Annonse
Det oppleves som krenkende og demotiverende, når folk gang på gang opplever å bli overkjørt i spørsmål som har og har hatt med vår levemåte og vårt landskap å gjøre, skriver Torbjørn Fagermo om dagens forvaltning av ferdselen og ressursene i utmarka. (Foto: Nordlys arkiv)

Folk i Bygde-Norge er sviktet og glemt

Med lov og tvang fravristes folk det som tidligere gjorde livet lystbetont, skapte identitet, tilhørighet og bolyst på bygda.

Moteord som bærekraft, samfunnsmessig lønnsomhet, nyttekostnad, stordriftsfordeler og robusthet har avløst by og land-strukturen som kjennetegnet gjenreisninga av landet etter Andre verdenskrig.

For 50-60 år siden krydde det av folk, traktorer, vilt og bufe i fjellene og skogene i Indre-Troms, uten at naturen tok skade av det. Folk dro til fjells til fots, med traktor eller med snøskuter for å høste bær og fisk som lå langt unna.

Til området rundt Store-Rosta dro det folk både fra Storfjorden, Signaldalen, Balsfjorden, Tamokdalen og Rostadalen osv. for å fiske og plukke bær - bær som i dag bare står og råtner. Dette er historier vi finner igjen over det ganske land. Langs vår langstrakt kyst kan vi finne parallelle historier

Dette ga viktig og kjærkommen attåtnæring til slunkne husholdninger rundt om i dalene og bygdene. Det ble høstet med varsomhet og måtehold, slik folk hadde lært av generasjoner før dem. Det som med fint ord kalles erfaringsbasert kunnskap.

Ikke minst var det også avbrekk fra en slitsom hverdag. Sommer- og høstturer ga gnist for en ny vinter som skulle komme. Det var en del av livberginga og lyspunkter i en tilværelse der mange sleit for å få endene til å møtes.

I dag er sjølberginga historie. Det meste som høstes og produseres her til lands er både for dyrt og for lite i forhold til land som kan konkurrere med arbeidsvilkår som i Norge var vanlig først på 1900 tallet. Men nytten, gleden og interessen for dette finnes fremdeles.

I tida rundt 1970 synes forvaltningsregimet å forflytte seg fra bygdene til statlig forvaltning i byene - godt hjulpet av særinteresser som Den Norske Turistforening.

Nasjonalparken i Dividalen kommer og legger store restriksjoner på bruken av områdene, til bygdefolkets fortvilelse, uten at det ble tatt akt på.

Der kommunene selv styrte med skog og jordbruk som til da hadde brødfødd byene ble den statlige detaljstyringen omfattende og inngripende, for ikke å si overgripende.

Plutselig, da landet så ut til å få en oljenæring som kunne forsørge samfunnet, ble landsbygda med skogbruk og jordbruk mindre viktig.

Gammene som folk hadde bygd til fjells forfalt, og vedlikeholdet ble så vanskeliggjort at det bare er tuftene igjen i dag.

Såkalt erfaringsbasert forvaltning ble erstattet med det nye, kunnskapsbasert forvaltning, og de akademiske og statlige forvaltningsorganene hadde fått seg en lekegrind på bygdene, der det vernes og detaljstyres med hard hand.

Statsforvaltningen overtok et veldrevet landskap i utmarka. Nå kan den være stolt av å ha skapt det som må betegnes som reservat for rovdyr og turgåere, der de sammen med turistforeningen dominerer fjellheimen vår.

Med lov og tvang fravristes folk det som tidligere gjorde livet lystbetont, skapte identitet, tilhørighet og bolyst.

Dette rokker også ved den grunnleggende identiteten for oss som bor ute i periferien i vårt langstrakte land, med aner fra Finland, Nord-Sverige og dalene i Sør-Norge. De sedvaner, rettigheter og tradisjoner som bureisere hadde med seg og utviklet, har vært bærende for vår identitet.

Det oppleves som krenkende og demotiverende, når folk gang på gang opplever å bli overkjørt i spørsmål som har og har hatt med vår levemåte og vårt landskap å gjøre. Det sitter dypt i vår personlighet, uten at vi alle er oppmerksom på det, når vi må gjøre valg som tvinges på oss for å fortsatt kunne eksistere her.

For hver gang settes det arr i vår felles hukommelse, når vi overkjøres under hensynet til et fellesskap som for oss er fremmed eller ikke-eksisterende. Det føles illojalt i forhold til tiden da by og land gikk hand i hand. Nå er det kjøttvekta fra der folk flest bor som rår.

Dette gir et underskudd på demokrati som på sikt er destruktivt for vår samfunnsmodell. Vi på bygdene trenger også anerkjennelse for hvem vi er - gjennom konkrete tiltak og politikk. Vi må få tilbake bygdene våre, på premisser vi også har vært med på å utforme.

Forvaltningen som fylkesmannen er en del av, synes å benytte seg av krisemaksimering i det meste de foretar seg, for å få kontroll over bygdene til det såkalte “beste for fellesskapet”.

Senterparti-ordføreren i Målselv sier til meg i et facebookinnlegg at det ikke er noen menneskerett å kjøre inn til et fiskevann mot Stor Rosta.

Nei, det stemmer, herr ordfører; vi har hevd lik samene med sine snøskutere og atv’er på bruken av fjellområdene her, i tråd med tids og alders bruk. En rett som politikerne og statsbyråkratene med noen pennestrøk har tatt fra oss bygdefolk!

Jeg vil så gjerne tro at kunnskapsbaserte beslutningsmodeller og -prosesser er objektive og uten ytre påvirkning. Straks en teori er puttet inn i en beslutningsmodell med merkelappen «kunnskapsbasert», underskrevet med en doktorgrad, er det en vedtatt sannhet.

Det kan man gjerne ønske å tro, og det er jo dette politikerne i større og større grad bekymringsløst lener seg på i sine beslutninger. Veldig bekvemt for politikeren som slipper å ta stilling, men bare henviser til fagekspertisen og ramser opp fra en lov.

Det er klart at produkter fra Norge ikke kan måle seg med varer fra såkalte lavkostland, der arbeidsfolket går på vilkår blårussen her i landet ville fnyst av når lønnsomheten på bygda skal nyttekostvurderes. Men den vurderingen ser ikke forskjell på materiell og immatereriell verdiskaping. Førstnevnte gir mat på bordet.

Er det mest “lønnsomt” at folk klumper seg i sammen i de store byene, der ansatte i bransjer og yrkesgrupper fritatt for konkurranse fra lavkostlandene kan boltre seg i offentlige arbeidsplasser og overføringer?

En drøm for MDG, og et mareritt for de som ønsker en verdiskaping vi kan leve av.

Helst skal det ikke bo folk på steder som i Tamokdalen, Bardu, Malangen, Salangen, Målselv, Birtavarre, Lyngseidet osv. Det blir vi stadig påminnet av våre samferdselsmyndigheter.

Folket i det vi kaller Bygde-Norge er sviktet og glemt, i første rekke av våre talspersoner, politikerne. De prioriterer egne posisjoner og karrierer, der piskere med autoritet forteller sitt stemmekveg hva de skal gå for.

På det viset er verdiene som en gang bygde grunnlaget for velferdssamfunnet vi kaller den nordiske modellen blitt verdiløse.

Moteord som bærekraft, samfunnsmessig lønnsomhet, nyttekostnad, stordriftsfordeler og robusthet har avløst by og land-strukturen som kjennetegnet gjenreisninga av landet etter Andre verdenskrig.

Jeg vil gi noen eksempler på hvordan byråkratiet kan opptre:

Ved Skaret i Tamokdalen i Balsfjord har Fylkesmannen fredet området. Det vil bl.a. si at man ikke kan bruke snøskuter eller ATV for en enkel fisketur til Fjellfroskvatnet.

Derimot kan militæret, både utenlandske og våre egne soldater, herje stort sett hvordan de vil i skogen og på myrene, kjøre ned skog osv. Det er helt sikkert nødvendig at de kan øve, det skulle bare mangle.

Et eksempel fra siste år var at et større antall militære skutere drev øving i området og kjørte på en måte som bygdas folk på ingen måte ville gjort.

Neste dag kommer SNO, eller var det politiet, stopper noen lokale skuterkjørere og ilegger dem bot for ulovlig kjøring. Det er provoserende og ødeleggende for den alminnelige rettsfølelsen. Har du et reinmerke, kan du kjøre stort sett hvor du vil med ATV og snøscooter, men som bonde kan du ikke bruke ATV for å lete etter sauene, slik samene kan i samme område.

Landbruksminister Bollestad har nå satt i gang et prosjekt med skoggjødsling for karbonfangst som ikke har vurdert hvorvidt det dreper mangfoldet i skogen - som de ellers er så redd for når en skuterdisp skal behandles.

Så et eksempel fra Sørøya. Der skal det bygges vindmøller, for fellesskapet og grønt miljø, med høyde på 130 meter.

På samme øya er rekved som ligger i fjæra fredet, og det er ikke lov til å tenne såpass som et bål der. Men at utenlandsk vindkraftindustri herjer på fjellet med store maskiner er greit.

Når det kommer et radaranlegg må folk bare godta det, en nasjonalpark opprettes over hodet på folk.

Slik kan man fortsette i det uendelige, ser det ut som.

Det er en «Another Brick in the Wall»-politikk som føres, der enkeltindividet avidentifiseres for å innordne seg autoritetenes behov for detaljstyring og inngripen.

For å ta i bruk områdene våre igjen, må bruken av snøskuter og ATV bli like selvfølgelig og alminneliggjort som ski og bil på bygda. Det må alminneliggjøres som en naturlig del av oss.

De færreste av oss har tid og helse til å spenne på ryggsekk og ski for å komme oss ut i mark og fjell, slik Birken-løperne vil ha oss til.

I dag kan vi vel legge til side idealet etter Nansen og Amundsen, og heller innrette oss på en praktisk og fornuftig måte, i takt med tiden, uten at det vil skade når vi innretter oss mot det.

Da gjenopptar vi også ansvaret for bruken, slik vi i tidligere tider gjorde, på en varsom måte som ivaretok hensynet til mangfold i naturen.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse