Annonse
Tenk at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt å vise Monty Pythons film Life of Brian på norske kinoer.

Husk at for 30 år siden var Monty Python forbudt i Norge.

Når vi i dag slår oss på brystet og erklærer oss som Charlie Hebdo, bør vi minne oss selv på at vår egen nære historie ikke bare er preget av liberale holdninger og frie ytringer.

Svenskene gnei det inn for oss og markedsførte filmen som "så morsom at den er forbudt i Norge".

Tenk at det kun er litt over 30 år siden det var forbudt å vise Monty Pythons film Life of Brian på norske kinoer. Forbudet ble opphevet mot at man ikke oversatte alt, innførte 18-årsgrense og en fortekst som sa at filmen ikke handlet om Jesus. Svenskene gnei det inn for oss og markedsførte filmen som “så morsom at den er forbudt i Norge”.

Når vi i dag slår oss på brystet og erklærer oss som Charlie Hebdo, bør vi minne oss selv på at vår egen nære historie ikke bare er preget av liberale holdninger og frie ytringer. Noen har gått foran og sprengt grensene.

På begynnelsen av 1980-tallet var også ulovlige radiobølger et hett tema. Arbeiderpartiet var motstandere av at hvem som helst skulle sende hva som helst ut i eteren og hegnet om NRKs monopol. Heldigvis hadde Norges første kulturminister, Lars Roar Langslet fra Høyre, et annet syn. Like før jul i 1981 ga han sendetillatelse til 39 lokalradiostasjoner, og over natta hadde ungdommer fått sine kanaler for ytringer og selvvalgt musikk. Da den nordnorske filmen Piratene, om en gjeng ungdommer som starter illegal radio i Svolvær, kom på kino i 1983, var det ikke lenger mulig å være imot nærradioer.

10 år etter blasfemistriden fikk vi TIFF. Til da hadde vi hatt Tromsø Filmklubbs glimrende men sjeldne tilbud av filmer med provoserende innhold eller høyt kunstnerisk nivå, som Ken Russells Mahler, den animerte og smått erotiske Heavy Metal, eller seks timer sosialrealistisk drama med Charles Dickens’ Little Dorrit. Nå løp vi mellom Verdensteateret og gamle Fokus kino for å få med oss det vi kunne i løpet av noen hektiske dager i januar. Og det beste var at TIFF var en filmfestival uten røde løpere. Den var vår fra første stund, og vi grep den begjærlig.

Siden da har TIFF vært en viktig del av mitt liv. TIFFs kompromissløse satsing på kvalitet har provosert, utfordret og opplyst meg. Jeg har sett filmer som har endret mitt syn på verden og som har preget mitt menneskesyn. Det hører også med at noen av de dårligste filmene jeg har sett, har vært på TIFF.

TIFF er også et sosialt fellesskap der Tromsø sentrum omdannes til et eneste stort festivalområde, hvor nachspiel’ene sitter løst. TIFF er indirekte grunnen til at jeg i dag er en småsliten småbarnsfar.

Jeg går ellers aldri alene på kino. Kanskje er det fordi kino er en sosial ting, og at jeg frykter å være den eneste som ikke går sammen med venner. Men på TIFF gjør jeg det gjerne. Der er vi uansett alle venner og familie. Og det er godt gjort når vi snakker om en festival som i løpet av 25 år har vokst til å bli et av landet største kulturarrangement.  

Det er bare å gratulere!

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse