendelsesforløpet. Våpenkappløpet førte til en tro på at krig var uunngåelig. Aliansesystemet gjorde at krigsmaskinene gikk sin ubønnhørlige gang, de svære hærenebegynte å diktere begivenhetenes forløp. Men hva slags oppfatning hadde man av krig? Erfaringen tilsa at krig var en kombinasjon av raske felttog, lokaliserte konflikter og internasjonalt diplomati. De som satt med makt og ansvar var totalt uforberedt på den typen utmattelseskrig som første verdenskrig ble. Da krigen var et faktum, ble den møtt med enorm begeistring. Jublende folkemasser så soldatene marsjere til fronten. Krigen ble oppfattet som romantisk, opphøyet og heroisk. Forfatteren Stefan Zweig skrev i sin memoarbok at ofrene gikk jublende og henførte til slakterbenken, bekranset med blomster og med løv i hjelmene, med en illusjon om at de skulle kjempe for et bedre liv.

Det dominerende bildet av første verdenskrig er stillingskrigen og skyttergravene på Vestfronten, fra Flandern til Sveits, barrikadert med landminer, piggtråd og sandsekker. Her levde unge menn til og fra under ubeskrivelige hygieniske forhold med lus og rotter og i dødelig fare i tre og et halvt år. Hvert minutt av krigen døde en fransk soldat. Da to millioner tyske soldater stormet de franske forsvarslinjene ved Verdun i løpet av februar og mars 1916, ble nesten en million drept. Langt over en million franske og britiske soldater ble drept bare i løpet av 1916. Ministere, diplomater og generaler som ledet an i å sende millioner av ungdom til krigshelvetet holdt fast ved den samme taktikken gjennom hele krigen og kom ikke fram til kompromisser for å få slutt på tragedien.

Mot slutten av 1950-tallet leste jeg Intet nytt fra Vestfronten, en av verdens beste bøker om krigens mareritt. Den gjorde et uutslettelig inntrykk, skyttergravene dukket lenge opp i mine nattlige drømmer. Boken ble forbudt og brent på Hitlers bokbål og forfatteren Erich Remarque måtte flykte fra Tyskland. Krigen skulle igjen forherliges.

Det 20. århundre framviste enorme forandringer i produksjonsmåter og levekår i deler av verden. En dominerende forklaring på dette var framskrittene i vitenskap og teknologi. Vitenskapsfolk har frambrakt velsignelser for menneskeheten, men de er også årsak til de destruktive teknologiske inferno verden har sett i det 20.århundre. I 1995 fikk Joseph Rotblat Nobels fredspris for sitt livslange engasjement for atomnedrustning. Han deltok under andre verdenskrig i utviklingen av den første atombomben, men forlot prosjektet i 1944, fordi han fant det etisk uansvarlig og forkastelig. Han har siden rettet harde anklager mot vitenskapsfolk for ikke å ta ansvar for det de er med på å frambringe innenfor våpenteknologien og for deres mantra om at de ikke kan klandres for at deres oppfinnelser blir misbrukt.

Atomalderen ble innledet med bombene over Hiroshima og Nagasaki. Den er skapt av vitenskapsmenn. Atomforskningen og videre forskning knyttet til våpen opererer i hemmelighet og strider dermed mot grunnleggende prinsipper for forskning, som er åpenhet og universalitet. Monstre med hundretusener av atomstridshoder puster til frykt og mistillit og truer menneskehetens fortsatte eksistens som art på denne kloden. Våpenproduksjonen genererer enorme pengesummer for noen. Vi har registrert at det er behov for å gjenskape den kalde krigen. Enorme militærøvelser holdes hos oss og langt borte i Russland. Alt er ferdig av vitenskapens diabolske krefter til å kunne slippes løs hvis en «hendelse» krever det.  Når vil våre politiske partier og ledende myndighetspersoner kommer ut av tankefengslene som binder vår sikkerhet til voldskulturens endeløse sorg og destruksjon?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse