Annonse
Kanskje handler alt dette om uklar rolleforståelse i alle ledd, skriver Anki Gerhardsen om den turbulente direktør-avgangen ved Nordnorsk Kunstmuseum. (Foto: Wikipedia / Kim G. Skytte)

Hva er et museum?

Å lede et offentlig finansiert museum er ikke det samme som å være fri kunstner. Det hadde kanskje vært enklere å forstå hvis styret fungerte hakket mer profesjonelt.

Det må ha vært en kjip opplevelse å få sluttattesten sin servert på Nordnorsk debatt. Jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvarende noen gang.

Museum. Få ord fikk meg lettere til å gjespe da jeg var unge enn akkurat det. Vegg etter vegg med støvete malerier, plakater med masse tekst, ekkoet av mine egne fottrinn og «ikke rør!».

Ingen kan beskylde Jeremie McGowan som nettopp har fått fyken fra Nordnorsk Kunstmuseum for å være en støvsamler, for under hans ledelse har denne institusjonen satt dagsorden i samfunnsdebatten flere ganger. Leserinnlegg med høy temperatur, og oppmerksomhet fra både nasjonal og internasjonal presse er ikke hverdagskost i norsk museumsverden, og mange direktører i feltet har nok fulgt McGowan med stor interesse for å se om det er noe å lære.

Og la oss bare slå det fast med en gang: Det er mye å lære. Et museum i 2020, enten det viser fram kunst eller fly, vikingtiden eller teknologi bør hele tiden spørre seg: Hva er det for slags strømninger i dagens samfunn som vi kan koble sammen med historien vi forvalter for å gi menneskene ny innsikt og bedre rom for debatt?

Her har Jeremie McGowan vært banebrytende. Alt han har holdt på med har hatt en tett forbindelse til samfunnsspørsmål i vår egen tid, enten det har dreid seg om kampen for et samisk kunstmuseum eller kvinnenes manglende plass i kunsthistorien.

McGowan har hatt en sterk, radikal og aksjonistisk profil, og man kan gjerne diskutere hvor inkluderende denne profilen har virket på et så bredt og sammensatt publikum som dette museet er satt til å betjene. Men la den debatten ligge akkurat nå. Det interessante her er hva en direktør for et offentlig finansiert museum kan tillate seg, hvor frie tøylene kan være, og hva styrets rolle egentlig er.

For å være leder og ansvarlig for programmering er ikke det samme som å være fri kunstner eller eier av eget galleri, uansett hvor mange som klapper. Styret er direktørens sjef og arbeidsgiver, og de beslutningene og retningslinjene styret setter, de krav de stiller om rapporter og dokumenter, strategi og økonomiske delmål, må direktøren levere på enten han er enig eller ei. Hvis styret og direktør ikke kommer overens, er det som regel direktøren som må gå.

Jeremie McGowan sier selv at dialogen med styret har vært god, og at oppsigelsen kom som en stor overraskelse. Kanskje det, men den som leser styreprotokollene som nå er lagt ut for offentlig innsyn, vil se at det er beskrevet mange knuter på tråden og at knutene har vært der over år. Også det forrige styret har etterspurt leveringer de mener de ikke har fått. Kunsthall Svalbard er ett eksempel. Å erstatte en bestilling om jevn tilstedeværelse med et engangs-stunt er selvfølgelig ikke noe en direktør kan velge selv.

Men det er mer surr i sysakene, for heller ikke styret ser ut til å levere som det skal. To styremedlemmer og ett varamedlem har trukket seg som følge av rotete prosesser og dyp uenighet hva sparkingen av direktøren angår. Her er det til og med protokolltilførsler på at medlemmer av styret føler seg ført bak lyset. Referatene har heller ikke kommet i tide, står det i tilførslene, og det ser ikke engang ut til at alle referater har vært opp til behandling. Det betyr at styrets medlemmer ikke har fått godkjenne de referatene styrets ledelse nå har valgt å la hvem som helst få tilgang til.  

Det er alvorlig, men enda mer alvorlig er det leserbrevet styreleder Grete Ellingsen skrev og distribuerte til flere aviser og tidsskrifter rett før helgen. Her beskriver Ellingsen i detalj direktørens gode og svake sider som leder. Det er ingenting som tyder på at Ellingsen har tenkt gjennom at hun her deler taushetsbelagte opplysninger om ansatte, og ifølge McGowan har hun heller ikke hentet inn hans tillatelse. Det må ha vært en kjip opplevelse å få sluttattesten sin servert på Nordnorsk debatt. Jeg kan ikke huske å ha sett noe tilsvarende noen gang.

Kanskje handler alt dette om uklar rolleforståelse i alle ledd. En direktør som tror han kan satse alt på å være en nyskapende kunstnerisk leder, og selv definere hva som skal prioriteres opp og hva som skal prioriteres ned. En styreleder som ikke skjønner forskjellen på offentlig og ikke offentlig, og som heller ikke virker spesielt god på styrearbeid. Og over det hele svever det en stor, udefinert sky som kanskje er noe av roten til hele floken: Hva skal et museum egentlig være?

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse