Annonse
Foto: UiT Norges arktiske universitet

Hva skal Tromsø med universitetet og hva skal universitetet med Tromsø?

Universitetet i Tromsø har som mål å bidra til kunnskapsbasert utvikling regionalt, nasjonalt og internasjonalt, og har også uten tvil vært viktig for utviklingen av Tromsø siden det ble etablert for vel 50 år siden. Universitetet har bidratt til at vi har et universitetssykehus i Nord Norge og bidratt til at Tromsø kan kalle seg arktisk-hovedstad, lenge etter vi sluttet å være porten til ishavet. Viktige institusjoner som Polarinstituttet, Arktisk råd og Framsenteret ville trolig vært et annet sted uten universitetet. Byens studenter gjør at Tromsø har et levende byliv, med konserter og arrangementer. Uten universitetet er det nesten umulig å forestille seg hvordan Tromsø hadde sett ut. Dette har ikke skjedd av seg selv, og det er vanskelig å være uenig med Jarle Aarbakke når han den 11.3 påpeker at han og andre rektorer har vært viktige ambassadører for Tromsø og Nord-Norge.

Likevel nikket jeg for meg selv når Gunnar Thraning i sitt innlegg i Nordlys den 5.3 spør om hva universitetet egentlig skal bidra til for Tromsø. Jarle Aarbakke nevner i sitt motsvar til Thraning den 11.03 en samtale mellom rektor på Harvard og ordføreren i Boston hvor rektoren på Harvard spør ordføreren om hva slags forventninger han har til Harvard. Ordføreren svarte «Stay Great». Det er mulig ordføreren i Boston kun ville at Harvard skulle fortsette å være «great», men det er vel like interessant at rektoren på Harvard spør ordføreren hva han forventer av han? Jeg tror også at samhandlingen mellom Boston og Harvard er mer kompleks enn det dialogen tyder på. Min erfaring fra å ha studert på et annet verdensledende universitet, London School of Economics, tyder i alle fall på det.

Etter å tatt en bachelor på Universitetet i Tromsø dro jeg videre til London for å ta en master i regional og urban planlegging.  Som en del av masteren hadde vi gåturer gjennom byområder, gruppearbeid hvor vi så på utviklingen i ulike nabolag, vi leste oss opp om styresett og diskuterte hva dette betydde. Studentene kom fra hele verden og vi diskuterte med utgangspunkt i egne erfaringer fra andre land og verdensdeler. London som by var på denne måten en like viktig del av utdanningen som lesesalen.

Og ikke minst kom London til oss på universitetet. Viktige beslutningstakere som politikere, byråkrater, konsulenter, utviklere og arkitekter var invitert inn til oss på studiet ukentlig og presenterte eget arbeid. Universitetet arrangerte seminar og diskusjoner hvor vi fikk et innblikk i hvordan faget vårt ble brukt utenfor universitetet. Vi fikk være med på diskusjoner om utviklingen av London. Hva betydde rushtidsavgiften, hvem styrte egentlig byen, hvordan gjøre det mulig for sykepleiere eller lærere å ha råd til å bo i London? Mange av spørsmålene er like relevante for Tromsø i dag, og svarene er ikke entydige.

I løpet av et år fikk jeg en helt unik oversikt i hvordan en kompleks by som London hang sammen. Og ikke minst gjorde det at faget jeg studerte var levende, spennende og aktuelt. Jeg er sikker på at de som underviste meg hadde like mye igjen for det å dra inn ulike eksterne aktører inn i undervisningen. Deres forskning ble bedre av at de hadde kontakt med beslutningstakere på områdene de forsket på. Noen ganger førte det også til konkrete forskningsprosjekt for eller om disse aktørene. De fikk mulighet til å påvirke politiske beslutninger ved å bli tatt inn som faglig ekspertise både på et nasjonalt og regionalt nivå. Dette ble også støttet av universitetet fordi det bidro til å gjøre universitetet synlig og relevant.

Universitetet i Tromsø er en enorm ressurs for en by som Tromsø. Universitetet skaper kunnskap gjennom forskning, knytter oss til resten av verden og er med å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig for byen. Likevel er nordnorske bedrifter de dårligste i landet til å bruke forskningsmidler. Dette tyder på at vi ikke har vært gode nok til å ta i bruk den ressursen som universitetet er, og kan være.

Det er ikke det at det ikke finnes møteplasser og samhandling i Tromsø, tvert i mot. Men jo flere koblinger og møteplasser som skapes mellom universitetet og resten av byen, jo bedre snakker vi med hverandre og jo lettere er det å skjønne hverandre. Noe som er en forutsetning for å få til kunnskapsdeling og samarbeid. Uten denne forståelsen er det også vanskelig å møte universitetets regionale rolle: utdanne relevante kandidater til det regionale arbeidslivet og levere forskning som regionen er opptatt av.

Ansvaret ligger ikke bare hos universitetet, det trengs to for å slåss eller danse tango sies det. God samhandling mellom universitetet og Tromsø handler ikke bare om at universitetet må by opp til dans. Ansvaret ligger hos begge. Selv etter 50 år er Tromsø en relativ ny universitetsby. Det tar tid å utvikle gode møteplasser. Gode strukturer for samhandling tar tid, og det krever en målrettet innsats. Jeg håper at ledelsen ved Universitetet i Tromsø vil fortsette å være gode ambassadører for Tromsø og Nord-Norge, men også vil heie på mer samhandling og samarbeid mellom Universitetet, Tromsø og landsdelen. Uansett hvilket fakultet rektor kommer fra.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse