OL er blitt for dyrt for land flest å påta seg, og gjenbruk av idrettsanlegg og bygninger har vært ei utfordring. Nye vinter-OL kan gå på omgang mellom ett fast sted/land med OL-arenaer i hver verdensdel på nordlig halvkule, der deltakerland og IOC tar kostnadene, skriver Odd Harald Valdermo. Her er Elin Nilsen i aksjon i stafetten under vinter-OL på Lillehammer i 1994. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB scanpix

Hva skal vi med flere vinter-OL?

Første OL i nyere tid ble arrangert i Aten i 1896, første vinter-OL i 1924. Det var motstand i Norge mot vinter-OL fordi man fryktet at det ville ta oppmerksomhet fra NM, EM og VM. Protestene avtok da vi ble beste nasjon i OL både i 1924 og 28.

Etter en tid med konkurranse om å bli vinter-OL-arrangør, er interessen nå laber. Det bekymrer selvsagt IOC. Da innbyggerne i Calgary høsten 2018, mot politisk ledelse, sa nei til OL-2026, var det niende «nei» på rad der skattebetalerne fikk stemme, bl.a. i Tyskland, Østerrike og Sveits. Siste «ja» var i 2013 da Oslo ville søke OL i 2022.  Mange reagerte på at Oslo skulle avgjøre, når hele Norge måtte betale. Nå står bare Stockholm og Milano/Cortina tilbake som søkere til OL-26, begge ennå uten statsgaranti.

OL er blitt for dyrt for land flest å påta seg, og gjenbruk av idrettsanlegg og bygninger har vært ei utfordring. Nye vinter-OL kan gå på omgang mellom ett fast sted/land med OL-arenaer i hver verdensdel på nordlig halvkule, der deltakerland og IOC tar kostnadene.

OL-budsjettene, for Calgary 30 milliarder NOK inkl. arenaer, har hatt en lei tendens til store overskridelser, som for Lillehammer var på vel 300 %, tre OL-budsjetter! Man prøver å overgå tidligere arrangører, skape stor folkefest og god PR for arrangøren. Men forklaringen er helst sugerøret i statskassa gjennom statsgarantien. Å arrangere OL kan bli en sak for land med mindre demokratisk styring, der OL blir propaganda og posisjonering for makthavere, og der det lettere gis skattefritak slik det har vært krevd. Det pålegger i så fall idretten et større ansvar.

Men vinter-OL har flere utfordringer, ikke minst organisasjonen IOCs egne bidrag. De som har glemt episodene rundt IOC, kan søke etter «IOCs 12 største skandaler» på nettet, om frynsegoder, korrupsjon, sorte sørgebånd, mm. Ikke rart glorien over de olympiske ringene har falmet. Gjenstarten av OL i 1896 hadde klart ideelle målsettinger, men noen så senere en mulig pengemaskin, omtrent fra da kravet om amatørskap for utøverne ble opphevet i 1988.

IOC lanserte i 2014 Olympic Agenda 2020 i et forsøk på å ta den økende kritikken mot IOC og skepsisen til OL på alvor. Agendaen lover bra, bl.a. med intensjoner om mer åpenhet, mer demokrati og bedre dopingkontroll. Det gjenstår å se om den blir fulgt opp.

Toppidrett uten pålitelig dopingkontroll har ingen framtid. IOC var sentral ved etablering av WADA i 1999 og dekket kostnadene de første årene. En streng dom mot T. Johaug nylig skulle signalisere nulltoleranse, trodde mange. Men IOC sier i sin nyttårshilsen 2019 at de ikke vil boikotte Russland i OL-20 tross mislighold av avtale om dopinganalyser. Da blir dommen mot Johaug latterlig. Det tilsynelatende dårlige samarbeidet mellom IOC og WADA gjør dopingkontroll umulig. Kanskje bør IOC teste for OL, mens et «Nye WADA» tester VM/V-cup.

OL har over tid vokst både i antall øvelser og deltakere. I 2018 var det 3 000 utøvere på vinter-OL og sikkert mange flere trenere, hjelpere og ledere. Der var også 4-5 journalister for hver utøver! I OL-2014 var det 50 % flere øvelser enn i 1994: det gir også mer penger til IOC.

I dag er det V-cup for de store idrettene hver uke gjennom hele sesongen. Det er altså god anledning til å kåre verdens beste helt uten VM eller OL, og trolig på en bedre måte. Vinter-OL ville ikke blitt etablert i dag. Nå står mange VM på ski og skøyter for døra, men hvem er egentlig best i en sesong med OL eller VM: den som vinner en øvelse på ett gitt tidspunkt, eller den som vinner samme øvelse i V-cupen sammenlagt? Hva er beste svar for idretten, og hvilken kåring gjør dopingkontroll sikrest?

IOC forlenget nettopp fristen for OL-26 i håp om flere søkere. Dersom verken Italia eller Sverige gir statsgaranti, kan Norge blir oppfordret av IOC til å ta et nytt vinter-OL i 2026. IOC luftet trolig dette ved G. Heiberg på NRK Dagsrevyen 12.1. og tilbød minst 10 milliarder NOK fra IOC. Det antyder sannelig noe om hva IOC tjener på et vinter-OL!

Om en formell henvendelse skulle komme fra IOC, må saka til syvende og sist avgjøres av våre sentrale politikere. Det vil være en unik situasjon der Norge kan eller må ta stilling til vinter-OL i seg selv, ikke bare OL-26 som ingen vil ha. Viss OL primært dreier seg om underholdning, bør det fullfinansieres gjennom reklame og salg av rettigheter som IOC har i dag. Statlige tilskudd, særlig statsgaranti, krever en helt annen debatt: er det behov for OL i dag, hvilke verdier bidrar OL med i dag, hvem vinner på og driver fram OL, tar IOC dopingkontroll på alvor, søker norske idrettskretser om OL for å snike i køen for nye anlegg, hva bevilger Norge til eliteidrett årlig, osv. Fint om politiske partier tidlig tar prinsipiell stilling til saka, slik Frp gjorde for OL-22.

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse