Annonse
Hva kan du og jeg gjøre for å bidra til at sånt ikke skal skje igjen? skriver Kjersti Bakken etter tragedien på Fagereng. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Hva kan vi gjøre?

For oss som bor i Tromsø har starten på adventstida blitt dramatisk annerledes gjennom mandagens ufattelige tragedie: en ung trebarnsmor synes å ha valgt å avslutte livet for seg selv og minst ett av barna sine. Hun kom fra et land med langvarig borgerkrig, vold og sult, til rike, trygge Norge hvor mannen hennes tidligere hadde fått midlertidig opphold. Her var de trygge. Likevel skjedde dette. Hvordan kunne det? Spørsmålene vi sitter med er mange og grunnleggende.

Mens politi har hatt fokus på etterforskning og det strafferettslige, har kommunen stilt opp med kriseteam for de berørte og råd til befolkningen om hvordan vi kan snakke med barna våre om det som har skjedd. På skolen til den døde jenta har de tent lys, heist flagg på halv stang og hatt samlingsstund for elever og lærere. Media har dekket tragedien utførlig. Avisoverskrifter som «Drap og forsøk på drap» viser til politiets hypotese for handlingen og siktelsen av moren. For mange fremstår imidlertid dette mindre viktig ettersom kvinnen allerede er død. Oppmerksomheten kan nå med fordel dreies mot noe mer konstruktivt.

Det er så langt få eller ingen (Silje Solstad i Nordlys er et hederlig unntak) som har snakket eller skrevet om hva vi kan gjøre for at dette ikke skal skje med flere? Hva kan vi som naboer, som samfunn, som regjering, politikere og kommune gjøre?

På nasjonalt nivå må politikerne handle i tråd med det forskning har vist om betydningen av å beherske språket og å kjenne kulturen. Utfordringen med at mange flyktninger og særlig kvinnene, står utenfor arbeidslivet, må i første rekke søkes løst ved å gi mer og bedre tilpasset norskopplæring. Kommunen må derfor ikke skjære ned, men bygge opp og forbedre tilbudet. Over halvparten av flyktningene som har kommet til Norge de senere år har ingen utdanning eller bare grunnskole. I tillegg til at absolutt alt er nytt; kulturen, språket, religionen og klimaet har de ikke hatt mulighet til å lære hvordan man skal lære. Kravet om å lære norsk oppleves derfor umulig for mange. De lever i mange år i det norske samfunnet uten å kunne tilfredsstillende norsk. Dermed blir de stående utenfor så vel utdanning og arbeidsliv som andre sosiale sammenhenger. Det er først når man kan forstå og føre vanlige samtaler med andre nordmenn, at utenforskap blir mindre sannsynlig.

Nøkkelen til å bli integrert er å snakke godt norsk. Manglende forståelse og kommunikasjonsevne er trolig viktigere hindre for god integrering enn klesplagg og hudfarge. God språkbeherskelse er forutsetningen for og inngangen til videre utdanning og arbeid. Dette er avgjørende viktig for å kunne beholde et mest mulig likeverdig samfunn. Uten god språkbeherskelse klarer man heller ikke å sette ord på ting som er vanskelig. Begrensede språkferdigheter bidrar lett til en utilstrekkelig forståelse av hvor eller til hvem i hjelpeapparatet man kan gå med ulike problemer. Kanskje har det også vært medvirkende i tragedien vi nettopp har opplevd.                                                     

Hva kan du og jeg gjøre for å bidra til at sånt ikke skal skje igjen? Det enkleste av alt: vi kan snakke med naboene våre! Det er ikke all verden som skal til. Kanskje bare et «hei» og et smil, eller gjerne en liten samtale. Få vite litt om hvem de andre er, kanskje kan vi hjelpe hverandre eller invitere på kaffe? Nå går det mot jul. Det er en fin anledning til å gi en liten oppmerksomhet; kanskje en blomst, julekaker, et hyggelig kort? Signalisere at «jeg ser deg og jeg er her, hvis du trenger meg.»

Eller vi kan bidra som frivillig hos Tromsø Røde Kors og være kontaktperson for en flyktning eller flyktningfamilie (flyktningguide) eller delta på Norsktreningen, et samtaleforum for innvandrere. Også andre organisasjoner (Kirkens Bymisjon og flere) driver arbeid for folk som er ny i Norge. Det er oppgaver nok for mange frivillige.

Flyktninger flest sier de savner nordmenn å snakke med, å være venn med. Mange opplever oss som travle og reserverte. Men Tromsø er jo kjent for å være en varm by med rause og inkluderende mennesker. Vi ønsker fortsatt å ha den merkelappen, gjør vi ikke?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse