Annonse
Hyttedebatten tar nesten ingen ende, og de verste debattantene og kverulantene får meg til å minnes det vi i min gamle avdeling i Forsvaret kalte for «gnagere», skriver Hans Kr. Elvenes. (Foto: Colourbox)

Hva kan egentlig gå galt når hyttegnageren kommer?

Tiden er inne for å stå opp og være solidarisk overfor tiltak som blir gjort og foreslått.

Skal vi lytte til rådet fra min gode venns 95 år gamle mor, så er svaret: ALT. Hun skulle gi «glunten» ett velmenende råd i disse koranatider, som hun tidlig kalte det. «KARL! Pass dæ førr ALT!!» sa hun på ett tidspunkt, hvor samtalen dreide seg om viruset som var under oppseiling, og vi bare ventet på første smittetilfellet i Norge.

Nå er det heldigvis ikke så ille at ALT kan gå galt, men om vi sier at mye kan gå galt, så vil jeg tro «det nikkes rundt bordet.»  Hvorfor det kan gå galt er det mange årsaker til, og jeg har i dette innlegget lyst å peke på noen få men etter min mening viktige variabler.

Hytteeiere og media

Hyttedebatten tar nesten ingen ende, og de verste debattantene og kverulantene får meg til å minnes det vi i min gamle avdeling i Forsvaret kalte for «gnagere». Hva var det som karakteriserte disse «gnagerne»? Som uttrykket antyder, de «gnog» og «gnog» som vi sier i nord. Om alt og ingenting, de skulle vite ting de ikke var autoriserte for – de skulle ha – de var sjelden fornøyde, og de hevdet med en selvfølgelig mine at egne behov skulle dekkes først og helst i går. Jeg husker godt den misnøye som spredde seg, og enda bedre hvor utrolig deilig det var for arbeidsmiljøet når de søkte seg vekk. Jeg opplevde flere sesonger med gnagere og det var like interessant å legge merke til hvilket kvalitetssprang som ble gjort i riktig retning hver gang en eller flere forlot.

Gnagerne blir vi ikke kvitt i landet, og vi alle har vel ett eller flere områder i livene våre hvor vi av andre kan settes i båsen, «gnagere».

Det er imidlertid en tid for alt, og i noen situasjoner må man bare dra lasset sammen og innfinne seg med å gå i den retningen det er pekt i. Det skulle ta seg ut om brannmannskapet under en brann begynte å devaluere brannleders ordrer. Eller hevde sin rett hva gjelder arbeids- eller spisetid.

Personlig klarer jeg ikke helt å forstå hyttefolkets gnaging og surking over at de ikke kan få dra på hytta si slik situasjonen nå har utviklet seg. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at en ikke skal overbelaste små kommuners helsevesen? Og at dette må gjelde uansett om du kommer dit med bobil, ligger i telt, i snøhule eller under en skjørtegran? Det siste kreative nå er å bo på hotell i bygda, for så og dra på «dagstur» til hytta si!!!? Det er jo i himmelens navn ikke hva du oppholder deg i, men situasjonen AT du og mange andre oppholder dere i vertskommunen over tid, man ikke vil ha. At man så begynner å sette spørsmålstegn eller finner smutthull ved et regelverk som de samme hytte eiere har vært med på å framtvinge, ja det tar etter min mening kaka. Er det virkelig dette vi vil at våre myndigheter skal bruke tid og krefter på slik situasjonen er?

Hva slags ansvar har media i så måte? Etter min mening må man slutte å gi disse gnagerne og andre voksne som framstår mer som tenåringer, spalteplass. Overse dem, slik at de ikke får bensin på bålet sitt. Styr dem inn på «hyttebloggen» eller hvor de nå har sine fora, men la oss slippe å ha dem i lokal og riksmedia. Og kjære jurister, hell ikke enda mer bensin på bålet ved å klappe dem på skuldra og si at lovgivningen er nok tvilsom, og du har helt rett. Jeg pleier å si til mine naboer at selv om det er 30 km sone her i gaten, så har du faktisk lov å kjøre saktere, ett barn som plutselig kommer ut bak naboens parkerte bil, klarer du kanskje å unngå da.

Jeg hilser derfor med glede oppslaget i Nordlys 26.03.20 om to hytteeiere som nå opplever en interessant situasjon. Deres hytter ligger på samme øy, nemlig Rebbenesøya nord for Tromsø. En hytte ligger i Karlsøy kommune. Den andre i Tromsø kommune. Begge eiere bor i Tromsø kommune. Dette gjør at en hytte eier legalt kan dra på hytta si. Den andre ikke. Begge hytteeiere sier nå at det er helt greit å bli hjemme i påsken, slik situasjonen er. Slike oppslag er det vi trenger, folk som viser en fornuftig og ikke minst ansvarlig handlemåte i en krise situasjon. Nå kunne jeg vært stygg å si at vi måtte jo nordpå for å finne en slik holdning, men se det skal jeg ikke. Jeg velger å tro at det er mange som har samme holdning sør i landet. Det er bare det at media slipper gnagerne til. Samt at fornuftige folk mener at såpass må man kunne yte uten media oppslag.

Fremmed etterretning og destabilisering

Det har kommet nok en interessant variabel inn i denne krise situasjonen landet vårt er i. Nå har russisk etterretning fattet interesse og driver sågar og analyserer situasjonen i Norge. De ser f.eks. på reaksjonsmåter og mønstre ved de ulike samfunnskritiske nivå. Samtidig som de ser på hvordan ulike kritiske tjenester takler sine lovpålagte oppgaver. Ikke så ulikt situasjonen vi hadde på grensen mellom Murmansk og Finnmark fylke for noen år tilbake. Som tidligere etterretningsoffiser er jeg forundret over at man lar seg sjokkere og overraske over dette. Etterretnings aktivitet har pågått siden tidenes morgen. Det burde vel heller overraske oss om f.eks. Russlands etterretningstjeneste kom på banen og hevdet at slik koronaen herjer med oss alle nå, vil vi i solidaritet IKKE drive aktivt etterretningsaktivitet mot andre land.

Det man imidlertid burde være opptatt av, er hvordan Russland opererer på bakgrunn av analysene. Men mest av alt burde vi være opptatt av hvordan vi som borgere, media og landets myndigheter og politikere reagerer på en slik aktivitet som Russland nå har intensivert. Og som ofte til slutt ender opp med å brukes i de stabiliserings operasjoner mot andre nasjoner.

Fra den gamle sovjettiden vet vi at myndighetene nærmest «by default» holdt sine borgere uvitende om mye av egen aktivitet. De hadde full kontroll på informasjons strømmen, og da sovjetiske teknikere og forskere fant opp verdens første kopimaskin, ble den prompte beslaglagt. Her var det ett klart potensiale for uautorisert spredning av informasjon. (The Red Web) At Russland er en av de beste i klassen når det gjelder «maskirovka» bør ikke være noen hemmelighet. Det er i så måte interessant å se hvordan Russland nå omskriver Korona smittede til å være «personer med lungebetennelse.»  Dette vises bl.a. på global statistikk over landenes innmeldte tall både på koronatilfeller og dødsfall.

Da internett ankom landet, ble det raskt tatt kontroll på av myndighetene. Tilsløringen av informasjon fortsatte og etter Sovjets fall og Russlands tilblivelse, så man at de operasjoner som ble holdt innenfor landets grenser kunne tas enda lengere. Tilslørings operasjonene gled mer og mer over i de stabiliserings operasjoner. Internett ble en viktig plattform for å utvikle operasjoner de fleste nå er klar over skjer. Formålet er i all hovedsak og de stabilisere det vestlige samfunn, for å skape splittelser mellom vestlige demokratier.

Forslag til påskelektyre i så måte kan være to gode bøker: The Red Web, The Kremlin's War On The Internet, av Andrei Soldatov og Irina Borogan. Samt: Russlands hemmelige krig mot vesten, av Øystein Bogen.

Myndighetene og koronatiltak

Jeg har fra tid til annen tenkt at Norge må være en drøm for ett land som vil sette i verk en de stabiliserings operasjon mot oss. Vi har en åpenhet som er unik, vi har en naivitet som er unik og ikke minst så har vi en tillitt til hverandre som er unik. Vi liker å diskutere og sette spørsmålstegn ved dette og hint. Det ovenstående er jo flere av kjennetegnene på et velfungerende demokrati. I Internasjonale Operasjoner (INTOPS) har jeg opplevd å bli ledd litt nedlatende til, i diskusjoner med bl.a. amerikansk personell. Deres holdning har nok i større grad enn min vært «skyt først – spør siden». Våre grunnleggende holdninger gjør oss etter min mening sterke som samfunn. At vi i hverdagen opplever at personer utnytter dette og tar seg til rette har vi i den senere tid dessverre opplevd både blant folk flest, men også blant våre øverste tillitsvalgte. Dette takler vi imidlertid når dagliglivet går som normalt.

Det er når det røyner på og vi blir utsatt for ytre press, samt satt på store prøvelser, vi begynner å slå og bite i nær sagt alle retninger. Da kan våre gode egenskaper også tulle det til for oss. Demokrati-medaljen har også en bakside.

I en krisesituasjon trenger vi en klar ledelse, det kan vi selvfølgelig diskutere om vi nå har. Vi kan også velge å diskutere tiltak og være høyst uenig i disse. Vi kan være så uenige at vi nærmest saboterer dem på en slik måte at vi øker smittehastigheten som vi jo ønsker å få ned, og derved spre belastningen på vårt helsesystem utover i tid.

Jeg mener at tiden vi nå er inne i og som vi står foran, har mest å tjene på og legge uenighet til side og hegne om våre sittende myndigheter. Tiden er inne for å stå opp og være solidarisk overfor tiltak som blir gjort og foreslått.

Alle tiltak som skal forebygge eller begrense en uønsket eller uheldig utvikling må evalueres underveis. Hull og luker i tiltakene må bøtes og skalkes, og tiltakene må få virke over tid før man kan evaluere og justere. Så får man i etter tid ta oppsummeringene på hva som gikk galt, og hvilke endringer som ikke ble gjort, og ikke minst hva må vi bli bedre på. En slik evaluering må og skal våre myndigheter tåle.

At lokale politikere velger å ha enda strammere tiltak enn det man sentralt foreslår er etter min mening ett resultat av at man forstår intensjonsbasert ledelse. Dette er ett begrep som bl.a. gjør norske styrker i INTOPS er unike. Stedlige styrkeledere forventer slik ledelse som betyr at det er øverste leder på bakken, der og da som vet best, har best innsikt i situasjonen og derfor kan ta de beste avgjørelser. Når nord norske ordførere gjør nettopp dette, så skal vi være meget fornøyde og samle oss rundt en slik ledelse. At media velger å slå mynt på og fremstille dette som store konflikter mellom sentral og lokal makt, samt mellom skillelinjen, nord og sør, er etter min mening å gi gnagerne mer bensin på sine bål.

Jeg synes vi alle bør gå i oss selv i denne vanskelige tiden vi er inne i. Spørre seg hvordan man som journalister kan arbeide og fremme utvikling. Dette uten å bli for tannløs og ukritisk i forhold til situasjonen, men allikevel finne samfunnsviktige tema å skrive om. Det er ikke tiden for å skulle kaste politikere. Ei heller sette politikere i den situasjonen at de hele tiden må tenke på neste valg. Det er ikke slik man får gjort gode vedtak og derved sette i gang adekvate tiltak. Det er ikke slik vi hjelper nasjonen framover i denne krisetiden.

Like viktig er det hvordan vi som privatpersoner yter. Hvordan bruker vi sosiale plattformer? Spyr vi «eder og galle» i alle retninger, eller snakker vi naboen – venninna – kompisen – de nære, til rette, når de «tar av» og lar seg påvirke av nettroll og andre som på finurlige måter får drevet en kile inn i ett maskineri som skal yte best mulig slik landet nå ligger? Til slutt: klart du skal på ski i påsken, men gjør den kortreist, du kan f.eks. jo legge ski- eller toppturen slik at du kommer deg ned til vei og videre til legevakt ved eventuelt beinbrudd. Beinbrudd kan man jo også oppleve utafor døra si og på joggeturen. Akkurat nå koker det hele ned til å handle på en slik måte at våre myndigheter kan sette inn ressursene der de er strengt nødvendige for å hindre at liv og helse unødig går tapt.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse