Annonse
De som tapte Brexit, og store deler av norske medier, prøver å få det til å se ut som om resultatet var et nei til internasjonalt samarbeid. Slik er det selvsagt ikke, skriver Rolf Seljelid. Foto: Scanpix

Hva har hendt i England?

Det som Brexit-avstemningen er imot, er en United State of Europe, et oligarkisk styrt, stadig mer utvidet EU uten forankring i folket. Blir dette forstått i Brüssel?

Det britiske folks nei til EU er historisk, en hendelse som i langsiktig betydning for Europa, for England og for oss antagelig vil vise seg å være på linje med Sovjets sammenbrudd og Berlin-murens fall. I første omgang kan ett av følgende skje: 1) Britiske politikere og media vil piske opp et folkelig krav om ny avstemning, og vil derefter anvende sine fullmakter til å lure landet inn i en eller annen slags ny- ordning – slik det ble gjort i Norge efter siste EU-nei. 2) Britene går helt ut og forhandler seg til en frihandelsavtale – uten noe påheng av underdanighet som i Norges tilfelle. Uansett 1) eller 2), så skrangler EU i sammenføyningene en stund, men efter de to årene som § 50 pålegger, så er det meste som før. Londons finanssentrum fungerer, arbeidsledigheten har økt litt, men ikke dramatisk, EU fortsetter sentraliseringen. Og: Brexit viser seg å ha liten praktisk betydning for Norge – hvis ikke politikerne bruker situasjonen i et eget opplegg som i grunnen ikke har noe med Brexit å gjøre.

På halvlang sikt går kanskje Nederland også ut, muligens Danmark, kanskje Skotland efterhvert, som selvstendig land, når de får tenkt seg om. I så fall oppstår et slags Nordsjøforbund, Storbritannia, Nederland, Danmark, Island, Skotland. Her hadde Norge hatt en naturlig plass. Men norske politikere har neppe mot og beslutningskraft til å være med på noe sånt. De kommer i mange år fremover til å være opptatt med å finne ut hvem som nu er blitt våre ”alierte”. Det er skapt en drømmesituasjon for Kommentariatet, seminarene går. Great Britain er borte, The Empire er blitt en seremoni, og Litle Britain sitter tilbake som ett av Europas små land, mindre enn halvparten av Norge, med foot og pound og pints og hundredweights, med en enorm standsforskjell, Downton Abbey, og elendig fotball.

De som tapte Brexit, og store deler av norske medier, prøver å få det til å se ut som om resultatet var et nei til internasjonalt samarbeid. Slik er det selvsagt ikke. Alle er for internasjonalt samarbeid. Det som Brexit-avstemningen er imot, er en United State of Europe, et oligarkisk styrt, stadig mer utvidet EU uten forankring i folket. Blir dette forstått i Brüssel?

Mens alt dette dundrer og går, så har vi anledning til å lære av det som har hendt. 1) Ordet demokrati betyr faktisk folkestyre. Det er grenser for hvor stor avstanden mellom rikspolitikere og folket kan bli, før folket gjør opprør. Presis som Norge i 1994. 2) Politiske og økonomiske ”eksperter” er muligens eksperter på politikk og børs, men forstår i liten grad langsiktigheten og understrømmene i befolkningen. Som i Norge i 1994. Topp-politikerne i England var sikre på at de skulle få det som de ville, ellers hadde de ikke utlyst folkeavstemning. Presis som i Norge i 1994. 3) Politikerne ser ut til å tro at sammensetningen i nasjonalforsamlingen og det som blir sagt i valgkampene, avspeiler det som foregår av meningsutvikling i folket. ”Folket” er mye mer intuitivt enn ”berægningskunstnerne” (Tranmæl) i regjeringsbygg, i media og på Aker brygge, mye mer kortsiktig - langsiktig og mye mindre ”mellomsiktig”, lite opptatt av kvartalsrapporter og fireårsperioder. Forbausende mange aviskommentatorer og eksperter tolker hendelsen inn i et norsk høyre – venstre koordinatsystem, og ser derfor ikke hvor like Brexit-prosessen og Norges EU-nei er.

Jeg er dessverre ikke sikker på at våre ledende politikere virkelig tar inn over seg at de skal representere FOLKET – og ikke først og fremst partiene. Det samme i Storbritannia. Vi vil ha demokrati, ikke partiokrati, eller – enda verre – oligarki som i Brussel. Dette mener jeg er det viktigste som Brexit illustrerer.

Erfaring viser at det er praktisk talt umulig å revidere innenfra en stor organisasjon med etablert struktur. Istedenfor en Union, trengs et forbund, med respekt for nasjonens egenart, språk, historie, tradisjoner, kultur, og først og fremst respekt for nasjonenes status som naturlige enheter i en større demokratisk internasjonal struktur. Kanskje noe a la de Gaulle´s Nasjonens Europa, noe sånt som ”Det Europeiske Forbund” ”Bund Europas”, ”Federation of Europe” ”Federation de Europa”. Vi er i samme båt, men det må være en båt som flyter, som har ror og motor, ikke som EU nu, med offiserer som sitter på broen og synger om fremtidens havner, mens skuta får mer og mer slagside og mannskapet har begynt å gå i livbåtene.

Og midt oppi alt dette, elefanten i rommet, den rå internasjonale kapitalismen, oftest skjult under den innsmigrende betegnelse globalisering, som har infiltrert den opprinnelig idealistiske ideen om et fredelig, samarbeidende Europa uten vesentlige indre motsetninger. Sånn er det ikke blitt. EU gir blaffen i folk, og redder bankene. EU kan ikke revideres, det er drømmeri. EU må nedlegges. Vi trenger noe nytt, en frihandels- og kulturutvekslingsavtale, uten husmannsparagraf. Om et par hundre år kan dét lede til noe annet.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse