På jernbanemøtet i Tromsø 10. august i år, var Høyres stortingsrepresentant - og førstekandidat – Kent Gudmundsen tilstede, og sa seg der enig i at Tromsbanen (en del av Nord-Norgebanen) måtte gjennomføres innen 2029. Man skulle derfor ventet en merknad om jernbane i valgbrosjyren, skriver Eivind Sivertsen. Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen/Høyre

Hva skal vi tro?

Hadde forleden besøk av omvandrende representanter for Høyre. Det var hyggelige mennesker som delte ut partiets valgbrosjyrer.

Ordet jernbane koblet med Nord-Norge, er helt tydelig ikketema, for ikke å si anatema, i sentrale høyrekretser.

Valgpropaganda er propaganda, uansett emisjonskilde.  Den tar man selvsagt – ikke bare med en klype – men med en stor skje salt.

Brosjyrens forside sier: «Vi tror på Nord-Norge.»  Dette er vel mer overtro enn tro. Rett nok er vi oppegående her nord, og vi leverer.  Dette til tross for negative forhold, både fra klima og topografi, og stor avstand – både geografisk og tankemessig – fra de som fordeler godene her i landet.  Men skal vi fortsatt være leveringsdyktige, trenger vi infrastruktur på linje med resten av landet.  Det har vi ikke.

Det vil kanskje forbause mange at ordet jernbane (eller tog) ikke finnes blant brosjyrens anslagsvis 750 ord.

Ordet jernbane koblet med Nord-Norge, er helt tydelig ikketema, for ikke å si anatema, i sentrale høyrekretser. Hvorfor, vet de best selv, men kanskje henger det sammen med følgende:

Stambanen vil være det beste enkeltstående tiltak for videre utbygging av Nord-Norge man kan tenke seg.  Den vil berøre – positivt – alle sektorene av samfunnet, kanskje med unntak av reindrifta.  Men selv her vil den ikke medføre vesentlige skader ved fornuftige byggemetoder, og vil også ha sine positive sider.  Den er langt mindre arealkrevende enn vei, og vil tilby de samme, gode ringvirkninger andre deler av samfunnet vil erfare.

At manglende jernbane utvilsomt er det beste midlet til å opprettholde vår uoffisielle kolonistatus på mange områder, er nok en vesentlig del av bildet.  Denne statusen synes å være umistelig for enkelte i politikkens kjerne, og forøvrig for mange andre i sentrale strøk.  (Tenker blant annet på Nordkapp, nettopp inne i mediabildet).

Det er en skam for Norge og norsk samfunnstenkning at stambanen gjennom Nord-Norge ikke forlengst er på plass, men her må selvsagt  andre dele skyld med Høyre.

På jernbanemøtet i Tromsø 10. august i år, var Høyres stortingsrepresentant - og førstekandidat – Kent Gudmundsen tilstede, og sa seg der enig i at Tromsbanen (en del av Nord-Norgebanen) måtte gjennomføres innen 2029. Man skulle derfor ventet en merknad om jernbane i valgbrosjyren. Dette klargjør at hverken hans regionale eller sentrale partiorganisasjon går inn for realisering av banen.  I så fall måtte en så ytterst viktig sak for Nord-Norges framtid vært nevnt, spesielt siden den også er en uhyre viktig sak for kongeriket forøvrig.

For oss, som er en del av de 80 prosent i Troms, som i sommerens Infact-undersøkelse støttet videreføring av Nord-Norgebanen, bør Høyres holdning veie tungt ved valget.  De var jo også dessverre med på blokkeringen av Nord-Norgebanen i 1994, etter en utredning som var svært positiv i banens favør, og som etter dagens kriteria ga banen positiv sf.øk. nytte/kostverdi.  Det siste bunner i at beregningstiden er økt fra 25 til 40 år, og kalkulasjonsrenta redusert fra 7 til 4 prosent.  Dette gir store utslag i beregningen.

Når en så viktig sak for vårt framtidige Nord-Norge, ikke nevnes med et ord i Høyres valgmateriell, er det vanskelig å beholde troen på at partiet i det hele tatt tar saken på alvor.

I sør kan hundrevis av milliarder nyttes til prosjekter som ofte kan være av beskjeden verdi, i områder bra mettet av transportsystemer.  Det gjøres ikke forskjell på tiltak som gir beskjeden forbedret fremkommelighet,  men ikke en cent i samfunnsøkonomisk overskudd, og på tiltak av en helt annen samfunnsmessig betydning.  Ti minutter spart reisetid er selvsagt en liten fordel for den enkelte, men - selv multiplisert med millioner - ingen gevinst for samfunnet.

Ser vi på virkningen av Nord-Norgebanen, finner vi en helt annen virkelighet. Vi får:

  • All vesentlig intern transportmessig infrastruktur samlet på norsk jord, og ikke overlatt til andre lands forgodtbefinnende.
  • Svært betydelig distansebesparelse (i området 5-600 km) i forhold til nåværende godstrafikk gjennom Sverige.  (I første kvartal i år 3,4 godstog i daglig snitt, Narvik-Oslo tur-retur).
  • Betydelig redusert klimabelastning.
  • Mulighet for fjernreiser innen – og til/fra – Nord-Norge, når internasjonale klimatiltak om ikke alt for lenge gjør flyreiser uoverkommelig for folk flest.  (I tillegg får vi muligheter for regional pendling via banen).
  • Enorm reduksjon av slitasje på hovedveinettet.
  • Og – dette skjer gjennom et prosjekt som etter all sannsynlighet vil nedbetale seg selv, og være i overskuddsposisjon etter 40 år eller mindre.

Hvorfor er dette – sett sørfra – så feil, hvis man da ikke skal bruke Follobanen som prisindikator for utbygging i Nord-Norge, slik enkelte gjør?  Og selv med Follobane-priser, må det nå være på tide å samle Norge til ett rike igjen. Skulle vi kanskje omdøpe Nord-Norgebanen til Harald Hårfagre-banen, den som samlet Norge?

Lik Nordnorsk Debatt på Facebook

Annonse
Her er du velkommen til å debattere saken videre. Men tenk gjennom hvordan du vil framstå og hvilke uttrykk du bruker. En liten huskeregel: Ikke skriv noe som du ikke kunne ha ropt ut på torget med mange tilhørere. Du må bruke fullt navn - falske profiler blir utestengt. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre. Trakassering, trusler og hatske meldinger slettes.

Med vennlig hilsen Guttorm Pedersen, debattredigerer

Annonse