Annonse
Behovet for et alternativ til den debatten «Svarte Natta» inviterer til er stor, fordi det er noen ting arrangørene av «Svarte Natta» åpenbart ikke forstår, skriver Sunniva Andreassen. Foto: Mathilde Torsøe

Hva gikk galt da Svarte Natta skulle arrangere en debatt om Metoo? 

Varslere går mot makta, Svarte Natta går til makta

Fredag arrangeres mediekonferansen «Svarte Natta», som innleder med en debatt der Fredrik Virtanen og Trond Giske skal fortelle om sine møter med media i forbindelse med Metoo-avsløringer. Begge har blitt felt som følge av egen upassende oppførsel. 

Samtidig med denne debatten arrangerer Aps kvinnenettverk og Forum Arbeiderlag en alternativ debatt om varsling og Metoo. Dette er ikke noe protest-arrangement. Ingen tar til orde for å innskrenke noens ytringsfrihet, nekte noen å diskutere «Giske-saken» eller for den saks skyld maktkamper i Arbeiderpartiet. Men behovet for et alternativ til den debatten «Svarte Natta» inviterer til, er likevel stor, fordi det er noen ting arrangørene av «Svarte Natta» åpenbart ikke forstår.  

For det første: Hver gang «Giske-på-Vulkan», «maktkamp i Ap» og «Metoo» blandes sammen til en og samme debatt, styrkes narrativet om at Giske har vært utsatt for et nøye kalkulert komplott. Dette gjør at troverdigheten til varslene svekkes, fordi det stilles spørsmål ved hvilke motiver varslerne har for å fremme sine varsler eller bekymringsmeldinger. Det er høyst forståelig at Trond Giske ønsker å holde liv i denne sammenblandingen. Det er mer betenkelig at en mediekonferanse velger å gjøre seg selv til verktøy for å svekke troverdigheten til varslerne og varslenes innhold, kamuflert i aktverdige motiver som «faglig utvikling» og «viktig debatt». Jeg kunne tenke meg at Svarte Natta ikke bidro til at det ble ytterlig vanskeligere å være varsler. 

Dette leder meg til det andre: Risikoen med å varsle er ekstremt høy. Man har ingenting personlig å vinne, kun en masse å tape. Men varslere spiller en viktig samfunnsrolle. Kun ved å varsle kan kritikkverdige forhold i samfunnet avdekkes. Dessverre er det sånn at rundt halvparten av oss lar være å varsle når vi observerer noe kritikkverdig. Leder i Politiets fellesforbund, Sigve Bolstad, har frarådet sine medlemmer å varsle, fordi de helsemessige konsekvensene er så store. Bakgrunnen for dette kommer fra varlingssaker om tjenesteforsømmelse i politiet. Varsling henger tett sammen med ytringsfrihet, og det er en trussel mot demokratiet at det tilsynelatende blir vanskeligere å varsle. Kunne Svarte Natta adressert dette problemet i den faglige debatten om Metoo, eller er det fullstendig uinteressant? 

For det tredje: Å varsle trenger ikke nødvendigvis dreie seg om seksuell trakassering. Varslere trengs i alle sektorer i samfunnet. Men frykten for å varsle har spredt seg. Advokat Geir Lippestad har advart mot utviklingen, og han peker på at det nesten daglig foregår brudd på menneskerettighetene til psykisk utviklingshemmede, ofte rene overgrep, men at den eneste måten å bringe disse sakene frem på er at flere ansatte tør å varsle. Man ser de samme tendensene i psykisk helsevern. «Daglige brudd på menneskerettigheter» og «ofte rene overgrep» gjør meg som helsepersonell dypt opprørt. Det er så sterke ord at det er rart at ikke dette er tema for en faglig diskusjon i media. Tenk om dere hadde turt å adressere dette i konferansen deres, Svarte Natta!

For det fjerde: Metoo kunne ikke skjedd uten media, men det kunne heller ikke skjedd uten varslere. Media er langt på vei avhengig av varslere for å kunne utføre sitt samfunnsoppdrag som kritisk korrektiv til makta og maktutøverne. Tilfanget av tips er ofte grunnlaget for at media kan utføre sin egen granskning av mulig kritikkverdige forhold. Når varslingsinstituttet svekkes og varslerne blir færre, kan resultatet bli at media marginaliseres. Et slikt fremtidsbilde burde håndteres på en annen måte enn ved å arrangere en mediekonferanse der konsekvensen blir svekket troverdighet til varslere. Varslere går mot makta, Svarte Natta går til makta. 

Til slutt: Metoo aktualiserer seksuell trakassering, og setter fokus på et samfunnsproblem som tilnærmet et hvert menneske med innovertiss har fått kjenne på kroppen. Men vi ser også andre fenomener som føyer seg inn i kategorien trakassering. 135.000 nordmenn mobbes til selvmordstanker, ifølge en arbeidsundersøkelse. Hver eneste dag mottar «Helsesista» snapper fra barn og unge med selvmordstanker. Over 500 mennesker tar sitt eget liv hvert år i Norge. Media påpeker konsekvensene, men når det kommer til årsakene til at unge mennesker tar sitt eget liv er det øredøvende taust. Det kan handle om systemer som svikter, mobbing i skolegården og økt prestasjonspress. Netthets og et stadig mer brutalt debattklima blir langt på vei beskyttet, som en del av ytringsfriheten vi må verne om. Vi som ber om litt mer anstendighet, ber ikke om at meninger sensureres. På samme måte blir mobbeofre stemplet som lettkrenket, såpass må du tåle. Og mobberne skal ikke få konsekvenser før de dømmes i en domstol – noe de færreste blir. Hvor går grensa mellom frie ytringer og mobbing?  

Jeg kunne fortsatt å liste opp eksempler på mennesker som blir utsatt for maktmisbruk. Nettopp fordi Metoo har åpnet øyne og økt bevisstheten rundt dette. Personlig synes jeg det er interessant å diskutere hvilken rolle pressen og varslere spiller, når kritikkverdige forhold i samfunnet avdekkes. At Svarte Natta begrenser seg til «Giske-saken» får være opp til dem. Men jeg gleder meg til å diskutere verdien av varsling, Metoo og hvordan vi som samfunn kan bli bedre. Fordi jeg, og de fleste andre jeg møter er dønn lei av å diskutere Trond Giske. La oss komme videre.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse