Annonse
IDYLL: En fluefisker prøver lykken i Lakselva, Porsanger. Sjansen for å få en rømt oppdrettslaks øker stadig. Foto Asbjørn Jaklin

Hva kommer det av at vi er så villige til å ødelegge praktfulle naturverdier i dette landet? Hvorfor sløser vi sånn med det beste vi har?

I historiebøkene vil det stå at vi hadde noe unikt, men lot det bli ødelagt, med åpne øyne. De vil ikke tilgi oss.

Vi kan ikke si at vi ikke ble advart. År etter år kom det illevarslende rapporter. Denne uka kom en ny.

Nesten hver femte laks som svømmer rundt i norske elver er en rømt oppdrettslaks. Mengden er dermed klart over faregrensen for genetisk påvirkning av villaksen.I flere nordnorske elver er tallene enda verre.

Hva kommer det av at vi er så villige til å ødelegge praktfulle naturverdier i dette landet? Hvorfor sløser vi sånn med det beste vi har og som folk i andre land misunner oss intenst?

Hvert år samles det inn skjellprøver av laks i en rekke elver. Skjellprøvene avslører om det er vill eller rømt laks det er snakk om.  

For enkelte elver er innblandingen av oppdrettslaks ekstrem, som i Salvassdraget i Nord-Trøndelag og Storelva i Lebesby. Der er sju av ti lakser oppdrettslaks.

Ifølge en fersk rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) stammer nå gjennomsnittlig 18 prosent av laksene i norske elver fra oppdrett, en andel som innebærer høy risiko for genetisk påvirkning av villaksen.

Forskningssjef Kjetil Hindar i NINA sier til Dagens Næringsliv at de ser ingen bedring, selv om oppdretterne selv har hevdet at rømningstallene er for nedadgående.

Flere av de nordnorske lakseelvene ligger over landsgjennomsnittet (i prosent oppdrettslaks): Storelva i Lebesby 70, Skøelva 35, Vestre Jakobselv 25, Altaelva 22 og Reisaelva 20.    

Målselva hadde 16, Kvænangselva 13 og   Repparfjordelva 12   prosent.

Tallene gjelder situasjonen slik den var høsten 2013 og vil påvirkes både av mengden rømt oppdrettslaks og av mengden villaks i elvene.
Det hender jeg lar fluesnøret drive langs en strømkant i ei elv i Nord-Troms eller Finnmark. På den måten har jeg personlig interesse av å slåss for lakseelvenes ve og vel. OK, men begeistringen for den nordnorske naturen deler jeg med de fleste.

I vår landsdel er tilgangen til fiske, jakt og sanking helt formidabel. Vi ser antakelig ikke det unike, fordi vi har så rikelig. Kanskje tror vi også at naturen i nord tåler alt, fordi vi har så mye av den? Er det derfor vi lar industrivirksomhet belaste naturen langt utover det rimelige?

I industriell sammenheng er det en påfallende ulikebehandling mellom sektorer. Oljeindustrien, som ellers normalt skjelles ut av naturvernere flest, lever under meget strenge regimer for utslipp. På en plattform langt til havs kan de knapt søle en kopp white-spirit før alarmen går.

Gruveindustrien derimot, fikk nettopp statens velsignelse til å slamme ned Repparfjorden i Finnmark, like ved en viktig lakseelv. At ikke oppdrettsnæringen for lenge siden har fått håndfaste krav om å løse rømningsproblematikken, er også ubegripelig.

Vi kan ikke si at vi ikke ble advart. De neste generasjonene vil bebreide oss at vi lot lakseelvene gå til grunne. Rent kommersielt er det jo også tåpelig, bare se hva Skottland har fått ut av lakseturismen med arbeidsplasser og pengestrømmer mange steder.

I historiebøkene vil det stå at vi hadde noe unikt, men lot det bli ødelagt, med åpne øyne. De vil ikke tilgi oss.

 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse