Annonse
Tanken bak en dystopi er at fremtidsvisjonene er av en art som gjør at vi vil sette alt inn på at de nettopp ikke skal realiseres. Det litterære gjør at vi skal nærme oss problemet ikke bare intellektuelt, men oppleve det følelsesmessig, skriver Henning Howlid Wærp. Illustrasjon: Colourbox

Hva kan litteraturen gjøre i klimadebatten?

Over hele landet arrangeres det i dagene 17.-28. januar en klimafestival. “Klimafestivalen § 112” er en mobilisering rundt en av verdens vakreste grunnlovsparagrafer, vedtatt i 1992:

  • «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.”

Samtidig som den naturvitenskapelig orienterte konferansen Arctic Frontiers ble arrangert i Tromsø, inviterte Tromsø bibliotek til en kveld om litteratur og økologi. Hvilken rolle spiller litteraturen i klimadebatten? Bak spørsmålet ligger det en mistanke om at vitenskapen ikke bare er et middel til å løse de økologiske problemene, men også selv er årsaken til de samme.

Den tyske sosiologen Ulich Beck hevder at det lenge har vært en  harmoniserende formel at det teknologiske fremskrittet er ensbetydende med et samfunnsmessig fremskritt. Han kaller dette ironisk for “fremskrittets optimistiske panser”. Forurensning som risiko har imidlertid i dag blitt det dominerende produktet til de industrielle landene, og ikke bare en uønsket sideeffekt. En verdidebatt må derfor føres også andre steder enn innenfor vitenskapen. Blant annet i kunsten.

“Stenkullsky”

Da jeg vokste opp på Kongsberg på 1970-tallet, var det særlig én sak som opptok oss når det gjaldt miljø: sur nedbør fra Storbritannia som gjorde fiskevannene på Østlandet tomme. Jeg tenkte dengang at sur nedbør var et moderne problem, og ble overrasket da jeg oppdaget at Henrik Ibsen skrev om dette allerede i 1866. I dramaet Brand kan vi lese:

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryger lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen

drysser ned, som askeregnen

Det er med den industrielle revolusjon at forurensningen i større skala begynner. De første som skriver om dette er romantikkens diktere. Litt urettferdig tenker man ofte at romantikken er livsfjern. Men romantikerne har et radikalt potensiale i forhold til økologiske spørsmål. Mens opplysningstiden forsøkte å avfortrylle naturen ved hjelp av vitenskap og fornuft, reagerte romantikken med gjenfortrylling av det som lå utenfor den menneskelige sivilisasjonen. Romantikerne levde i en tid som var preget av usikkerhet overfor konsekvensene av menneskeskapte miljøforandringer, av industriens forurensning av luft og vann. Deres vektlegging av naturen kan sees som en protest mot en samfunnsform som setter kortsiktig økonomisk vekst over hensynet til bæredyktighet. I romantikken ligger for eksempel opphavet til nasjonalparker og dyrevelferd.

Pastoralen         

I Greg Garrards bok Ecocriticism (2004) sees pastoralen og apokalypsen som to av de mest virkningsfulle sjangrene innen økokritikken, med tanke på å vekke folk til handling i forhold til miljøvern. Pastoralen gir bilder av et bedre liv, en landlig tilværelse med mennesket i samklang med sine naturgitte omgivelser, mens apokalypsen skildrer et urbant helvete etter økosystemenes og sivilisasjonens sammenbrudd. ”Apocalyptic fiction” er en virksom sjanger fra slutten av 1800-tallet og fremover, med motiver som pandemier, miljøkatastrofer, utenomjordisk invasjon, atomkrig, datakollaps, maskinenes overtaking m.m. Mot den komplekse og uforutsigelige verden disse undergangsskildringene risser opp, står pastoralen med sine bilder av enkelhet og oversiktlighet.

Knut Hamsuns roman Markens grøde  fra 1917 er den fremste pastoral i norsk litteratur, Isak og gården Sellanraa i den nordnorske ødemarken. Men man kan også trekke fram en bok fra året etter, Gabriel Scotts Kilden. Eller brevet om fiskeren Markus. Om Markus heter det: ”Han tar lære av fuglen i luften, av treet i skogen, av fisken i vannet. Ja, om det er krabbene nede på bunnen, så lærer Markus av dem med.” På samme måte som hos Hamsun er det mange utsagn om nøysomhet. ”For nøisomheten er lykkens vugge, den nøisomme har det oplatte sinn, den dype muld og det klare øie som likesom gjenspeiler all naturen og opptar i sig alt vakkert og godt uten å spørre om verd eller rang.”

Dystopien

I Knut Faldbakkens Uår. Aftenlandet (1972) havner det moderne livet på fyllingen, i en dystopisk fremtidsskildring. Boka var i samklang med den voksende miljøbevisstheten på 1970-tallet: Erik Dammans Fremtiden i våre hender hadde kommet i 1972 og foreningen med samme navn ble stiftet i 1974. Arne Næss lanserte sin dypøkologi i 1972 med boka Økologi og filosofi.       

Faldbakkens romanen fikk mye oppmerksomhet og mange lesere, men med 1980-tallets jappetid ble den som andre politisk og samfunnsengasjerte bøker fra -70-tallet litt glemt, før den har fått fornyet aktualitet på 2000-tallet. For eksempel ble Uår viet stor oppmerksomhet under Ordkalotten. Tromsø internasjonale litteraturfestival i 2012, da “søppel” var tema for festivalen.

Tanken bak en dystopi er at fremtidsvisjonene er av en art som gjør at vi vil sette alt inn på at de nettopp ikke skal realiseres. Det litterære gjør at vi skal nærme oss problemet ikke bare intellektuelt, men oppleve det følelsesmessig.

Der er mangt skjult i naturen”

Filosofen Arne Johan Vetlesen ønsker i boka The Denial of Nature (2015) å utmynte en nærhetsetikk basert på erfaring, der følelser spiller en sentral rolle for moralen. Han tar til orde for et skifte fra å teoretisere over til å erfare naturen. Som et alternativ til Descartes´ dualisme ser Vetlesen mennesket som i et psyko-fysisk fellesskap der det kan møte, kommunisere med og knytte følelsesmessige bånd til ikke-menneskelig natur. Vi må bryte med tanken om at naturen er der for menneskets skyld.

Dette reflekterte Knut Hamsun over allerede i 1889: “Menneskene skal ikke erkjenne seg hverken som særvesener eller som naturens beherskere, men simpelthen et grann, et punkt, plassert på det kosmiske alt”. Naturen, de ikke-menneskelige artene og livsformene, tilkjennes egenverdi og ikke bare instrumentell verdi. Dette er tanker som kommer opp igjen med Arne Næss og dypøkologien.

Den tyske samfunnsviteren Max Weber karakteriserte og oppsummerte i 1917 Vestens rasjonalisme i uttrykket “die Entzauberung der Welt”, at verden er blitt avmystifisert eller avfortrollet. At man kan beherske alle ting ved beregning.

Det at det ikke skulle finnes noe hemmelig eller uberegnelig, er noe diktningen ofte opponerer mot. For å ta et utdrag fra Knut Hamsuns “Fra det ubevisste sjeleliv” i 1890: “Man har et gammelt ord, som sier: Der er mangt skjult i naturen”.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse