Annonse
ALT KOSTER: Selv om en stor del av innholdet denne gjengen i Nordlys lager er gratis, koster det å lage nyheter og gode historier. Prisen vi må betale hvis alt skal være gratis, er at det til slutt blir lite eller ingenting igjen av journalistikken.

Hva? Skal nyheter koste penger?

Men denne artikkelen får du gratis…

Det koster fortsatt penger å lage nyheter og lesverdige historier. Tro det eller ei.

For 19 somre siden fikk jeg min første oppgave som journalist. Oppgaven kom på faks – i form av et fotballreferat, skrevet av Framtid i Nord-reporter Arne Teigen i Lyngen. Nå skulle jeg skrive inn den samme teksten i systemet til Folkebladet på Finnsnes.

Senere samme kveld skulle jeg ringe til kroa i Ullsfjorden. På slaget klokka 20.00. Da skulle treneren til Pioner - etter avtale på fasttelefon gjort dagen i forveien - være klar for intervju.

På fasttelefon. Etter telefonintervjuet fant jeg veien til fremkallingsmaskinen. Nå var det endelig tid for å se om noen av bildene på filmrullen holdt mål. Med forstørrelsesglasset på negativen fant jeg til slutt et bilde som var noenlunde skarpt.

Det var den gang. Den gang e-post, internett, smarttelefoner og digitalkamera var som fremmedord å regne, eller ennå ikke oppfunnet. Det var den gang daværende Aftenposten-redaktør Einar Hanseid fikk beskjed på datamaskinen om at han hadde fått post - uten å finne noe brev i posthylla.

Mye har skjedd – også i mediebransjen siden midten av 1990-tallet. Og det meste er på godt. Mang en faksmaskin er parkert. De få mobiltelefonene som fantes den gang, fremkaller i dag latter og kanskje litt nostalgi. Og journalister har for lengst sluttet å si at «vi skal lære oss dette med internett», noe som faktisk var ganske vanlig å si for knappe 20 år siden.

Mange andre ting har også endret seg, men noe ligger ennå fast. For det første: Folk vil fortsatt ha nyheter og gode historier. Ja, minst like mye som for 10, 20 og 30 år siden. For det andre: Det koster fortsatt penger å lage nyheter og lesverdige historier. Tro det eller ei. Journalister skal lønnes, kontorlokaler er ikke gratis, utstyr skal kjøpes, reportasjebiler trenger bensin og vedlikehold. Lista stopper ikke der.

Å skape forståelse for at det koster å lage innhold, er mildt sagt en krevende øvelse. Det er heller ikke vanskelig å forstå at enkelte reagerer når de må betale for innhold på nett som var gratis i går. En mer eller mindre samlet, norsk mediebransje har jo siden nettavisenes spede start tilbudt innhold fritt og franko.

Og gratistilbudet har bare blitt bedre og bedre. Dette tilbudet har inntil nylig vært mulig takket være et velfungerende spleiselag. Det har bestått av abonnenter og annonsører. Men i den senere tid har spleiselaget slått sprekker. Norske mediehus må nå kjempe om annonsekronene mot Google og Facebook. To viktige nettsteder for de fleste nordmenn, men det er ikke akkurat disse amerikanske gigantselskapene som dekker onsdagsrenn eller avslører regnskapstriksing i offentlige eide selskaper.

Abonnentene, på den andre siden, blir færre, men er fortsatt mange og langt flere enn sitt rykte. Problemet? Den tradisjonelle abonnementsmodellen er skrekkelig kostbar. Pengene som kommer inn fra deg som abonnent, slukes i et jafs av regninga fra trykkeriet og distribusjonsapparatet. Forsvinnende lite blir igjen til å lage innhold til deg som leser. Derfor har vi i Nordlys – i likhet med de fleste andre mediehus – lansert en digital abonnementsløsning, kjent som Nordlys Pluss.

Vi får en del juling for dette.  For tre-fire uker siden publiserte vi blant annet en omfattende reportasje om mobbing, tilgjengelig for våre abonnenter på nett og papir. To av våre journalister hadde brukt 4-5 arbeidsdager hver på å fortelle en viktig historie med tekst, bilder og video. Men enkelte rynket på nesa. Denne saken var jo altfor viktig til at ikke alle skulle få tilgang til den gratis, mente enkelte.

Jeg har ikke vanskelig for å forstå refleksen med bakteppet som er beskrevet. Men hvis vi i Nordlys setter slike argumentasjoner i system, blir det som – unnskyld utrykket – å pisse i buksa for å holde seg varm. Eller sagt med andre ord: Hvordan lager du nyheter og historier uten finansiering i bunn? Og hvem skal lage «den viktige saken» om ett, tre og ti år – når spleiselaget ikke lenger vil? 

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse