Annonse
OMSTRIDT EXIT: Morten Gamst Pedersen i samtale med Nordlys og iTromsø på Kaffebønna i Tromsø sentrum, etter at det var klart at han ikke fikk fornyet kontrakten. Saken fikk stor oppmerksomhet. (Foto: Yngve Olsen)

Hva feiler toppidretten i Tromsø?

Stigende temperatur og synkende form. Klare sykdomstegn, men hva er egentlig diagnosen? Kommer vi noensinne til å prestere på høyt nivå så lenge konfliktnivået forblir på det nivået det er på nå?

Nå må vi skjerpe oss, idretts-Tromsø. Vi må være bedre enn dette hvis vi for alvor skal kalle oss en idrettsby.

Det har vært uforskammet mye utenomsportslig sportsnytt å lese om i media det siste året, for ikke å snakke om de siste månedene. Utfordringer innenfor toppidretten har blitt belyst gjentatte ganger. Det er positivt at sportsredaksjonene følger sportsmiljøene av banen, inn i garderoben og inn på møterommene. Det er bare leit at det er så mye å skrive om. Av og til kan det se ut som om uværet aldri vil gi seg. Idet det roer seg omkring en klubb, blusser det opp rundt en annen.

At TIL-trener Simo Valakari er ferdig i klubben er enda ferske nyheter, med tilhørende spekulasjoner og forklaringer. Bismaken etter nedrykket fra eliteserien sitter fortsatt i. Dette bare kort tid etter trekantdramaet mellom TIL, Bodø Glimt og TUIL over overgangen til 17-åringen Sebastian Tounekti. Det ble varslet at dette ville få konsekvenser for det videre samarbeidet mellom klubbene.

Det er ikke lenge siden søkelyset var på Fløya og det enorme kaoset i klubben. Kontroversielle treneravganger og ansettelser, nøkkelpersoner som ga seg, spillere som forlot og et herrelag i oppløsning. Et historisk opprykk fra 3. til 2. divisjon etterfulgt av en katastrofe av dimensjoner.

Eller hva med håndballen - der intern konflikt i Bravo tilsynelatende har ført til spillerflukt til Tromsø Håndballklubb, etterfulgt av varsel om at det ikke blir noe samarbeid mellom de to klubbene fremover? Så hjelper det ikke på at Bravos herrelag rykket ned fra 2. divisjon i år og går en usikker fremtid i møte.

Si meg: Har vi ikke annet å drive med i denne byen enn å krangle? Har vi helt glemt hvordan man driver klubb?

I basketverden ble det for kort tid siden kjent at en av Norges mest meritterte trenere, Baard Stoller, glapp ut av hendene på både herrelaget Tromsø Storm og ungdomsklubben Tromsø Storm Ungdom etter utløpet av en toårig kontrakt. Herrelaget, som spiller i eliteserien, har vunnet seriemesterskapet en rekke ganger, men man må tilbake til 1997 for å finne sist gang Storm vant sluttspillet. På tross av en stor sult, iver og innsats for å gå hele veien til topps.

Det er grunn til å stille spørsmål omkring hvorfor man på tvers av idretter ikke klarer å vise seg som en attraktiv idrettsby for de som vil drive med idrett på toppnivå. Hvorfor klarer man ikke skape noe annet enn kortvarig suksess før noe annet kommer og overskygger bragden?

Vi har noen stjerneskudd og noen solskinnshistorier, både innenfor individuell idrett og enkelte lagidretter. Absolutt. På en del områder jobbes det godt. Men av en eller annen grunn, har vi ikke helt fått det til i toppidretten.

Er det for mange klubber i denne byen siden det er så vanskelig å samarbeide? Tja. Tilsynelatende opplever ikke de idrettene med færre antall klubber noe mer suksess enn de med mange klubber. Og det ville kanskje heller ikke vært verken mulig eller sunt, ettersom klubbmonarkier har sine egne utfordringer. Styrken i å ha flere idrettslag er valgmuligheten – finner du deg ikke til rette i den ene, står du fritt til å gå til en annen.

Så hvor er det sånn? Svaret er selvsagt sammensatt. Og jeg skal ikke late som om jeg har alle svarene. Men jeg tror på et par ting:

Treningskultur. Konkurransekultur. Kultur for å drive klubb. Kultur for å samarbeide. Kultur for å behandle hverandre sånn som vi selv om ønsker å bli behandlet. Konflikt knekker beina på oss. Vi bør konkurrere med andre byer. Ikke bruke tiden på å krangle med hverandre.

Det er sikkert mange idrettslag og klubber som har fruktbare forhold med gode samarbeidsklima både internt og til andre. De er det nok for lite fokus på. Noen vil sikkert hevde at konflikt hører med når man konkurrerer. Det får så være. Jeg mener vi befinner oss på en helt egen skala der ambisjoner ikke matcher handlinger lenger. Det er dessverre sånn at om man ikke går fremover, så går det motsatt vei. Vi er nødt til å være i stadig utvikling – stadig forbedring – for å komme oss videre her. Opp og frem, sånn som vi ønsker at de unge skal.

Jeg tror det hele bunner ut i en ting: Vi trenger gode voksenpersoner. Vi må være velorganisert, fleksible og inkluderende. Vi må ønske hverandre det beste og heie på hverandre. Glede oss til å møte «motstanderen». Klappe når de andre scorer. Takke for kampen. Akkurat som vi ønsker at breddeidretten skal være. Kanskje har toppidretten noe å lære derfra?

Nå må vi skjerpe oss, idretts-Tromsø. Vi må være bedre enn dette hvis vi for alvor skal kalle oss en idrettsby.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse