Annonse
Nasjonale myndigheter over hele verden fortsatt strever med å finne den ultimate strategien for å bekjempe dette skumle viruset, skriver UiT-professorene Kristoffer Rypdal og Martin Rypdal. (Foto: Colourbox)

Hva kan vi lære av første koronabølge i møtet med den neste?

Enkelte land med lave dødstall i første runde opplever nå rask økning i smittetallene.

Det er nyttig å tenke på koronapandemien som et bølgefenomen der smittetall og dødstall svinger både i tid og rom. Dette skjer fordi det er krefter som både driver og demper epidemien. Den biologiske drivkraften for pandemien er virusets evne til å formere seg med mennesker som vert, mens den sosiale kraften er vertens mobilitet og tilbøyelighet til nærkontakt med andre. Den biologiske motkraften er utbredt immunitet i befolkningen, men for COVID-19 spiller foreløpig slik immunitet liten rolle.

Motkreftene er snarere av sosial og politisk art. Én kraft er at de mest aktive sprederne av sykdommen blir infiserte og immune i et tidlig stadium av epidemien. Andre er resultater av politiske beslutninger som fører til sosial distansering og redusert mobilitet. Alle bidrar til å redusere antall nye smittetilfeller som forårsakes av en gjennomsnittlig smittebærer. Når dette tallet blir lavt nok vil antall aktive smittebærere avta, og første bølge i epidemien går mot slutten.

Dette forløpet har vi sett i praktisk talt alle land som har hatt smitte av betydning lengre enn 2-3 måneder og som har et troverdig rapporteringssystem. Tidspunktet for utbruddet av den første bølgen varierer imidlertid fra land til land, og utbredelsen over jordoverflaten følger et mønster som også er typisk for et bølgefenomen.

Man snakker gjerne om Hubei-provinsen i Kina som episenteret for pandemien, og bruker dermed et bilde hentet fra seismologi. Dette bildet må imidlertid ikke oppfattes slik at epidemiens styrke avtar med avstanden fra episenteret, slik det skjer med jordskjelv. Viruset forsyner seg av den biososiale drivkraften i systemet og bølgen kan vokse i styrke etterhvert som den beveger seg bort fra episenteret.

Vi har studert systematisk forløpet av dødsraten i den første bølgen i 73 ulike land og forsøkt å finne en enklest mulig karakterisering av disse epidemiske kurvene for å finne en forklaring på de enorme variasjonene av de akkumulerte dødstallene.  For eksempel at dødstallet per million innbyggere er nærmere 12 ganger høyere i Sverige enn i Norge. Resultatene er beskrevet i en artikkel som er sendt til fagfellevurdert tidsskrift.

Vi har funnet at det akkumulerte dødstallet i første bølgen i alle disse landene er svært godt beskrevet av en S-formet kurve som er fullstendig bestemt av to tall. Det ene tallet er vekstraten på det tidspunktet antallet døde overstiger 1 per million innbyggere. Enkelt forklart måler dette tallet prosentvis økning av antall koronadøde hver uke. Hvis dette tallet holder seg konstant, vil antall døde øke eksponentielt og vokse inn i himmelen. Men vi har alle erfart at dette ikke skjer. Dette skyldes at utviklingen i hvert land er bestemt av to rater, en vekstrate som forteller hvor raskt smitten øker i starten, og en dempningsrate som forteller hvor fort den avtar når smittetallene går ned. Vekstraten is starten er i hovedsak bestemt av hvor raskt og effektivt det iverksettes mottiltak, mens dempningsraten i større grad er betinget av myndighetenes evne til å opprettholde tiltak over tid.

En bemerkelsesverdig observasjon vi gjør i vår studie er at svært små forskjeller mellom ratene i ulike land fører til store forskjeller i dødstall. Vi ser for eksempel at Sverige bare har 40 prosent høyere vekstrate i starten enn Norge, men dette fører til nesten 6 ganger fler døde. Videre er dempningsraten som dødstallene faller med etter at toppen er nådd bare 15 prosent lavere i Sverige, men det fører til ytterligere dobbelt så mange døde i Sverige. Spania har på sin side 30 prosent høyere vekstrate enn Sverige, men ender opp på samme dødstall gjennom en kraftig nedstengning gjennom våren og forsommeren.

Når vi plasserer alle landene i et diagram som viser vekst- og dempningsrater samt totale dødsfall i første bølge, så finner vi svært stor variasjon. De nordiske landene, med unntak av Sverige, faller i midten, med grovt sett 100 døde per million. En annen gruppe, som er dominert av land i Sørøst-Asia, har mindre enn 10 døde per million, mens en rekke EU-land, samt USA og Brasil, ligger nærmere 1000 døde per million. Innen hver gruppe har noen land rask smittevekstvekst fulgt av rask dempning, mens andre har lav vekst og lav dempning, men med omtrent samme dødstall som resultat. 

Analysen vår gir ikke annet enn en forenklet beskrivelse av de epidemiske kurvene, og sier selvsagt ikke noe om årsakene til at de to ratene er så forskjellige i ulike land. Beskrivelsen kan imidlertid være til hjelp når det gjelder å finne slike årsakssammenhenger. Ikke minst vil den kunne være til hjelp for å håndtere smitten i land der første bølge fortsatt er i frammarsj, og i land som Norge, der andre bølge er i ferd med å slå inn. 

Foreløpig ser vi langt lavere dødstall i forhold til smittetall i andre bølge i disse landene. Det tyder på at den nye bølgen kan ha en annen dynamikk, for eksempel med større smittespredning blant unge. Foreløpige tall fra bølge nummer to viser imidlertid ingen klar sammenheng mellom dødstallene i første og andre bølge i samme land. Enkelte land med lave dødstall i første runde opplever nå rask økning i smittetallene. Eksempler er Japan, Hong Kong og Tsjekkia. På den annen side er det land med svært høye dødstall i første som nå ikke viser noen tegn til en ny bølge. Et eksempel på dette er Storbritannia. Disse variasjonene tyder på at nasjonale myndigheter over hele verden fortsatt strever med å finne den ultimate strategien for å bekjempe dette skumle viruset.

 

 

 

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Nordlys overvåker denne debatten kontinuerlig mellom kl. 07 og 24. Kommentarfeltet er nå stengt og åpner igjen kl. 07.00. Velkommen tilbake da!
Annonse