Annonse
Soldater fra Garnisonen i Sør-Varanger oppsatt på båt (RIB). Foto: Forsvaret/Presse

Hva har vi lært og hvordan kan vi gjøre det beste ut av det forsvaret vi har endt opp med?

Var det opp til meg, og antakelig også om det var opp til Diesen, om etterpåklokskapen omsider har slått inn, må vi først og fremst gjenoppbygge landmakten, forsvarsterskelen og evnen til forsvar av eget territorium koste hva det koste vil.

Ja, vi prøver igjen Diesen. La oss legge til side diskusjonen om hva som ble sagt og ikke sagt og snøen som falt i fjor. Men la oss lære av de erfaringene som er gjort. La oss med bakgrunn i dyrkjøpt erfaring rette blikket fremover og diskutere hva slags forsvar vi trenger. Jeg skal som anmodet prøve å gi en grovskisse.

Men la meg først rette opp en villfarelse samt si to ord om forsvarsplanlegging. Diesen påstår at jeg «argumenterer som om behovet for et forsvar er en eksakt størrelse som kan anslås med stor presisjon av det fagmilitære miljø.» Det har jeg aldri sagt. Jeg har tvert i mot gjentatte ganger sagt at «bare spåkoner kjenner framtiden» og at den sikkerhetspolitiske analysen som bør ligge til grunn for forsvarsplanleggingen bør være preget av en stor porsjon ydmykhet siden forsvarsplanlegging fattes under grunnleggende usikkerhet. Det er det stikk motsatt av den mening Diesen tillegger meg. Og det er det stikk motsatte av hva Diesen har postulert da han tidligere påsto at integrasjonen i Europa var kommet så langt at vi kan «utelukke kriser eller kriger av noe større omfang og varighet i Europa.»

Ellers er Diesen upresis når han skriver «at ‘nok forsvar’ umulig kan dreie seg om fagmilitært skjønn, men om politiske avveininger og prioriteringer.» Dette er ikke et enten eller. Det dreier seg om begge deler. Det er et spørsmål både om våre sikkerhetspolitiske behov og et fagmilitært skjønn om hvordan de best kan dekkes, samt et spørsmål om politikernes prioritering av landets sikkerhet opp mot andre politikkområder. Det er ikke bare et spørsmål om politiske prioriteringer alene. Om forsvarsplanleggingen bygger på en på forhånd gitt kostnadsramme definert av politikerne kommer en feil ut. Først må vi definere våre behov slik som for alle andre samfunnssektorer. Så må politikerne prioritere. Deretter må de fagmilitære lojalt følge opp de politiske vedtak. Skrives sikkerhetsanalysen i etterkant for å begrunne en på forhånd gitt budsjettramme blir det som å spenne kjerra foran hesten. Det er ikke lurt. Det er mitt poeng.

Dobbelt feil blir det når den sikkerhetspolitiske analysen som Forsvarsreformen og avviklingen av mobiliseringsforsvaret i etterkant ble begrunnet med, bygget på et særdeles tvilsomt heksebrygg av akademiske motesynseri og optimistiske, men sterkt spekulative sikkerhetspolitiske forutsetninger.

For det var dessverre ikke slik som forsvarsplanleggerne i FD og FFI mente å vite ved årtusenskiftet at ‘historien var død’ og at «Russland var på vei mot stabilt demokrati». Utviklingen i Russland har gått i stikk motsatt retning og landet har rustet opp med stigende råvarepriser siden 2002. Det var heller ikke slik at «integrasjonen i Europa var kommet så langt at krig av noe omfang ikke lenger var mulig.» Vi fikk Georgia i 2008, Ukraina i 2014, et EU som viser klare oppløsningstendenser og Brexit i 2020. Og det var heller ikke slik at «Nordområdene ikke lenger er strategisk viktige.» I tillegg til et Russland som opptrer stadig mer pågående i Nordområdene viser Kina nå både økt interesse og tilstedeværelse i Arktis og Donald Trump vil kjøpe Grønland!?

Dessverre, men ikke uventet og som advart mot, har historien siden årtusenskiftet innhentet de tvilsomme sikkerhetspolitiske forutsetningene som avviklingen av den nasjonale forsvarsterskelen ble begrunnet med. I stedet for å basere forsvarsplanleggingen på historisk erfaring, sunn fornuft, det geografiske faktum at Norge ligger der det ligger i et av verdens mest utsatte geopolitiske veikryss og det faktum at allianser er viktige men flyktige, ble den basert på ønsketenkning og en av politikerne på forhånd gitt økonomisk ramme som åpenbart var for liten til å dekke våre langsiktige nasjonale sikkerhetsbehov.

Perioden er forsøkt beskrevet som ‘et geopolitisk friminutt’ av Haaland Matlary, en av dem som lånte akademisk ferniss til dette tvilsomme sikkerhetspolitiske heksebrygget. Men geopolitikken tar aldri friminutt. Først etter Ukraina i 2014 ble det stuerent å snakke om geopolitikk igjen i FFI og FDs korridorer. Og først ved Forsvarsjef Haakon Bruun-Hanssens Fagmilitære Råd i 2019, og langt på overtid, er den sikkerhetspolitiske analysen omsider brakt bedre i overensstemmelse med de sikkerhetspolitiske realiteter. Først da fikk vi en forsvarssjef som omsider har erkjent at det er de faktiske realiteter og ikke en på forhånd gitt fast økonomisk ramme som bør bestemme forsvarsbudsjettet. At uansvarlige politikere ikke tar de faglige rådene til følge må de nå bære på egen kappe. Forventningen om at den nye forsvarssjefen med hans sterke operative bakgrunn fra Hæren har ryggrad til å bringe dette sporet videre er store i offiserskorpset.

For tesen om ‘det militærteknologiske paradigmeskiftet’ og at overlegen teknologi avgjør alle kriger og at bakkestyrker er overflødige, har vist seg å være en fiksjon. Overlegen teknologi kan vinne slag, men utfallet av kriger avgjøres av mennesker, soldater og sivile samt deres forsvars- og kampvilje og evne til å tåle tap. Det har erfaringene fra bl.a. Afghanistan ettertrykkelig demonstrert. Med overlegen militærteknologi vant vi alle slag, men tapte krigen. Amerikanerne har for lengst innsett dette og trukket den konklusjon at teknologi ikke kan erstatte boots on the ground. Det har vært en gryende erkjennelse av det samme under Bruun-Hanssen. Dette er riktig vei å gå. Landmakten må gjenoppbygges.

Avviklingen av landmakten har kostet vanvittig i form av tapt kompetanse, fult brukelig, men kassert materiell og sanerte baser som vi nå har bruk for. Hæren trengte modernisering og 13 til dels dårlig utstyrte og dårlig trente brigader trengte oppgradering. Men det som ble fremstilt som en modernisering var i realiteten en avvikling. Vi har endt opp med 1, riktig nok velutstyrt, men ufullstendig brigade på drøyt 3.500 soldater som «knapt kan forsvare en bydel i Oslo», samt et sterkt svekket HV på 40.000 soldater. Finland, som har samme folketallet som Norge og omkring halvparten av det norske forsvarsbudsjettet, har en hær med 15.300 aktivt personell og en mobiliserbar reserve på 170.000. Finland har beholdt allmenn verneplikt som Diesen forsøkte å ta knekken på i Norge. Det fikk heldigvis Stortinget forhindret. Men antallet innkalt til førstegangstjeneste er nå under 1/3 av hva det var. At dette har underminert forsvarsevne og forsvarsvilje er hevet over diskusjon.

Så hva må gjøres nå når de grunnleggende forutsetningene som vi har bygget forsvaret på svikter; når de underliggende geopolitiske realiteter omsider slår inn og spenningen i våre nærområder øker; når solidariteten i NATO som vi har bygget vårt fragmenterte forsvar omkring slår sprekker; når vår hovedallierte trekker seg ut og krever at vi dekker vår forholdsmessige andel av forsvarsutgiftene selv; når vi står ribbet tilbake uten en landmakt til å forsvare norsk territorium?

Først og fremst trenger vi fagmiljøer som tar utgangspunkt i sunn fornuft, historisk erfaring og våre geopolitiske omgivelser. Vi trenger fagmilitære rådgivere som har ryggrad og faglig integritet til å fortelle politikerne i tydelig språk hva slags forsvar vi har behov for, hva det koster og hvilken risiko vi løper om de ikke er villig til å betale prisen.

Dernest trenger vi politikere som er seg sitt ansvar bevisst og som evner å prioritere langsiktige forsvarsbehov fremfor kortsiktige velgeropportunistisme. Som borgere, skattebetaler og velgere bør det ikke være for mye forlangt. Landets sikkerhet er for viktig til å bli tatt lett på. Om Diesen skal gis medansvar for avviklingen av landmakten, bør han gis kreditt for utrettelig å ha påpekt at det må være samsvar mellom de oppgavene Forsvaret blir pålagt og de midlene det blir tildelt av Stortinget. Samsvar mellom mål og midler er mangelvare og er det fortsatt.

Og dernest trenger vi gode allierte. For å få det må vi selv være en god alliert. I forhold til NATO bør vi snarest følge opp 2%-forpliktelsen og dekke våre forholdsvise andel av utgiftene i NATO og strekke oss langt for å gjenoppta rollen som NATOs ører, øyne og permanente tilstedeværelse i Nord. Og vi bør, slik Diesen foreslår, søke å styrke forsvarssamarbeidet med våre naboer, de nordiske land og eventuelt med EU, men det må skje i tillegg til, og ikke i stedet for, NATO og amerikanske sikkerhetsgarantier som vårt nåværende forsvar er totalt avhengig av.

Forsvarssjefens fagmilitære råd fra oktober 2019 representerer et vendepunkt i forsvarsplanleggingen, riktig nok for lite og for sent, men dog et viktig vendepunkt. Man har omsider innsett at trusselen fra internasjonal terrorisme kom i tillegg til, og ikke i stedet for, det tradisjonelle trusselbildet. Forsvarets innretning har nå fått fokus tilbake på forsvaret av landet og ikke på deltakelse i ørkesløse kriger i Midtøsten. Alternativ A, utgjør en god start med vektleggingen på gjenoppbyggingen av landmakten.

Forsvarssjefen tilrår at antall vernepliktige øker med 6800. Jeg ville gått enda lenger og rådet politikerne til en gradvis gjeninnføring av allmen verneplikt. Det foreslås fem nye manøverbataljoner. Jeg ville foreslått to nye brigader, slik at vi får en i Nord-Norge, en i Midt-Norge og en i Sør-Norge med tyngdepunktet vendt mot nord. I tillegg må HV og mobiliseringskapasiteten styrkes og Sjøheimevernet gjenopprettes. Etter nedleggelsen av Kystartilleriet og Sjøheimevernet er vår lange kystsone nå uten militær tilstedeværelse. Og Hæren må, som Forsvarssjefen tilrår, tilføres nye helikoptre og økt løftekapasitet. I tillegg bør helikopterberedskapen i Nord-Norge gjenopprettes. I stedet for 4 nye kostbare og sårbare fregatter ville jeg foreslått 4 ekstra ubåter og til sammen 8 (vi hadde 19 tidligere) som vil være mindre sårbare og mer avskrekkende og jeg ville, som Forsvarssjefen foreslår, forlenget korvettenes levetid. Det felleseuropeiske skandaleprosjektet knyttet til leveringen av de marine NH90-helikoptrene, som nå er 9 år (!) forsinket og full av feil og mangler, bør termineres per omgående og erstattes med amerikanske SEAHAWK. Kostnadssluket F-35 er det for sent å gjøre noe med, men som avtroppende forsvarssjef foreslår, er det tvingende nødvendig å bygge opp et adekvat luftvern for jagerflyene som i dag er fullstendig uten beskyttelse. Orion-flyene bør skiftes ut med nye P8 Poseidon, men de bør forbli på Andøya. Og om ønskelisten var mulig å innfri burde Sivilforsvaret oppgraderes og totalforsvarskonseptet gjeninnføres.

Det vil koste penger, mer penger enn Alternativ A som koster 25 milliarder mer frem til 2028 enn det regjeringen har lagt opp til. Mye kan spares inn ved å gjøre det beste ut av det vi har og slutte den kostnadsdrivende praksisen med å velge nytt på øverste og dyreste hylle. Den spisse enden må spisses ytterligere. Vi trenger ikke over 600 offiserer med grad av oberstløytnant eller høyere og et forvokst FD. Finland har med en hær som er 5 ganger så stor som den norske knapt 70 offiserer med oberstløytnants grad eller høyere. Og i stedet for konsentrerte formasjoner og dyre kapasiteter som F-35, fregatter og stridsvogner peker både teknologiutviklingen (presisjonsstyrte hypersoniske kryssermissiler) og marginalbetraktninger (forsvarsevne per krone) i stedet mot et operasjonskonsept med flere, lette, mobile og fleksible kapasiteter i spredte formasjoner som det vil være mer krevende og mer kostbart for en motpart å nøytralisere (presisjonsstyrte kryssermissiler er dyre).

Der det fagmilitære rådet fortsatt svikter, er det absolutte premisset om at våre allierte vil komme oss til unnsetning uansett. Uansett hvem vi er alliert med eller samarbeider med og som den senere tids utvikling tydelig understreker, må vi alltid først og fremst stole på egne krefter. Selv små nasjoner kan mobilisere en formidabel motstandskraft og med enkle midler gjøre en motparts risiko og tap uakseptabelt høye. Det innebærer at vi først og fremst bør satse på defensive kapasiteter med tilstrekkelig volum og tilstrekkelig forsvarsvilje til troverdig avskrekking.

Var det opp til meg, og antakelig også om det var opp til Diesen, om etterpåklokskapen omsider har slått inn, må vi først og fremst gjenoppbygge landmakten, forsvarsterskelen og evnen til forsvar av eget territorium koste hva det koste vil. Det er ikke slik at vi ikke har tåd. Det er et spørsmål om politisk vilje. Da må vi imidlertid de fagmilitære rådgiverne ta utgangspunkt i sundt bondevett og våre sikkerhetspolitiske behov og fortelle politikerne i klartekst hva det innebærer og hva det koster slik at det er åpenbart hvilken risiko de tar ved å la være. Det er det vi har fagmilitære rådgivere til. Så får det endelige ansvaret ligge på politikernes skuldre der det hører hjemme. Det er det vi har politikere til.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse